Auto Union
Auto Union var en sammenslåing av fire tyske bilprodusenter, og ble etablert under den store depresjonen i 1932. Denne sammenslåingen kan sees i sammenheng med General Motors´ oppkjøp av Opel i 1931, som på dette tidspunktet og frem til 2. verdenskrig var Tysklands overlegent største og mest suksessfulle bilprodusent.
| Auto Union | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Org.form | Aksjeselskap | ||
| Bransje | Kjøretøyindustri, fabrikant av motorkjøretøyer, kjøretøyskonstruksjon | ||
| Etablert | 29. juni 1932 | ||
| Opphørt | 1969 | ||
| Etterfølger(e) | Audi | ||
| Datterselskap | Wanderer[1] | ||
| Hovedkontor | Chemnitz (1932–) Ingolstadt (1949–) | ||
| Land | Tyskland | ||
| Produkt(er) | bil | ||
| Daglig leder | Richard Bruhn | ||
 Auto Union 50°48′06″N 12°54′28″Ø | |||
Varemerket til Auto Union var et symbol med fire overlappende ringer, som symboliserte de fire medlemsselskapene (alle fire på en linje, i et forsøk på å unngå forveksling med de fem olympiske ringene). Varemerket og medlemsselskapenes merkenavn, Horch, Audi, DKW og Wanderer, ble fortsatt brukt, og logoen med fire ringer kom i 1934 som et undermeke til Audi, DKW, Horch og Wanderer for å vise slektskapet mellom disse bilene, og de ble også brukt i billøp. Auto Unions fire ringer er fortsatt et varemerke, og brukes i dag av Audi. Merket DKWs modeller med totaktsmotorer ble solgt frem til 1964.
Selskapet er mest kjent for sitt racingteam (Auto Union Rennabteilung), som var hovedkonkurrent til Mercedes-Benz på 1930-tallet. Disse to teamenes biler dominerte ikke bare racing i 1930-årene, men satt også rekorder som tok flere tiår å slå. For eksempel tok det Formel 1-bilene frem til tidlig på 1980-tallet å nå igjen kreftene til disse bilene.
Auto Unions racingbiler rediger
Auto Unions løpsbiler ble utviklet av den berømte ingeniøren Ferdinand Porsche, og var basert på et tidligere design han hadde utviklet av en midtmotorisert løpsbil, ikke ulik den berømte 1923 Benz Tropfenwagen, en bil som ble bygget av Max Wagner og kjørt av hans forretningspartner, Adolf Rosenberger.
De midtmotoriserte bilene, hvor føreren satt foran motoren, var uvanlige, og det nesten 30 år før dette konseptet var utbredt i løpsbiler. Dette var hovedsakelig fordi bilene var svært vanskelige å mestre, og fordi de hadde helt andre kjøreegenskaper (overstyring) enn mer tradisjonelle, frontmotoriserte modeller.
Type C (1936–37) var utstyrt med 6005 cm3 V16 motor med kompressor, som ytet 520 hestekrefter. Topphastigheten var 340 km/t. Motoren hadde to sylinderblokker, satt sammen i en vinkel på 45 grader, med én enkelt, overliggende kamaksel som styrte alle 32 ventilene. Motoren var utviklet spesielt for å levere optimalt dreiemoment på lave turtall. (Bernd Rosemeyer kjørte en slik bil rundt Nürburgring i ett gir, for å bevise at motoren var fleksibel nok til å klare det.)
Type D (1938–39) I 1938 kom det nye regler for Grand Prix som begrenset maksimalt sylindervolum til 3 liter med kompressor. Den nye motoren var en V12 på 2984 cm3, som ytet 485 hestekrefter ved 7000 rpm. Topphastigheten var 330 km/t.
Bensintanken var plassert midt i både type C og D, rett bak sjåføren (som satt langt foran), slik at bilens vektfordeling ville forbli uendret etter hvert som bensinen ble forbrent. Dette er et prinsipp som fortsatt brukes i formelbiler, av samme grunn.
Auto Union etter 2. verdenskrig rediger
Auto Unions store rival før krigen, Daimler-Benz, var eiere i en kort periode før Volkswagen kjøpte Auto Union i 1964. Volkswagen droppet Auto Union-navnet, og brukte kun merkenavnet Audi på biler deretter. Det offisielle navnet forble Audi NSU Auto-Union AG frem til 1984, da det ble endret til Audi AG.