Beiyanghæren

Beiyanghæren (tradisjonell kinesisk: 北洋軍; pinyin: Běiyáng-jūn; «nordhavshæren», fra regionsbetegnelsen Beiyang) var en slagkraftig kinesisk hær etter vestlig modell opprettet av Qing-dynastiet mot slutten av 1800-tallet. Den var sentral i en generell reorganisering og modernisering av Kinas militærsystem.

Beiyanghæren spilte en viktig rolle i kinesisk politikk i minst tre årtier, ja på en måte helt frem til 1949. Den muliggjorde Xinhairevolusjonen i 1911, og da den etterpå delte seg i krigsherrefraksjoner (først og fremst Beiyangklikken, 北洋軍閥; Běiyáng jūnfá, men etterhvert også flere slike militærklikker) innledet dette en periode med regionale splittelser.

Navnet viser til regionen Beiyang i Nordkina, ikke fordi hæren hadde dette som sitt kjerneområde (noe den til å begynne med forsåvidt hadde), men fordi den opprinnelig var blitt dannet ved hjelp av tollinntekter fra nordkinesiske tollstasjoner.

De første årene (til 1900)

Li Hongzhang

Beiyanghæren utsprang fra Li Hongzhangs Huai-hær (oppkalt etter elven Huai, som først ble satt inn i kamp under Taipingopprøret. Til forskjell fra Qing-dynastiets tradisjonelle styrker, den grønne standart eller bannerstyrkene, var Huaihæren for det meste en militshær basert på personlig (i stedet for institusjonell) lojalitet. Huaihæren ble utstyrt med dels tradisjonelle, dels moderne våpen. Dens opphavsmann, mandarinen og statsmannen Li Hongzhang, benyttet toll- og skatteinntekter fra de fem provinser han hadde kontroll over i 1880- og 1890-årene for å modernisere segmenter av Huaihæren og for å bygge en moderne flåte (Beiyangflåten). Omtrent samtidig ble det vanlig å benytte betegnelsen Beiyanghæren om de militære landstyrker under hans kontroll.

Første kinesisk-japanske krig, kart over slag og troppebevegelser

Før midten av 1890-årene var Beiyanghæren blitt til den beste regionale troppeformasjon Kina kunne stille i felt. Under Den første sino-japanske krig (1894–1895) var det bare den som dro i felt, uten støtte fra landstyrker fra andre provinser. Men de bedre utrustede japanske styrker til lands og til vanns klarte relativt lett å beseire både Beijanghæren og Beiyangflåten.

Krigen mellom Kina og Japan startet offisielt den 1. august 1894, selv om det allerede hadde vært noen maritime trefninger. Den moderne japanske hæren slo den dårlig utstyrte kinesiske i en rekke slag rundt Seoul og Pyongyang på Koreahalvøya og presset kineserne nordover. Den 21. november hadde de japanske styrkene rykket frem til og tatt den Port Arthur (i dag har byen navnet Lüshunkou). Etter at kinesernes flåte også ned nederlag i to store slag, trengte i februar 1895 japanske tropper videre inn i Mandsjuria.

Maktesløs overfor rekken av nederlag undertegnet Kina den 17. april 1895 en fredsavtale i Shimonoseki i Japan. I Shimonosekitraktaten ble kineserne tvunget til å avstå en rekke territorier, blant annet Taiwan og deler av Nordkina.

Under Yuan Shikai (1901–1908)

Yuan Shikai.

Li Hongzhang døde i 1901. Han ble etterfulgt av Yuan Shikai; han ble ny guvernør av Zhili og minister av Beiyang (北洋通商大臣). Yuan var i 1895 allerede blitt gitt kommandoen over en styrke på brigades størrelse, kalt Den nye hær. Hans stjerne hadde senere steget i keiserhoffet da han i 1989 forpurret et kupp.

