Berlinblokaden (på tysk kalt Berlin-Blockade eller Erste Berlin-Krise) refererer til da Sovjetunionen blokkerte alle vestmaktenes innfartsveier til Vest-Berlin mellom 24. juni 1948 og 12. mai 1949, i et forsøk på å presse vestmaktene til å avskaffe den tyske mark i Vest-Berlin. Det var en av de største krisene under den kalde krigen, og kom til å sette sterkt preg på vestlig sikkerhetspolitikk i tiårene som fulgte.

Etter andre verdenskrig delte Sovjetunionen og vestmaktene (Frankrike, Storbritannia og USA) det beseirede Tyskland mellom seg i okkupasjonssoner. Det gjaldt også Berlin (vist på kartet), som ble liggende inne i sovjetokkupert Øst-Tyskland og oppdelt i Vest- og Øst-Berlin.
De tre tillatte luftkorridorene fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin.

Bakgrunnen til berlinblokaden

rediger

Etter andre verdenskrig delte Sovjetunionen og vestmaktene (Frankrike, Storbritannia og USA) (vest-)Tyskland mellom seg i okkupasjonssoner. De vestlige delene, det senere Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), ble okkupert av og senere alliert med Vestmaktene, mens den østlige delen, den senere Tyske demokratiske republikk (DDR) ble okkupert av Sovjetunionen. Som resten av Tyskland ble Berlin også delt i fire soner. De vestlige bydelene var kontrollert av USA, Storbritannia og Frankrike og de østlige av Sovjetunionen. På det viset ble Vest-Berlin liggende dypt inne i sovjetokkupert Øst-Tyskland, uten direkte land- eller sjøvertsforbindelse med Vest-Tyskland.

Delingen var opprinnelig planlagt å være midlertidig, men de voksende ulikhetene mellom Sovjetunionen og vestmaktene hindret en gjenforening. USAs president Harry S. Truman avviste den sovjetiske lederen Josef Stalins krav om «krigserstatninger» fra den vestligkontrollerte delen av Tyskland til Sovjetunionen. 23. juni 1948 ble det foretatt en valutareform for å stanse inflasjonen i Vest-Tyskland. Stalin protesterte sterkt mot valutareformen, og krevde at valutareformen skulle oppheves. I et forsøk på å presse Vesten til å godkjenne Sovjets krav, ble alle innfartsveier til Vest-Berlin blokkert.

Luftbroen

rediger

Vestmaktene svarte med å fly inn forsyninger, selv om general Lucius D. Clay opprinnelig hadde foreslått å angripe russerne på bakken. Etter et knapt års blokade, som på grunn av luftbroen forble resultatløs, gav Stalin opp. Situasjonen i Berlin gjorde sterkt inntrykk i vestlige land og ble et av de fremste symbolene på den kalde krigen.

Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til byen under blokaden, og på det meste landet et fly hvert eneste minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Flyene ble operert av USA, Storbritannia og Frankrike, men det kom også hjelp fra Australia, Canada, Sør-Afrika og New Zealand. De viktigste flyplassene var Tempelhof lufthavn i den amerikanske sektoren, Gatow lufthavn og Havel i den britiske, og Tegel lufthavn (bygget av hæringeniører på 49 dager) i den franske. Den operasjonelle kontrollen lå på Tempelhof. Lucius D. Clay hadde kommandoen under luftbroen. Clay kom tilbake til Berlin under den neste store krisen, under byggingen av Berlinmuren og Checkpoint Charlie-krisen.

Blokaden ble en forsterkende faktor for de vest-alliertes tanker om etablering av en tysk stat i vest. Den 23. mai 1949, kun elleve dager etter opphevelsen av blokaden, ble de vestlige sonene slått sammen til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Som svar på dette ble den sovjetiske okkupasjonssonen til Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland). Tyskland ble delt, og de to nyopprettede statene havnet på hver sin side i den kalde krigen. Mere lokalt i Berlin gav blokaden anstøtet til oppbyggingen av matlager og andre reserver, for å ta brodden av en mulig ny blokade. Oppbyggingen av disse reservene ble delvis utført ved at man forlenget luftbroen i en litt redusert form til slutten av september. Disse reservene, som i Berlin ble kalt «Senatsreserve» med referanse til bystyrets navn, ble så opprettholdt i hele den tiden Berlin forble en delt by.

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger