Arsenal FCs historie (fra 1966)
Denne artikkelen tar for seg historien til Arsenal FC fra 1964 til dags dato, og er en fortsettelse av artikkelen Arsenal FCs historie (1886–1966).
Den første dobbeltriumfen (1966–1976) rediger
Etter at Billy Wright ble sagt opp sommeren 1966, utnevnte Arsenal klubbens fysioterapeut Bertie Mee til manager, en utnevnelse som overrasket en del og ikke minst Bertie Mee. Likevel så brakte denne utnevnelsen en kort periode med suksess for klubben. Arsenals ungdomslag hadde vunnet FA Youth Cup i 1966, og talentfulle angrepsspillere som Charlie George, John Radford og Ray Kennedy rykket opp til førstelaget. Mee fullførte lagets angrepsevner med noen mer erfarne spillere, kaptein Frank McLintock i midtforsvaret sørget for et sterkt forsvar, og den hardt-taklende Peter Storey fylte den viktige defensive midtbanerollen. Laget viste tidlig lovende takter, ved å nå to Ligacup-finaler i 1968 og 1969. Laget kom tomhendt fra begge finalene, først med tap 1-0 mot Don Revies Leeds United, og det andre tapet var det fæle tapet 3-1 mot tredjedivisjonslaget Swindon Town. Denne sesongen var dog ikke en total katastrofe, laget kom på fjerdeplass i ligaen og kvalifiserte seg for spill i Europa. I 1970 vant Arsenal sin første tittel på sytten år og sin aller første europeiske tittel, da de vant Messebycupen. Arsenal hadde slått Ajax i semifinalene, og kom med et berømt comeback mot Anderlecht i finalen. Arsenal lå under med 3-0 etter 74 minutter i den første kampen, men Ray Kennedy laget et sent mål som gav laget et lite håp før returkampen. I den andre kampen foran et fullsatt Highbury, vant Arsenal 3-0 (4-3 sammenlagt) etter mål av John Radford, Eddie Kelly og Jon Samuels.
Høydepunktet i denne perioden var dobbelt-mesterskapet (lagets første) med seier i ligaen og FA-cupen i sesongen 1970–71. Arsenal startet sesongen svakt, med tap mot Stoke City i september. De kom tilbake og gav hard motstand i tittelkampen mot Leeds United. Arsenal hadde Leeds i hælene hele sesongen, og måtte slå erkerivalene Tottenham Hotspur, på White Hart Lane, i sesongens siste kamp for å ta tittelen. Arsenal gjorde nettopp det, 1-0 etter et mål av Ray Kennedy. Fem dager senere vant Arsenal over Liverpool med 2-1 på Wembley, etter å ha kommet under 1-0 tidlig i ekstraomgangene så utlignet innbytteren Eddie Kelly og deretter laget Charlie George vinnermålet.
The Double viste seg å være et tidlig høydepunkt i et tiår som var karakterisert av en kjede av «nære på». Selv om klubben hadde signert Alan Ball (fra Englands mesterlag i ’66) på slutten av sesongen 1970–71, så begynte 1971–72 sesongen svært dårlig med tap i tre kamper i august. Dette medførte at klubben ble jagende etter teten resten av sesongen. Deres debut i serievinnercupen startet lovende, men de ble slått ut i kvartfinalen av et Johan Cruijff-inspirert og velspillende Ajax-lag. Arsenal nådde også finalen i FA-cupen, men tapte 1-0 for Leeds United i en udisiplinert og til tider stygg kamp. Arsenal endte på andreplass i ligaen i 1972–73, men innen ett år så var laget som vant The Double oppløst, og Mee var ikke i stand til å bygge et nytt lag til å ta over. Klubbens styrke avtok sterkt, med en 16.-plass i 1974–75 og 17.-plass i 1975–76 (den dårligste plasseringen på førti år), dette førte til at Bertie Mee trakk seg fra jobben som manager. Tottenham-manageren Terry Neill, en tidligere Arsenalspiller, ble utnevnt som manager, selv om han aldri hadde klart å gjøre «Spurs» til et lag som kom over midten av tabellen.