Mange av hans offiserer i Den nye hær skulle senere bli ledende skikkelser i krigsherretiden. Blant dem var Zhang Xun (som prøvde å gjeninnføre Qing-dynastiet i 1917), Xu Shichang (president av Republikken Kina 1918–22), Cao Kun (president 1922–24 og leder av den krigsherrefraksjonen Zhiliklikken), Duan Qirui («statsminister» i mye av perioden 1916–20 og leder av Anhuiklikken) og Feng Guozhang (president 1917–18 og grunnlegger av Zhiliklikken).

Yuan Shikai hadde overoppsynet med den gradvise reform av Qingstyrets militære institusjoner etter 1901. Han grunnla i 1902 militærakademiet i Baoding, som gjorde det mulig for ham å ekspandere Beiyanghæren. Med opprettelsen av Kommisjonen for reorganiseringen av hæren i desember 1903 ble Beiyanghæren selve modellen for standardiseringen av de militære styrker i rikets øvrige provinser. I 1905 hadde Yuan klart å forøke Beiyanghøren til seks divisjoner. I oktober gjennomførte han militærøvelser nær Hejian i det sentrale Zhili med bruk av den nettopp ferdigstilte Beijing-Hankou-jernbanen. Lignende øvelser ble avholdt med Zhang Zhidongs hærstyrker i Hubei det påfølgende år. Utenlandske observatører var enige om at Beiyanghæren fremstod som den største, mest utstyrte og mest veltrente innenlandske militærstyrke på kinesisk jord den gang.

Beiyanghæren under mandsjuen Yinchang (1909–1910)

Både Enkekeiserinne Cixi og Guangxu-keiseren døde i november 1908 og makten ble overdratt til den tre år gamle Puyi. Han trengte naturligvis en regent. Den nye regenten, annenprins Chun (醇親王), entlediget Yuan Shikai det følgende år. Avskjedigelsen ble kamuflert som en sykmelding fordi Yan skulle ha problemer med benet; Yuan ble med på skuespillet med å begynne å halte. Yuan så tiden an og pleiet varsomt sine personlige nettverk i Beiyanghæren.

Da Xinhairevolusjonen brøt ut var Beiyanghæren formelt under den mandsjuiske minister Yinchangs kontroll. Men i realiteten kunne Yuan Shikai fremdeles i stor grad trekke i trådene, hvis han ville, ettersom mange offiserer hadde personlige lojalitetsbånd til ham.

Fire divisjoner var i Zhili, 3. divisjon var stasjonert i Mandsjuria og 5. divisjon i Shandong. Nesten alle offiserer var etniske kinesere, mange av dem hadde studert i Japan. Bevæpningen var ikke standardisert, men holdt et høyere nivå enn tidligere. Det meste av infanteriet var oppsatt enten med standard 1896 japansk rifle eller Mauser 7,9 mm.

Xinhairevolusjonen i 1911

Begivenhetene under Xinhairevolusjonen i 1911 viste at Beiyanghæren, som utgjorde kjernen av den 36 divisjoner sterke Nye hær, absolutt var den dominerende militære styrke i Kina. Slik skulle det også være etterpå; hæren spilte en nøkkelrolle i hendelsene ertter revolusjonen.

Oppstanden mot Qing begynte med et opprør i Wuchang den 10. oktober. Den 12. oktober ble Yinchang beordret til å føre to Beiyangdivisjoner med jernbanen til Wuchang for å slå ned opprøret. Han angrep opprørerne, som var anført av Huang Xing, den 27. oktober.

Under dekke av feltartilleri og ildgivning fra flåten, som lå på Yangtzeelven, klarte Beiyangstyrkene å rykke frem i sluttet formasjon mot de dårlig disiplinerte opprørsstyrkene, som også manglet maskingeværer. Samme dag ble Yuan Shikai beordret til å ta kommandoen over styrkene ved Wuchang. Han nektet – under henvisning til sitt påståtte benproblem – men sørget for at kommandoen gikk til to av hans mest betrodde tilhengere, Feng Guozhang og Duan Qirui. Kampene vedvarte i Hubei i en måned til mens Yuan forhandlet frem en løsning mellom opprørerne og Qing-regimet, med Beiyanghæren som pressmiddel. Resultatet ble at Yuan ble valgt til midlertidig president for Republikken Kina.

