Wikipedia

Barebones parlament

Barebones parlament, også kjent som det lille parlamentet, det innstilte råd, helgenes parlament, kom sammen den 4. juli 1653, og var det siste forsøket til det engelske samveldet å finne en stabil politisk plattform før Oliver Cromwell ble innsatt som Lord Protector, «herrebeskytter». Det var et råd bestående helt og holdent av medlemmer nominert av Cromwell og hærens offisersråd. Det fikk sitt navn fra kandidaten for City of London med det uvanlige navnet Praise-God Barebone. Ordstyrer av Huset var Francis Rous. Det totale antallet nominerte var 140, hvorav 129 fra England, 5 fra Skottland og 6 fra Irland.

Oliver Cromwell

Rådet var inspirert av det jødiske sanhedrin («det store rådet»). Etter konflikt og indre strid stemte medlemmene den 12. desember 1653 på å oppløse seg selv. Rådet hadde etterfulgt Rumpparlamentet og ble selv etterfulgt av det første protektoratparlamentet.

Debatt om parlamentets form rediger

Ved oppløsningen av Rumpparlamentet den 20. april 1653 ble det etterlatt et hull i lovgivningsmakten, og med intet til å fylle det. Cromwell og offisersrådet annonserte at de ville bli rettledet av Gud i å gjøre så «som vi har blitt ledet av nødvendighet og Forsynet til å handle slik vi har gjort, selv hinsides og over våre egne tanker og ønsker, så vi skal... gi oss helt og holdent til Herren for hans velsignelse.»[1]

Den 29. april satte Cromwell opp et lite statsråd med 13 medlemmer, ansvarlig for utenrikspolitikken og administrasjonen av landet.[2] Dets etablering ble annonsert den neste dagen. Offisersrådet forble ansvarlig for beslutninger om den nye formen for regjering. John Lambert argumenterte til fordel for å samle makten i hendene på ti eller tolv menn. Thomas Harrison, som støttet seg på sin femtemonarkistiske overbevisning, argumenterte at deres plikt var å fremskynde det framtidige Kristi kongedømme ved å gi makten til gudelige menn. Han fremmet ideen om et større råd, helst med antallet sytti basert på det jødiske sanhedrin. Offisersrådet gikk med på Harrisons modell, men økte antallet representanter til 140 for tillate medlemmer fra over hele England og Wales, Skottland og Irland.[3]

Offisersrådet avgjorde deretter spørsmålet om hvordan å velge gruppens representanter. De var enige om at medlemmene skulle velges av rådet, og hver av dem var frie til å nominere kandidater. Makt ville bli gitt fullmakt til hvert medlem av Cromwell som øverstkommanderende av hæren. Selv om det var negative reaksjoner fra en del kirker, hvor et medlem av en menighet i London erklærte at «spørsmålet er ikke så mye nå hvem som er uavhengige anabaptister og så videre, som hvem er for Kristus og hvem er for Cromwell,» var de fleste sektene fornøyd med beslutningen.[4] Historikeren Samuel Rawson Gardiner antok at offisersrådet rådførte seg med kirkenes menigheter i hvert fylke og spørre dem om å sende navn på egnede kandidater.[5] Men det er ikke funnet noe bevis på at noe brev noen gang ble sendt ut, og selv om en del kirker faktisk sendte inn nominasjoner, er det ingen bevis for noen form storstilt rådføring skjedde. Ved den 3. mai hadde uansett offisersrådet over et hundre navn som deres medlemmer hadde sendt inn. Ved den 23. mai var en innledende liste med nominerte navn klar, og til denne ble deretter lagt til og trukket fra navn i løpet av de neste få ukene.

Innvielse rediger

Rådet møttes for første gang den 4. juli i rådskammeret i Whitehall. Cromwell åpnet møtet med en tale som varte i to timer.[6] Han begynte med å summere opp en «rekke forutseenheter» som hadde brakt dem sammen til dette tidspunktet, begynte med det korte parlamentet og pekte ut 1648 som «det mest minneverdige året som denne nasjonen noen gang hadde sett.»[7] I et avsnitt, som siden har blitt analysert gjentatte ganger, skal Cromwell etter sigende ha erklært: «God doth manifest it to be the day of the Power of Jesus Christ».[8] Dette utsagnet har blitt tolket som bevis for at Cromwell delte Harrisons femtemonarkistiske tro, og ønsket rådet velkommen som begynnelsen på Kristus' kongedømme på jorden. Imidlertid i den første utgitte versjonen av talen var denne setningen formulert som «God doth manifest it to be a day of the Power of Jesus Christ», noe som demper dens virkning betydelig, og antyder at han kun tenkte møtet som en åndelig og gledelig anledning.[9] Cromwell ba deretter et skriftlig "instrument" om å bli lest, forfattet av offisersrådet, og ga rådet myndighet.