Neill og Howes blandede hell (1976–86) rediger
Under Neills ledelse kom Arsenal tilbake til den øvre del av tabellen, inspirert av den ankomne irske superstjernen Liam Brady. Brady ble en del av en stor irsk kontingent på Highbury, som inkluderte Pat Rice, Frank Stapleton, Pat Jennings og den unge David O'Leary. Selv om de ikke kunne utfordre ligadominansen til Liverpool på den tiden, så beviste de sin styrke i FA-cupen mot slutten av det tiåret. Arsenal kom til finalen tre år på rad (1978, 1979 og 1980), men vant bare en, 1979–finalen mot Manchester United. Hovedsakelig inspirert av Liam Brady, tok Arsenal ledelsen 2-0 etter mål av Brian Talbot og Frank Stapleton, og så ut til å vinne en lett seier. Med fem minutter igjen av kampen laget United to mål og utliknet resultatet. Ekstraomganger lå i luften, men på overtid satte Alan Sunderland en pasning fra Graham Rix i mål og sikret en berømt 3-2 seier.
Den neste sesongen, 1979–80, viste seg å bli tøff da Arsenal spilte rekordmange kamper (70 kamper i en sesong) og nådde to cupfinaler, bare for å ende uten trofeer. Arsenal var favoritter til å beseire West Ham United i FA-cupen, bare for å tape 1-0 etter en Trevor Booking heading. De nådde også finalen i cupvinnercupen mot Valencia, etter at en scoring av Paul Vaessen gav Arsenal seieren over Juventus i semifinalen. Finalen endte målløs, men Arsenal tapte på straffespark, etter at Brady og Rix feilet med sine forsøk.
Liam Brady forlot Arsenal og gikk til Juventus sommeren 1980, og laget entret nok en ufruktbar periode. Laget fortsatte å komme blant de fire beste i ligaen på begynnelsen av åttitallet, men Arsenal var aldri seriøse tittelutfordrere, og de fant heller ikke igjen formen i cupen. De nådde riktignok semifinalen i begge hjemlige cuper i 1982–83, men tapte begge to mot Manchester United.
Neill hadde problemer med å kontrollere laget sitt i sin periode som manager, og hadde blitt «uvenner» med flere av spillerne sine (inkludert Alan Hanson og Malcolm MacDonald), og han klarte ikke å kontrollere drikkekulturen som hadde oppstått i troppen. Neill fikk sparken i desember 1983, etter en elendig start på 1983–84 sesongen, som også innebar et sjokktap mot Walsall i Ligacupen (det fikk frem et minne om et liknende tap mot samme lag i FA-cupen femti år tidligere).
Don Howe, en trofast tjener av klubben etterfulgte Neill, men han klarte heller ikke å få laget opp i toppen. Selv om laget ikke spilte dårlig i ligaen under Howes ledelse (sjette og syvendeplass), så ble de slått ut av FA-cupen av tredjedivisjonslaget York City i 1985-86. Fansen ble mer og mer desillusjonert, og med klubbens middelmådige spill begynte tilskuerantallet å falle under 20 000. I mars 1986, etter at han hadde fått vite at klubbens styre hadde kontaktet Terry Venables som en mulig erstatter, bestemte Howe seg for å trekke seg som manager.
Årene med George Graham (1986–95) rediger
Sommeren 1986 ble Millwallmanageren, den tidligere Arsenalspilleren George Graham, utnevnt til manager, og dette ble begynnelsen på en ny gyllen æra på Highbury. Graham kvittet seg med store deler av den gamle troppen og erstattet dem med nye signeringer og spillere fra juniorlaget, og han innførte en mye strengere disiplin både i garderoben og på banen. Arsenals form forbedret seg umiddelbart, faktisk så mye at laget ledet ligaen ved juletider 1986 for første gang på et tiår. Dette var den rette plassen for klubbens hundreårsfeiring.
Selv om laget tilslutt kom på fjerdeplass i det første året under Grahams ledelse, så vant laget Ligacupen, noe som markerte lagets comeback. Arsenal møtte Tottenham Hotspur i semifinalene, tapte 1-0 i den første kampen på Highbury og kom under 1-0 i første omgang på White Hart Lane, men etter mål av Viv Anderson og Niall Quinn kjempet Arsenal seg til en omkamp. I omkampen tok Tottenham pånytt ledelsen 1-0, men etter mål av Ian Allinson og David Rocastle gikk Arsenal til finalen. Finalen var som en repetisjon av semifinalene, Liverpool tok ledelsen 1-0 etter et mål av Ian Rush, men to mål av Charlie Nicolas gav Arsenal sin første ligacup-suksess.
