Arvid Lindman
| Arvid Lindman | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. september 1862[1][2][3] Films församling[1] | ||
| Død | 9. desember 1936[1][2][3] (74 år) Croydon lufthavn[1] | ||
| Gravlagt | Norra begravningsplatsen (1936–) | ||
| Ektefelle | Annie Almström (1888–1927) | ||
| Far | Achates Lindman | ||
| Barn | Rolf Lindman, Eva Lindman, Karin Lindman | ||
| Utdannet ved | Sjökrigsskolan | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, forretningsdrivende, militær | ||
| Parti | Moderaterna, Protektionistiska majoritetspartiet | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Medlem av | Kungliga Krigsvetenskapsakademien | ||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Serafimerordenen, ridder av første klasse av Vasaordenen, Karl XIIIs orden, House Order of Fidelity, storkors av Dannebrogordenen, storkors av Finlands hvite roses orden, storkors av Æreslegionen, storkorset av Karl IIIs orden, 1. klasse av Trestjerneordenen, Order of Merit of the Prussian Crown, Kroneordenen, Den hvite elefants orden, storkorsridder av Royal Victorian Order, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
|
||
| Sveriges statsminister | |||
| 2. oktober 1928–7. juni 1930 | |||
| Forgjenger | Carl Gustaf Ekman | ||
| Etterfølger | Carl Gustaf Ekman | ||
| 29. mai 1906–7. oktober 1911 | |||
| Forgjenger | Karl Staaff | ||
| Etterfølger | Karl Staaff | ||
Salomon Arvid Achates Lindman (født 19. september 1862 i Österby i Uppsala län, død 9. desember 1936 i London) var en svensk sjøoffiser, industrileder og konservativ politiker. Han var Sveriges statsminister 1906–1911 og 1928–1930 samt leder i Allmänna valmansförbundet (nå Moderaterna) 1912–1935.
Familie og yrkeslivRediger
Han vokste opp i en velstående familie som yngste av fem barn av bruksdisponent Achates Lindman og hustru Ebba Carolina Dahlgren. Offiserslekten Lindman stammer fra det sørvestlige Sverige. Faren skulle bli offiser som farfaren, men sykdom gjorde at han gikk inn som disponent ved jernverkene i Österby og Iggesund. Arvid Lindman giftet seg i 1888 med Annie Almström, datter av bruksdisponent og riksdagsmann Robert Almström. Ekteparet fikk en sønn og to døtre.[4]
Etter gymnaset i Hudiksvall gikk han sjøkrigsskolen i Stockholm. I 1892 ble han overflyttet til flåtereserven og trådte ut av aktiv tjeneste. Lindman ble forfremmet til kommandør i flåten i 1905 og kontreadmiral i flåtereserven i 1907.[5] Med dette fikk han tilnavnet «Admiralen». Han var administrerende direktør ved jernverkene i Iggesund og Strömbacka og gruveselskapet LKAB, generaldirektør i Telegrafverket og styreformann i Telefonaktiebolaget L.M. Ericsson.
Politisk arbeidRediger
Lindman ble valgt til Riksdagens førstekammer i 1904 og tilsluttet seg Protektionistiska majoritetspartiet. Under unionsoppløsningen høsten 1905 var Lindman sjøforsvarsminister i Christian Lundebergs samlingsregjering. Våren 1906 søkte Karl Staaffs regjering avskjed, etter å blitt felt i stemmerettsspørsmålet. Lindman dannet regjering og drev gjennom et kompromiss med allmenn stemmerett og forholdstallsvalg til Riksdagens andrekammer og gradert stemmerett til førstekammeret. Den allmenne stemmeretten gjorde at høyresiden mistet riksdagsflertallet og regjeringsmakten i 1911.
I 1912 ble Lindman innvalgt i andrekammeret. Gjennom sin ledelse av riksorganisasjonen Allmänna valmansförbundet og andrekammerets Lantmanna- och borgarparti, regnes Lindman som opphavsmannen til det moderne svenske partivesenet. I løpet av tyve år skapte Lindman en moderne valgkamporganisasjon med en sterk, sentralisert ledelse og kontroll over nominasjonene. I 1935 ble riksdagsgruppene slått sammen til Högern, som også ble navn på riksorganisasjonen. Lindman var pragmatisk og samarbeidsvillig, og henvendte seg veltalende og energisk til velgerne.
Lindman var utenriksminister i Carl Swartz' regjering i 1917. Kosakkvalget i 1928 lot Lindman danne en for ettertiden lite påaktet mindretallsregjering, som ble felt på korntollen av de frisinnede og sosialdemokratene i 1930. Han sørget for at Högern holdt avstand fra fascismen og nazismen. I 1936 omkom Lindman i en flyulykke i London.
UtmerkelserRediger
Svenske[6]
Ridder og kommandør av Serafimerordenen (1908).
Kong Oscar II og dronning Sofias gullbryllupsminnemedalje (1907).
Ridder av Karl XIIIs orden (1917).
Ridder av 1. klasse av Vasaordenen (1897).
Utenlandske[6]
Ridder av den badiske husordenen Fidelitas.