Rådet avsluttet deretter før det kom sammen den neste dagen. På den dagen valgte de Francis Rous, opprinnelig som formann (han ble ikke kjent som ordstyrer før en måned senere). Henry Scobell ble valgt som sekretær. Cromwell og fire andre offiserer – Lambert, John Desborough, Harrison og Matthew Tomlinson – ble deretter selvsupplert som medlemmer. Den 12. juli utga rådet en uttalelse hvor de erklærte seg selv som parlamentet for det engelske samveldet. Dette var den første gangen at de hadde blitt formelt beskrevet som et parlament.

Medlemskap rediger

 
John Lambert

Parlamentet ble latterliggjort meget kort tid etter at det var etablert. En avisskriver kalte dem for «Pettifoggers, Innkeepers, Millwrights, Stockingmongers and such a rabble as never had hopes to be of a Grand Jury», «lovtrekkerier, kvernbygger, strømpehandlere, og slike pøbler som aldri har håpet å bli en storjury.»[10] I særdeleshet ble dets medlemmer pekt ut for deres påståtte lave sosiale status, det vil si at de ikke tilhørte adelen, deres puritanisme og deres relative mangel på politisk erfaring. Denne kritikken ble oppsummert av særlig et av medlemmene, en lærselger med det uvanlige navnet Praise-God Barebone, som var en femtemonarkist og en lekmann som leste opp bibeltekster, og som kom fra Fleet Street i London. Før det ble oppløst ble rådet blitt nedsettende kjent som «Barebones parlament».

Til tross for samtidens baktalelser var rådets medlemmer hovedsakelig trukket fra de rikeste 5 prosent av befolkningen, og kun noen få forretningsfolk var representert.[11] Heller ikke var de utelukkende femtemonarksiter, til tross for inntrykket som fiendtlige samtidige pamfletter hevdet. Tolv eller tretten av medlemmene kan bli identifisert som femtemonarkister, noen av dem hadde tjenestegjort sammen med Harrison. Disse sto i kontrast til rundt femten av de mer aktive medlemmene av rådet som var mer moderate uavhengige. Selv det er villedende å dele rådet inn i to grupper, en analyse av dets fulle medlemskap langs moderate og radikale linjer identifiserte 76 medlemmer som religiøse moderate og 47 som radikale, og med en ytterligere gruppe på 21 som enten det var umulig å identifisere eller som ikke deltok i rådet.[12]

Kun fire regicidere (kongemordere) Anthony Stapley, John Carew, Thomas Harrison, og Cromwell selv var utpekt. Thomas Harrison var lederen av femtemonarkistene og John Carew var også en femtemonarkist.[13]

Konflikt rediger

Den 13. juli begynte rådet å diskutere tiende – som ble protestert av mange sekter på grunnlag at det var levning fra katolisismen, at de støttet en profesjonell framfor en frivillig presteskap, og at deres økonomiske byrder ble fordelt urettferdig. Det var en felles enighet om at tiende var forkastelig, men det var liten enighet om hvilken mekanisme skulle bli benyttet for skape inntekter som kunne erstatte tiender. Debatten innenfor rådet ble raskt møtt med ekko fra kirkene rundt om i landet.[14] En annen fast sak som rådet diskuterte i løpet av dets første uker var rettssaken til John Lilburne, men heller ikke denne saken førte til en forent mening. Et tredje sak var reformering av det juridiske system, og det delte også medlemmene hvor femtemonarkistene argumenterte at kun lovene i Bibelen burde bli reflektert i det midlertidige juridiske systemet, mens tidligere medlemmer av Rumpparlamentets Hale-kommisjonen presset på for mer progressive reformer.[15]

Ved begynnelsen av september skal Cromwell etter sigende allerede ha blitt frustrert over rådets indre splid og kjekling. En bladskriver rapporterte at han hadde sagt at han var sikker på at han var «more troubled now with the fool than before now with the knave», «i større vanskeligheter nå med tullingene enn tidligere med svindlerne.»[16]