Selv om Arsenal tapte Ligacupfinalen året etter (et sjokktap mot Luton Town), så forbedret ligaformen seg stadig. Grahams lag hadde en tett defensiv disiplin, ledet av lagets unge kaptein Tony Adams, sammen med Lee Dixon, Steve Bould og Nigel Winterburn, som sammen dannet grunnlaget for klubbens forsvar i over et tiår. Men, i kontrast til den vanlige oppfatningen, så var ikke Grahams Arsenal et rent defensivt lag i løpet av den tiden. Graham hadde også kapable midtbanespillere som David Rocastle, Michael Thomas og Paul Merson, og spissen Alan Smith som jevnlig laget mer enn 20 mål per sesong.
I Grahams tredje sesong (1988–89), vant Arsenal sin første ligatittel siden 1971, på en dramatisk måte. Etter å ha ledet ligaen siden juletider, ble Arsenal forbigått av Liverpool etter tap mot Derby County og uavgjort mot Wimbledon i mai. Det virket som at Arsenal hadde skuslet bort tittelen, og i sesongens siste kamp, 26. mai, mot Liverpool på Anfield måtte Arsenal vinne med to mål for å ta tittelen. Liverpool hadde allerede vunnet FA-cupen og var favoritter til The Double. Alan Smith scoret tidlig i andre omgang, men mens tiden gikk så strevde Arsenal med å få inn det andre, klokken hadde passert 90 minutter og tittelen var på vei til Liverpool. Med få sekunder til dommeren skulle blåse av kampen, kom en flikk fra Alan Smith som fant Michael Thomas som raste gjennom Liverpool-forsvaret. Den unge midtbanespilleren løftet rolig ballen over Bruce Grobbelaar og inn i målet, og Arsenal var dermed ligamestere.
Arsenal klarte ikke å forsvare tittelen året etter og endte på en fjerdeplass i 1989–90, bak mesterne Liverpool, og Aston Villa og Tottenham på de to neste plassene. De kom heller ikke langt i de hjemlige cupene, og engelske lag var fremdeles utestengt fra Europa etter Heysel-tragedien, så Arsenal fikk heller ikke representert England som siste års ligamester. Graham ønsket å forbedre laget sitt og signerte målvakten David Seaman og den svenske vingen Anders Limpar på slutten av sesongen, og begge spillerne var viktige da Arsenal tok tilbake ligatittelen i 1990–91 på tross av to store tilbakeslag. Arsenal ble trukket to ligapoeng i oktober 1990 etter at ti av spillerne var involvert i ett håndgemeng med spillere fra Manchester United på Old Trafford. Kapteinen Tony Adams ble også dømt til fire måneders fengsel for promillekjøring i desember samme år. Dette hindret likevel ikke Arsenal sin fremgang, med kun ett ligatap denne sesongen og syv poeng foran neste lag. Arsenal nådde også semifinalen i FA-cupen mot Tottenham Hotspur, Paul Gascoine scoret med et frispark fra ca. 27 meter (30 yards) etter bare fem minutter, Tottenham vant overlegent 3-1 og senket håpet om en andre dobbel for Arsenal.
I oktober 1991 signerte Arsenal angriperen (og den nest mest scorende spilleren) Ian Wright fra Crystal Palace, og klubben spilte sin første kamp i Europa siden 1971–72. Comebacket i Europa gikk dårlig og laget ble slått ut i andre runde av SL Benfica, og kom derfor ikke til det lukrative gruppespillet. Denne sesongen gikk fra dårlig til verre da Arsenal ble slått ut av FA-cupen av det lavt rangerte Wrexham, i ligaen tok set seg opp mot slutten av sesongen og laget endte på fjerdeplass.
