Åpne hovedmenyen

Ballata (flertall: ballate) er en italiensk poetisk og musikalsk form som var i bruk på slutten av 1200-tallet og fram til 1400-tallet.[1] Betegnelsen har sin opprinnelse fra verbet ballare, som betyr dans, og verseformen begynte ganske sikkert som dansemusikk.[2]

Den har den musikalske strukturen AbbaA hvor den første og siste strofen har samme tekst. Den er således mest lik den franske musikalske forme fixe («bestemt form») virelai (og ikke balladen slik navnet i seg kan antyde). Den første og siste «A» er kalt for en ripresa, linjene med «b» er piedi (føtter), hvor den fjerde linjen er kalt for en volta (vending). Lengre ballater kan bli funnet i formen AbbaAbbaA, etc. I motsetningen til franske virelai, kan de to «b»-linjene ha vanligvis nøyaktig samme musikk og kun i senere ballate plukket den opp (tidligere særskilte franske) første og andre (åpen og lukket) endinger. Voltaen snudde om på versmønsteret fra Piedo-linjene rett før, slik at det oppsto kryssrim.

Ballata var en av de mest prominente verdslig musikkformer i løpet av trecento (1300-tallet), perioden kjent som den italienske ars nova. Ballate er sunget på slutten av hver dag i Giovanni Boccaccios Dekameronen (kun en musikalsk utgave av disse diktene, gjort av Lorenzo da Firenze, har overlevd). Tidlig ballate, slik som de som er funnet i Rossi Codex er monofoniske. Senere er ballate framstilt for to eller tre stemmer. Den mest kjente komponisten for ballate er Francesco Landini som komponerte på den andre halvparten av 1300-tallet. Andre komponister av ballata er blant annet Andrea da Firenze, en samtidig av Francesco Landini, foruten også Bartolino da Padova, Johannes Ciconia, Prepositus Brixiensis[3] og Zacara da Teramo. På 1400-tallet skrev både Arnold de Lantins og Guillaume Dufay ballate; og de var blant de siste som gjorde det. Ballataen gikk med tiden opp i frottolaen. Poetisk ble ballataen avløst av barzellettaen.

ReferanserRediger

  1. ^ «Ballata», Merriam-Webster
  2. ^ «Ballata Culture», Oxford History of Western Music
  3. ^ Boorman, Stanley (2008): Studies in the Performance of Late Medieval Music, Cambridge University Press, s. 225

Se ogsåRediger