Storkorset av Dannebrogordenen.
Storkorset av Finlands hvite roses orden.
Storkorset av den franske Æreslegionen.
Storkorset av den latviske Trestjerneordenen
Ridder av Den prøyssiske kronens fortjenstorden (1908).
Ridder av 1. klasse av den prøyssiske Kroneordenen.
Ridder av den russiske Aleksander Nevskij-ordenen.
Storkorsridder av Den siamesiske hvite elefants orden
Storkorset av den spanske Karl IIIs orden.
Storkorset av den britiske Victoriaordenen.
Ridder av den hawaiiske Kroneordenen.
_ribbon.svg){kind=small}
.gif){kind=small}
ReferanserRediger
- ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, https://sok.riksarkivet.se/Sbl/Presentation.aspx?id=10610, S Arvid A Lindman, 10610
- ^ a b Discogs, 9. okt. 2017, Arvid Lindman, 1266042
- ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Arvid Lindman, 8509255
- ^ Thyselius (1912), s. 111.
- ^ Westrin (1912), s. 640.
- ^ a b Statskalenderen (1935), s. 372.
LitteraturRediger
- Andersson, Fredrik (2006). «Penningutpressare, järnvägspolitiker och järnvägsbyggare. Den regionala intressegruppen kring Ostkustbanan 1897–1904». Historisk tidskrift (svensk). 126 (3): 453–470. ISSN 0345-469X.
- Andersson, Ivar (1956). Arvid Lindman och hans tid (svensk). Stockholm: P.A. Norstedt & Söner. OCLC 250736377.
- Brusewitz, Axel (1947). «Arvid Lindmans första ministär 1906–1909. Interiörer och synpunkter». Scandia: Tidskrift för historisk forskning (svensk). 18 (2): 161–183. ISSN 0036-5483.
- Carlsson, Sten (1960). «Arvid Lindman i historiskt perspektiv». Svensk Tidskrift (svensk). 47: 491–499. ISSN 0039-677X.
- Edwardsson, Anders (2010). Arvid Lindman. En statsminister och hans tid (svensk). Stockholm: Timbro förlag. ISBN 978-91-7566-763-8.
- Eriksson, Fredrik (2010). «Konservatism och demokrati. Två högerledares tvekan inför rösträtten». Personhistorisk tidskrift (svensk). 106 (2): 140–158. ISSN 0031-5699.
- Eriksson, Fredrik (2006). «Bönder i svensk politik under 1900-talet. Exemplet den svenska högern». Historisk tidskrift (svensk). 126 (4): 767–790. ISSN 0345-469X.
- Johansson, Gösta (1987). «Nu var det 1928. Regeringsskifte med förspel». Scandia: Tidskrift för historisk forskning (svensk). 53 (2): 279–299. ISSN 0036-5483.
- Kjellberg, H.E. (red.) (1937). «Märkligare dödsfall i Sverige». Svenska Dagbladets Årsbok (svensk) (14 utg.). Stockholm: Åhlén & Holm. s. 255–257.
- Lewin, Leif (2010). Arvid Lindman. Sveriges statsministrar under 100 år (svensk). Stockholm: Albert Bonniers Förlag. ISBN 978-91-0-011974-4.
- Lewin, Leif (2002). Ideologi och strategi. Svensk politik under 130 år (svensk). Stockholm: P.A. Norstedt & Söner. ISBN 978-91-39-10523-7.
- Lindman, Arvid og Holm, Nils F. (red.) (1972). Dagboksanteckningar (svensk). Stockholm: Kungliga Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. ISBN 978-91-85104-00-0.
- Nilsson, Torbjörn (2008). «Med historien som ledstjärna – Högern och demokratin 1904–1940». Scandia: Tidskrift för historisk forskning (svensk). 68 (1): 77–107. ISSN 0036-5483.
- Nyman, Olle og Torbacke, Jarl (1985). «Arvid Lindman och borggårdstalet 1914». Historisk tidskrift (svensk). 105: 69–72. ISSN 0345-469X.
- Oredsson, Sverker (2011). «Några synpunkter på Sture Bolin och Sveriges Nationella Förbund». Scandia: Tidskrift för historisk forskning (svensk). 77 (2): 101–107. ISSN 0036-5483.
- Thyselius, Erik (1914). Arvid Lindman och Karl Staaff (svensk). Stockholm: Svenska bokförlaget. OCLC 40222109.
- Thyselius, Erik (1912). «Släkten Lindman». Personhistorisk tidskrift (svensk). 14 (4): 107–113. ISSN 0031-5699.
- Timelin, Erik (1928). Ministären Lindman och representationsreformen 1907–09 (svensk). Karlskrona: J.A. Krooks bokhandel. OCLC 9056871.
- Westrin, Theodor (red.) (1912). «Lindman, Salomon Arvid Achates». Nordisk familjebok (svensk). 16 (2 utg.). Stockholm. s. 640–643.
- Sveriges statskalender för året 1935 (svensk). Uppsala og Stockholm: Almqvist & Wiksell. 1935. ISSN 0347-7223.