Etter denne sesongen endret Graham sin taktikk, han ble mer defensiv og stilte lag som var mindre angrepsvillige, som betydde at målene i hovedsak måtte komme fra Ian Wright og ikke fra hele laget. Mellom 1986–87 og 1991–92 hadde laget et gjennomsnitt på 66 ligamål (81 mål i 1991–92), men mellom 1992–93 og 1994–95 var snittet kun 48, dette inkluderte 40 mål i 1992–93 da Arsenal kom på 10.-plass i den første sesongen til FA Premier League, og var det minst scorende laget i hovedserien.
Arsenal gjorde det mye bedre i cupene enn i derien, og i 1992–93 ble de det første laget til å vinne både FA-cupen og ligacupen i samme sesong. I ligacupen var motstanderen Sheffield Wednesday, og et Merson-inspirert Arsenal kom fra å ligge under 1-0 til å vinne 2-1 etter et mål av Steve Morrow. I FA-cupen slo de Spurs i semien (og hevnet tapet fra 1991), og møtte dermed Sheffield Wednesday i den finalen også. Denne endte 1-1 og det ble omkamp. I omkampen kom første målet fra Ian Wright, men Chris Waddle utlignet. Det ble ekstraomganger og ingen mål kom før i det 120. minutt, da Andy Linighan møtte en cornerball med hodet og nikket inn seiersmålet og sikret den doble cup-triumfen.
I 1993–94, vant Arsenal sitt andre europeiske mesterskap, da de uten flere nøkkelspillerer (John Jensen og Martin Keown var skadet, Ian Wright var suspendert) slo favorittene og tittelholderne Parma 1-0 i finalen i cupvinnercupen i København, etter en defensivt spilt kamp og en volley fra Alan Smith i det 21. minutt. Dette var George Grahams siste trofe med Arsenal, han ble sparket den påfølgende februar måned etter nesten ni år i klubben. Det ble avdekket at han ulovlig hadde mottatt $425.000 i betaling fra den norske agenten Rune Hauge, etter Arsenals kjøp av John Jensen, som var en av Hauges klienter.
Bruce Rioch, den midlertidige (1995–96) rediger
Assisterende manager Stewart Houston ledet laget ut sesongen 1994–95, der de endte på tolvteplass (pr. 2007 den svakeste plasseringen i Premier League), men de nådde på nytt finalen i cupvinnercupen. I semifinalen møtte de UC Sampdoria, og vant straffesparkkonkurransen etter at semifinalene endte uavgjort 5-5 sammenlagt. Arsenal møtte Real Zaragoza i finalen, Esnáider scoret for spanjolene og John Hartson utlignet. Kampen var på vei å ende 1-1 og straffespark, da midtbanespilleren Nayim slo en ball fra nær midtbanelinjen i det 120. minutt som var det absolutt siste spark i kampen. David Seaman som hadde vært Arsenals helt i semifinalen, klarte ikke å springe raskt nok bakover og kom bare bort i ballen med en hånd på dens vei i mål og Arsenal tapte kampen 2-1.
I juni 1995 utnevnte Arsenal Bruce Rioch til manager, han hadde nettopp ledet Bolton Wanderers til finalen i ligacupen og opprykk til Premier League. Han slo den engelske overgangsrekorden (det gikk kort tid før denne også var slått) med å betale Internazionale (Inter Milan) £7,5 millioner for angriperen Dennis Bergkamp, og den ny innkjøpte spissen formet sammen med Ian Wright et fantastisk partnerskap. Arsenal nådde semifinalene i ligacupen og endte på femteplass i Premier League, og sikret en plass i neste års UEFA-cup og håp om en eventuell sjanse til tittelen. Rioch-perioden endte brått, da han i august 1996, rett før sesongstart fikk sparken. Grunnen var en uoverensstemmelse med styret over overgangsmidler, dette førte til noen måneders turbulens i klubben. Stewart Houston var nok en gang i ledelsen midlertidig, han ledet klubben i en måned før han trakk seg for å ta over i QPR. Treneren til ungdomslaget, Pat Rice, ledet laget i flere kamper inntil franskmannen Arsène Wenger tok over mot slutten av september.