Cromwell skrev til sin svigersønn Charles Fleetwood og klagde at medlemmene «var av ulik bedømmelser, og hver av dem søkte heller å utbre seg, at ånden fra den gode gjerning er for dem, knapt akseptert av noen.»[17] Frammøtet begynte også å dale. Over hundre medlemmer var til stede ved de fleste avstemninger i juli, og hadde dalt til rundt 70 i oktober.[18] Forskjellige lovforslag førte til at konfliktene flammet opp mellom de radikale og moderate medlemmene – lovforslag for å forby kanselliretten, reguleringen av juridisk betaling og kostnader, og fremskynde avgjørelser av sakene i admiralitetsretten. Ved dette tidspunktet hadde imidlertid de radikale medlemmene blitt hovedsakelig utmanøvrert av stemmene til moderate og mer konservative medlemmer.

Oppløsning og ettervirkning rediger

Dette endret seg i løpet av november og desember da debatten vendte seg til spørsmålet om tiende. Den 6. desember hadde den komité som rådet hadde utpekt til å vurdere spørsmålet presentert sin rapport og som dekket spørsmålet hvordan uegnede prester kunne bli avskjediget, navnga kommisjonærer som burde ha jobben å gjennomføre dette, og opprettholde støtte for tiende i obligatoriske omstendigheter. Den første klausulen i rapporten ble stemt mot ved 56 til 54 i nederlag for de moderate. To dager senere kom de moderate tilbake til rådet og krevde at abdiserte sin makt, kritiserte de radikale medlemmene for å true harmonien til samveldet ved å gi næring til uenighet. Rous og rundt 40 medlemmer spasert ut og gikk til Cromwell i Whitehall hvor de presenterte et dokument signert av nær 80 av medlemmene som erklærte: «Upon a Motion this day made in the House, that the sitting of this Parliament any longer as now constituted, will not be for the good of the Commonwealth», «Ved en erklæring gjort i huset på denne dag, å sitte i parlamentet noe lenger slik det nå er konstituert, vil ikke være for det beste for samveldet.»[19] De som ble igjen huset ble snart konfrontert av soldater som krevde at de forlot det.

Sammenbruddet av enigheten som de radikale hadde fått flertall for og som hadde splittet rådet førte til stormennene ga regjeringsinstrumentene (Instrument of Government, samveldets konstitusjon) til Cromwells statsråd, og det brola vegen til Cromwells Protektoratet.

Referanser rediger

  1. ^ Woolrych, Austin (1982): Commonwealth to Protectorate (Clarendon Press), ISBN 0-19-822659-4, s. 105.
  2. ^ Disse medlemmene var Lambert, Harrison, Cromwell, Desborough, Strickland, Pickering, Sydenham, Carew, Stapley, Bennett, Tomlinson, Jones og Moyer.
  3. ^ Woolrych, ss.106–110.
  4. ^ Woolrych, ss. 112–113
  5. ^ Gardiner, s. 224.
  6. ^ Cromwell, Oliver: Speech 1 was made at the opening of the Little Parliament on 14th on 14th July 1653 (PDF)
  7. ^ bbott, W.C. (red.) (1937–47): Writings and Speeches of Oliver Cromwell, iii, ss.53–55.
  8. ^ Abbott, s. 63
  9. ^ Se diskusjon i Woolrych, ss.148–149 og særlig note 17.
  10. ^ Woolrych, s. 165.
  11. ^ Woolrych, s. 193.
  12. ^ Woolrych, s. 232.
  13. ^ Woolrych, s. 105.
  14. ^ Woolrych, ss. 236–244.
  15. ^ Woolrych, s. 264.
  16. ^ Woolrych, s. 274.
  17. ^ Abbott, iii, s. 89.
  18. ^ Woolrych, s. 189.
  19. ^ Woolrych, s. 345.

Litteratur rediger

  • Abbott, W.C. (red.) (1937–47): Writings and Speeches of Oliver Cromwell, 4 vols.
  • Firth, C.H. (1900): Oliver Cromwell and the Rule of the Puritans (Putnam), ISBN 1-4021-4474-1.
  • Roots, Ivan (1989): Speeches of Oliver Cromwell (Everyman classics), ISBN 0-460-01254-1.
  • Trevor-Roper, Hugh (1967): 'Oliver Cromwell and his Parliaments' (PDF) i hans Religion, the Reformation and Social Change (Macmillan).
  • Worden, Blair (1977): The Rump Parliament (Cambridge University Press), ISBN 0-521-29213-1.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Barebones_parlament&oldid=22256534»