Beiyangklikken ved makten (1911–15)

Yuan Shikai som Republikken Kinas president

I årene 1911–15 var Yuan Shikai den eneste mann som kunne holde Beiyanghæren samlet. Han og hans menn klarte å motstå ethvert forsøk fra Kuomintang (KMT) på å få inn utenforstående i deres kommandokjede. Mot Kuomintangs protester klarte de å forhandle frem for hæren et 25 millioner pund stort lån fra et bankkonsortium fra fem fremmedmakter.

I 1913 utnevnte Yuan Shikai fire av sine mest trofaste menn til militærguvernører i sørlige provinser: Duan Qirui i Anhui, Feng Guozhang i Jiangsu, Li Shun i Jiangxi og Tang Xiangming i Hunan. Den forente Beiyangklikken utøvet med dette kontroll over sitt hittil største territorium: Hele Nordkina og ned til og med Yangtzeprovinsene. Gjennom 1914 støttet klikken Yuan i hans revisjoner av konstituasjonen slik at den sikret ham rett til å inngå traktater og føre krig, og dessuten betydelige unntakstidsfullmakter.

I desember 1915 utropte Yuan seg selv til keiser av Kina. Nesten alle generaler og offiserer i Beiyanghæren reagerte negativt på dette, fra Duan Qirui og Feng Guozhang og nedover. Viktigere enn det var at ytre provinser som for eksempel Yunnan gikk åpent ut mot ham. Yuan Shikai ble tvunget til å oppgi sine planer. Både Duan og Feng nektet å støtte Yuan videre, og den eneste ledende Beiyanggeneral som forble ham tro var Zhang Xun. Yuan døde kort tid etter.

Etter Yuan Shikais død ble Beiyanghæren splittet i forskjellige militærklikker ledet av de viktigere av Yuans gamle protesjeer. Duan Qirui ledet Anhuiklikken, og Feng Guozhang grunnla Zhiliklikken, som etter Fengs død ble ledet av Cao Kun og Wu Peifu. Disse var de viktigste av klikkene.

Slik oppsplittet ble Beiyanghæren snart utfordret av provinshærer som Yan Xishans styrker i Shaanxi og Zhang Zuolins Fengtianklikk.

Fragmenteringen av Beiyanghæren (1916–18)

Press fra Beiyanggeneralene hindret alle politiske skikkelser fra venstre fløy fra å komme til noen maktposisjoner i Republikken Kinas regjering. I nær ett tiår etter Yuans død hadde de ledende Beiyangkrigsherrene som første prioritet å gjenforene Beiyanhæren for dernest å beseire de mindre provinshærene.

I en periode i midten av 1916 klarte den ultrakonservative Beiyanggeneral Zhang Xun å sikre samholdet ved sine kollegiale kontakter og ved forhandlinger. Som Yuan Shikai før dem, benyttet Beiyanggeneralene sin militærmakt til å skremme parlamentet til å vedta de lover de ønsket seg. Etter en disputt med president Li Yuanhong om et lån fra Japan tidlig i 1917, erklærte Duan Qirui seg uavhengig fra regjeringen sammen med de fleste andre Beiyanggeneralene. Zhang Xun okkuperte så Beijing med sin hær, og den 1. juli sjokkerte han folket med å erklære Qing-dynastiet gjenopprettet. Men alle de andre generalene motsatte seg dette, og prosjektet slo raskt feil. Zhang Xun ble kort tid etter eliminert, og dette ødela i sin tur maktbalansen mellom de rivaliserende Feng- og Duan-gruppene og innledet krigsherretiden for alvor.