To nye doble mesterskap (1996–2003) rediger
Under Wengers ledelse så forbedret laget sitt spill svært raskt, med tredjeplass i ligaen og plass i UEFA-cupen. Andreplassen og plass i Champions League glapp på målforskjellen. Wenger bygde opp en ny Arsenaltropp, der det også var flere franske spillere som var bortimot ukjente i Storbritannia. Patrick Vieira var blitt signert etter en anbefaling av Wenger før han hadde tatt over som manager offisielt. Nicolas Anelka og Emmanuel Petit samt den hollandske vingen Marc Overmars kom til klubben sommeren 1997. Wenger blandet de nye spillerne sammen med noen av den gamle garde, han beholdt Adams, Dixon, Winterburn, Keown og Bould, og han beholdt også Pat Rice som sin assisterende manager.
Den påfølgende sesongen var Arsène Wenger den første utenlandske manager til å vinne Premier League, da han styrte Arsenal til sitt andre doble mesterskap. I desember etter et tap 3-1 mot Blackburn, kunne det se ut som at Arsenal var ute av tittelkampen med tolv poeng opp til Manchester United. Men en fantastisk andre del av sesongen gav tittelen til Arsenal etter 4-0 seieren over Everton, 3. mai 1998, med to kamper igjen av sesongen. Den 16. mai vant Arsenal 2-0 over Newcastle i finalen i FA-cupen og sikret seg «The Double». Som en krone på verket, så brøt Ian Wright samme sesongen den gamle scoringsrekorden til Cliff Bastin, og han noterte seg for 185 mål før han forlot klubben sommeren 1998.
Til tross for signeringen av Fredrik Ljungberg i 1998 og Thierry Henry året etter, så fulgte en ufruktbar periode de neste årene, selv om det var nære på flere ganger. Arsenal ledet ligaen for det meste av 1998–99, inntil et 1-0 tap mot Leeds United gav Manchester United muligheten til å passere dem på tabellen. Arsenal slo Aston Villa i sesongen siste kamp, men Manchester United vant ligaen med seier over Tottenham. For å gni det skikkelig inn, så vant Manchester United den aller siste semifinale omkampen noensinne (etter den sesongen avgjøres kampene på straffespark uten omkamp) over Arsenal. Dennis Bergkamp hadde bommet på et straffespark under normal kamptid, og Ryan Giggs lagde vinnermålet etter en «slalåmtur» gjennom Arsenals forsvar. Arsenals retur til Mesterligaen var også uten suksess, da de ikke kom videre fra gruppespillet.
Arsenal ble nummer to også i 1999–2000, og denne gangen var det egentlig ikke noen reell konkurranse om ligatittelen, Arsenal endte 18 poeng etter Manchester United. Arsenal hadde på nytt en dårlig sesong i Champions League, med tredjeplass i sin gruppe. Dette gav dem trøstepremien, en plass i UEFA-cupen, og her gikk Arsenal hele veien til finalen mot Galatasaray i København (der de tidligere hadde vunnet cupvinnercupen i 1994). Kampen var en kjedelig affere, kampen endte 0-0, og Arsenal tapte straffesparkkonkurransen etter misser av Davor Suker og Patrick Vieira.
Sesongen 2000–01 var ganske lik den foregående i ligaen, Arsenal endte ti poeng bak Manchester United, og kampen om tittelen hadde så godt som vært over siden februar da Arsenal tapte 6-1 på Old Trafford. Da laget var tidlig ute av kampen om serien så prioriterte laget cupene og Europa, i FA-cupen kom Arsenal til finalen etter å ha slått ut Tottenham i semifinalen. I finalen på Millenium Stadium i Cardiff møtte de Liverpool. Arsenal dominerte det meste av kampen, og ble snytt for et mål etter at forsvareren Stephane Henchoz hadde stoppet en ball på målstreken med armen uten at Arsenal ble tildømt straffespark, Arsenal tok til slutt ledelsen 1-0 etter at mål av Fredrik Ljungberg men slapp inn to mål mot slutten av kampen, begge laget av Michael Owen. I Champions League nådde Arsenal kvartfinalen (første gang siden 1972 i den turneringen), bare for å bli slått ut på bortemåls-regelen av Valencia, som kom til finalen det året.
