Knoppskyting
Knoppskyting er en form for ukjønnet formering der en ny organisme utvikler seg som en avlegger på grunn av celledeling på et bestemt sted på moderorganismen. Den nye organismen forblir festet til moderorganismen mens den gror, og bryter først løs når den har nådd en viss størrelse. Det den nye organismen har brutt løs vil det dannes arrvev. Siden denne type ukjønnet formering skjer ved mitose skapes det et genetisk identisk avkom av moderorganismen.
Ekstern knoppskytingRediger
Knoppskyting er en vanlig formeringsform hos planter, men finnes også hos en del dyr, særlig nesledyr. Hos Hydra vil celler som vanligvis er involvert i reparasjon av kroppen være utgangspunkt for knoppskytingen. En knopp utvikles på et bestemt sted, gjerne et stykke ned på kroppen hos opphavsorganismen, ved gjentatte delinger av slike celler. Dise knoppene vil etter hvert utvikle seg til små egne individer med en magehule og egne tentakler med nesleceller. Når alle strukturene som er nødvendige for å føre et selvstendig liv er etablert, vil kontakten snøres av og det nye dyret vil starte sitt eget liv.
Dyr som formerer seg ved knoppskyting inkluderer koraller, noen svamper, noen flatormer, sekkdyr og larver av pigghuder.[1]
Intern knoppskytingRediger
Intern knoppskyting kalt endodyogeni forekommer hos en del parasitter, slik som den éncellede Toxoplasma gondii. Denne prosessen involverer en uvanlig form for celledeling, der to datterceller produseres gjennom celledeling inne i en modercelle. De to dattercellene fortærer deretter modercellen. Først etter at denne er fortært bryter de to dattercellene fra hverandre og tar opp sitt voksne liv.[2]
En annen form for intern knoppskyting er endopolygeni, der en rekke individer gror opp inne i moderorganismen og bryter ut samtidig.[2] Denne formen for knoppskyting forekommer for eksempel på larvestadiet til enkelte bendelormer.[3]
Knoppskyting hos enkeltcellerRediger
Enkelte encellede organismer formerer seg gjennom knoppskyting. Celledeling gir normalt to like store datterceller, men i enkelte tilfeller vil den ene cellen være vesentlig mindre enn den andre og være «avkommet» i formeringen. Et eksempel er ølgjær, Saccharomyces cerevisiae.
Hos celler som er infisert av virus vil viruspartiklene noen ganger gjennom at det dannes en knopp på cellen som inneholder viruspartiklene. Denne knoppen skilles av som ved celledeling, men uten av DNA-replikasjon av cellens egent DNA er involvert.
FissipariRediger
Fissipari er et beslektet fenomen, der enkeltdeler av et dyr kan vokse opp til en hel ny organisme. Dette er særlig vanlig hos pigghuder som sjøstjerner, slangestjerner og sjøpølser.[4] Dette fenomenet er særlig vanlig på grunne steder der dødligheten er høy og fysiske påvirkninger fra for eksempel bølgeslag kan brekke i stykker individer. Nok av de sentrale delene må følge med for at en løsrevet del av en pigghud skal kunne vokse opp til et nytt dyr. Fenomenet er også vanlig hos kolonidannende nesledyr, særlig koraller.[5]
Planarier (en type flatormer) er de bilaterale dyrene med størst evne til regenerering. En flatorm kan deles i flere deler, som alle kan vokse opp til et nytt individ[6]
Et vanlig brukt eksempel på fissipari er meitemark, men dette stemmer ikke. Om en meitemark deles i to vil bare den fremre delen som har munn kunne ta til seg næring og overleve.
Kunstig knoppskytingRediger
I landbruket blir av og til nye individer skapt ved at skudd klippes av en moderplante og plantes om slik at den kan skyte røtter, såkalte stiklinger. Plantehormonet auxin brukes gjerne til å fremme dannelse av røtter. Flere matplanter formeres helt eller nesten helt på denne måten, for eksempel flere epletyper, slik som Granny Smith, og druer til vinproduksjon.[7][8]
Stiklinger kan i noen tilfeller settes på nærstående arter, slik at enkelte greiner eller deler av stammer kan tilhøre en annen art. Dette kalles poding.
ReferanserRediger
- ^ Barns, R.D. (1968): Invertebrate Zoology. W. B. Saunders Company, Philadelphia. 743 sider
- ^ a b James Desmond Smyth, Derek Wakelin (1994). Introduction to animal parasitology (3 utg.). Cambridge University Press. s. 101–102. ISBN 0-521-42811-4.
- ^ Bonadio, C. (20. januar 2003). «Echinococcus multilocularis». Animal Diversity Web. University of Michigan, Museum of Zoology. Besøkt 13. juni 2015.
- ^ Jangoux, M., red. (2001). Echinoderm studies, bind 6. CRC Press. s. 56-57. ISBN 978-9058093011.
- ^ Karlson, R. H. (juni 1991). «Fission and the dynamics of genets and ramets in clonal cnidarian populations». Hydrobiologia. 216-217 (1): 235–240. doi:10.1007/BF00026468. Besøkt 12. august 2015.
- ^ Lázaro, Eva; Riutort, Marta (2013). «Dugesia sicula (Platyhelminthes, Tricladida): the colonizing success of an asexual Planarian». BMC Evolutionary Biology. 13 (1): 268. doi:10.1186/1471-2148-13-268. Besøkt 12. august 2015.
- ^ Stirzaker, Richard (2010). Out of the Scientist's Garden: A Story of Water and Food. Collingwood, VIC: CSIRO Pub. s. 27. ISBN 978-0643096585.
- ^ Dyrknings- og beskjæringstips Arkivert 21. mai 2006 hos Wayback Machine.