Feng Guozhang dro til Beijing for å overta som president, etter å ha innsatt sin protesjé som militærkommandant i Jiangxi, Hubei og Jiangsu. Disse tre provinsene ble kraftsentra for Zhiliklikken. Duan Qirui gjenopptok sin stilling som statsminister; hans Anhuiklikk (også kalt Anfuklikken) dominerte Beijingområdet. Med japansk pengestøtte bygde han opp sin såkalte «krigsdeltagelseshær» og fortsatte å kive mot Feng Guozhang.

Feng ble til slutt eliminert fra den politiske arena i 1918, da den eldre Beiyangstatsmann, Xu Shichang, ble president. Hans nestkommanderende, Cao Kun, tok over som leder av Zhiliklikken.

På slutten av første verdenskrig dominerte Duan den kinesiske delegasjon på Versailleskonferansenog benyttet fredskonferansen i Shanghai i 1919 til å legge press på ikke-beiyang-militaristene som støttet Sun Yat-sens regjering i Guangzhou. Han fortsatte å motta japansk finansiering av sin hær (nå kalt «Den nasjonale forsvarshær»), og som takk støttet han Japans overtagelse av de tidligere tyske besittelsene i Shandong.

Krigsherrenes hovedepoke (1919–1925)

Før mai–juni 1919 ble det antatt at kiving og forhandlinger på et eller annet vis ville føre til at Beiyanghæren igjen fant sammen, slik at de konstitusjonelle politiske prosesser som Yuan Shikai hadde avbrutt igjen ville komme tilbake på skinner. Men frontene ble bare steilere. I løpet av 1919 utkrystalliserte det seg særlig tre poler. To av dem, Zhiliklikken og Anhuiklikken, stammet umiddelbart fra den gamle Beiyangklikken, og den tredje, Fengtianklikken under Zhang Zuolin, var sammensatt dels av gamle Beiyangstyrker og dels av lokale styrker. I tillegg var det en rekke mindre klikker. Alle var villige til å søke midler fra nær sagt enhver kilde for å overleve, og de svakere inngikk allianser for å kunne hevde seg bedre overfor de sterkere.

Krigsherretiden med alle sine kriger frem til 1925 var svært uoversiktlig, og vitner om at ingen militær makthaver i særlig grad klarte å sentralisere den politiske og militære makt under seg. Det meste av det sørlige Kina var helt unndratt Beiyang-kontroll, og slik ble regionen en slags inkubator både for Kuomintang og for Det kinesiske kommunistiske parti.

Nordekspedisjonen og tiden etter

Kuomintang etablerte Den nasjonale revolusjonshær med støtte fra Sovjetunionen og Det kinesiske kommunistparti. Chiang Kai-shek la så ut på Nordekspedisjonen i 1926 for å få krigsherrene under sin kontroll. Noen av Beiyanghærens krigsherrer ble nedkjempet, og gradvis ble Den nasjonale revolusjonshær landets dominerende hærstyrke. Krigsherretiden var omme i 1928, da de fleste av krigsherrene enten var beseiret eller hadde alliert seg med Kuomintang, om enn det i noen tilfeller bare var i navnet.

Den kinesiske borgerkrig mellom Chiang og kommunistene var allerede i full gang. I 1930 forsøkte noen av de allierte krigsherrer å styrte Chiang og Kuomintang, men etter en kort krig måtte de gi tapt. Men vedvarende rivalisering og manglende samarbeid plaget også de påfølgende år, og bidro etterhvert sterkt til at Chiangs styre over det kinesiske fastland sviktet og kommunistene kom til makten i 1949.

Litteratur

Stewart Lone: Japan's First Modern War: Army and Society in the Conflict with China, 1894-1895, 1994, St. Martin's Press, New York
S.C.M. Paine: The Sino-Japanese War of 1894-1895: Perception, Power, and Primacy, 2003, Cambridge University Press, Cambridge, MA,

Autoritetsdata