Wenger var nå blitt tvunget til å bygge om store deler av laget som vant «the Double» i 1998. Anelka, Overmars og Petit var dratt til spanske klubber, mens alderen tilslutt satte stopper for den berømte backlinjen. Bould og Winterburn var allerede borte og Adams og Dixon varte bare en sesong til før de trakk seg tilbake. Som erstatning signerte Wenger spillere som Sol Campbell og Lauren, og Asley Cole ble hentet fra ungdomdgruppen. På midtbanen kom den talismanske Robert Pires og angriperen Sylvain Wiltord ble signert, samtidig så hadde Thierry Henry tilpasset seg det engelske spillet og kom til å bli en av de beste angripere i ligaen.
Angrepet var absolutt Arsenals styrke da de vant et tredje dobbelmesterskap i 2001–02 sesongen, the Gunners var det eneste laget som laget mål i hver eneste kamp gjennom sesongen og var ubeseiret på hjemmebane. Etter et i utgangspunktet jevnt kappløp om tittelen (tre poeng skilte de fire beste lagene i februar), så dro Arsenal fra de andre med tretten sammenhengende seirer og endte syv poeng foran lag nr to Liverpool. Arsenal sikret tittelen med 1-0 seieren over Manchester United på Old Trafford, etter et mål av Sylvain Wiltord. Helgen før hadde Arsenal sikret seg sin åttende FA-cup etter å ha slått Chelsea 2-0 med mål av Ray Parlour og Freddie Ljungberg.
I sesongen 2002–03, var Arsenal det første laget som forsvaret en seier i FA-cupen på mer enn tyve år, etter at Pires hadde gitt Arsenal 1-0 seieren over Southampton. Jubelen ble noe dempet av det faktum at laget med liten margin ikke hadde klart å forsvare ligatittelen. Arsenal hadde ledet ligaen med åtte poeng over Manchester United på et tidspunkt, men laget fikk en kollaps mot slutten av sesongen, med uavgjort 2-2 borte mot Bolton Wanderers etter å ha ledet 2-0, for så å tape en uke senere hjemme mot Leeds United 3-2, noe som medførte at United tok tittelen.
De «Uslåelige» og Champions League Finalen (2003–06) rediger
Lite visste de på den tiden, men tapet mot Leeds skulle bli det siste for over ett år. 2003–04 var en rekordbrytende sesong for Arsenal, da de vant Premier League uten å tape en eneste kamp (26 seire, 12 uavgjorte og 0 tap), og endre 11 poeng foran andre plasserte Chelsea. Arsenal ble det andre laget til å gå uten tap hele sesongen, det første var Preston North End i 1888–89, men Preston hadde bare spilt 22 kamper i sin sesong (mot Arsenals 38). Arsenals rivaler tok hevn i de andre konkurransene, Arsenal ble slått i Champions Leagues kvartfinaler og FA-cupens semifinaler av Chelsea og Manchester United, i to påfølgende kamper. Med muligheten for en kollaps mot slutten av sesongen, så kom Arsenal tilbake i den neste kampen, fra å ligge under 1-0 og 2-1 mot Liverpool til å vinne 4-2 takket være et hat-trick av Thierry Henry, og avsluttet med å vinne ligaen med uavgjort 2-2 borte mot Tottenham Hotspur. Arsenal klarte ikke å forsvare tittelen i 2004–05, og kom på andreplass, bak et rekordsettende Chelsea lag, men Arsenal fortsatte sin rekke med kamper uten tap til 49 sammenhengende kamper, en rekord i Premier League. Den gamle rekorden ble utlignet med en dramatisk 5-3 seier over Middlesbrough (Arsenal var under med 3-1 rett etter pause) og de passerte den gamle rekorden med 3-0 seieren over Blackburn Rovers, før det hele sluttet med bortetapet 2-0 mot Manchester United. Dette tapet gjorde laget urolige og for en periode ute av form og laget falt ut av kampen om ligatittelen, men mot slutten av sesongen blomstret laget igjen og de sikret seg andreplassen og avsluttet sesongen med en 7-0, seier over Everton. Laget klarte ikke noen Champion League heder denne sesongen heller, laget ble slått ut i andre runde av Bayern München (3-2 sammenlagt). Men laget kom ikke tomhendt ut av sesongen, Arsenal tok sin tredje FA-cup tittel på fire år, etter å ha slått Manchester United 5-4 på straffespark i en kamp som var målløs etter fulltid.
