Francesco Landini

italiensk komponist

Francesco Landini (ca. 1325–1397) var en florentinsk komponist og organist, sanger, poet, multiinstrumentalist og orgelbygger. Han var også oppfinner av musikkinstrumenter.

Francesco Landini
Født1335[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Fiesole
Død2. sep. 1397[5][2][6][7]Rediger på Wikidata
Firenze
BeskjeftigelseKomponist, astrolog, musikkinstrumentmaker, sanger, organist, lutenist Rediger på Wikidata
NasjonalitetDen florentinske republikk
GravlagtBasilica di San Lorenzo
PeriodeArs nova
Sjangre/
former
Klassisk musikk
InstrumentOrgel

Landinis oppfinnelse serena kan ha vært en forgjenger for bandura

Landini var en av de mest populære komponistene på andre halvdel av 1300-tallet og uten sammenligning den mest berømte komponisten i Italia.

Liv og virke rediger

En koppersykdom gjorde Francesco Landini blind i barndommen. Han konsentrerte seg om musikk og behersket flere instrumenter i tillegg til orgel, for eksempel lutt, og han sang, skrev poesi og komponerte. Ifølge biografen Filippo Villani, hvis Liber de origine civitatis Florentiae regnes som den biografiske hovedkilden til Landini,[8] beskjeftiget Landini seg også med astrologi, etikk og filosofi. Dermed legemliggjorde han den typiske 1300-tallskomponisten, som så seg selv og uttrykte seg som en intellektuell personlighet – til forskjell fra komponistene i tidlig middelalder som det knapt finnes kunnskap om personligheten til. I det allerede føderal-republikansk pregede Italia kunne mektige borgere av bystater som Venezia, Siena og Firenze tilby kunstnerne samfunnsmessige fora å utfolde seg på, eksempelvis slik det kom til uttrykk i Boccaccios Dekameronen. Giovanni Gherardi da Prato forteller i Paradiso degli Alberti hvordan stedets litterati – leger, filosofer, matematikere og teologer – diskuterte med hverandre mens de lyttet til Landinis vidunderlig vakre spill på portativet.

Landini var ansatt som organist ved Santa Trinità-klosteret i Firenze, og mellom 1365 og 1397 som organist og kapellan ved San Lorenzo-kirken i Firenze.

Landini konstruerte orgler og oppfant musikkinstrumenter, eksempelvis et som ble kalt serena eller syrena syrenarum,[9] og som kompinerte trekk fra lutt og psalterium, en antatt forgjenger for bandura.

Verk rediger

Det er bevart over 150 verk etter ham, tolv to- og trestemmige madrigaler, en caccia, 141 ballate, hvorav 92 tostemmige, 2 såvel to- som trestemmig, og 47 trestemmige, og noen få messer. Han regnes som den største mester av trecento-madrigaler.[10] Man antar at Landini skrev teksten til mange av sine verk.

Landini-verk finnes i følgende manuskripter:

  • Codex Panciatichiano (f.1-50)
  • Codex Reina
  • Codex Squarcialupi

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 100951422, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Trove, Trove person-ID 899287, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ KANTO, KANTO ID 000207851[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francesco-Landini, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 80117[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0036451[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Carl Dahlhaus og Hans Heinrich Eggebrecht (red.): Brockhaus Riemann Musiklexikon in zwei Bänden, Zweiter Band L-Z, F. A. Brockhaus, Wiesbaden, B. Schott, Mainz, 1979, Seite 12
  9. ^ Davide Daolmi: Francesco Landini. Le fonti biografiche Arkivert 6. februar 2010 hos Wayback Machine., kildetekst og bilder fra Squarcialupi-Codex]
  10. ^ Kurt Honolka (red.): Knaurs Weltgeschichte der Musik, Droemersche Verlagsanstalt Th. Knaur, 1979, side 171

Eksterne lenker rediger