Svekket etter salget av kapteinen Patrick Viera til Juventus sommeren 2005, så var sesongen 2005–06 ganske skuffende hjemme og laget klarte ikke å kjempe om noen av de hjemlige titlene. I ligaen så var det en dårlig borte form som laget problemer og til tross for flotte seirer hjemme (5-0 mot Aston Villa og 7-0 mot Middlesbrough), og på tabellen var laget den siste delen av sesongen for det meste plassert på femteplass eller lavere, og laget så ut til å falle utenfor Champions League for første gang siden 1997. Men laget vant sine siste tre kamper, og avsluttet med 4-2 seieren over Wigan Athletic i den aller siste kampen på Highbury, samtidig så tapte Tottenham Hotspur mot West Ham United. Dette betydde at Arsenal passerte Tottenham og tok fjerdeplassen og retten til å spille kvalifiseringskamper for Champions League. I motsetning til lagets hjemlige spill, så var Arsenal mye sterkere i Europa i 2005–06, og laget kom for første gang til Champion Leagues finalen (det første laget fra London noen gang). Arsenal vant sin gruppe uten tap, foran Ajax, FC Thun og Sparta Praha. I kampen mot Sparta Praha laget Thierry Henry to mål og ble Arsenals toppscorer gjennom tidene. I cup-spillet slo de Real Madrid (det første britiske lag til å slå Real på Bernabèu), Juventus og Villarreal for å nå finalen. Samtidig så satte laget en Champions League-rekord med ti sammenhengende kamper uten å slippe inn mål. I finalen mot Barcelona, ble Arsenal tidlig redusert til ti mann etter at målvakten Jens Lehmann ble utvist etter en «profesjonell feil», men likevel så tok Arsenal ledelsen etter at Sol Campbell nikket ballen i mål etter frispark i det 37. minutt. Arsenal forsvarte ledelsen gjennom store deler av kampen, men to sene mål fra Samuel Eto’o og Juliano Beletti gav Barcelona en 2-1 seier.
Flyttingen til Emirates Stadium (2006–) rediger
Arsenal hadde hatt stor suksess på 1990-tallet og de første årene etter 2000, men kapasiteten på Highbury var begrenset til 38.500 i tiden etter «Taylor-rapporten». Bortimot alle kamper var utsolgte og klubben hadde ikke mulighet til å utnytte potensialet som lå i inntekter fra hjemmekampene. Siden det ikke var mulig å utvide kapasiteten på Highbury, så annonserte Arsenal i 1999, planer for å flytte nedover veien til Ashburton Grove. Byggingen startet i desember 2002 og det nye Emirates Stadium åpnet i juli 2006, klar til sesongen 2006–07. Arsenal startet sesongen sterkt, men med kun fire poeng i november så måtte Wenger innrømme at laget var for langt bak til å kjempe seriøst om ligatittelen. Arsenal endte til slutt på fjerdeplass, med like mange poeng som Liverpool på tredjeplass. Med et lag som i hovedsak bestod av reserve- og juniorspillere, nådde Arsenal ligacupfinalen der de tapte 2-1 for Chelsea. Resultatene var dårligere i de andre konkurransene, utslått i Champions League av PSV Eindhoven 2-1 sammenlagt i åttendedelsfinalen, og tapte omkampen i FA-cupens femte runde mot Blackburn Rovers.
Gjennom 2007, har ryktene om oppkjøp av klubben versert. Spesielt handler dette om den amerikanske sportsmagnaten Stan Kroenke, som pr. april 2007, eier/kontrollerer 7.007 Aksjer (12,19 % av klubben), som hovedsakelig ble kjøpt fra Granada Ventures (et selskap eiet av ITV plc) i april 2007. Dette førte til at Arsenals viseformann David Dein (eier av 14,5 % av aksjene) som antas å være tilhenger av et oppkjøp fra Kroenkes side, trakk seg fra klubbens styre 18. april. Arsenals styreformann Peter Hill-Wood uttalte at de resterende medlemmene av styret ikke var villige til å selge sine aksjer (45,45 % av klubben) før det går minst ett år, og roet ned spekulasjonene om manager Arsene Wengers fremtid i klubben (Wenger er en nær venn av Dein).