Arne Fabrikker

tekstilfabrikk i Ytre Arna, Vestland

Arne Fabrikker var en tekstilfabrikk som ble etablert i Ytre Arna i 1846 av Peter Jebsen. I 1960-årene var bedriften en av landets største tekstilprodusenter med over 1100 tilsatte og produserte blant annet sengetøy, garn, soveposer og vatterte tepper.[1] Fabrikken ble nedlagt i 1979.[2]

Arna Næringspark i de gamle Arne Fabrikker (Bomullsvarefabrikken) ved Sørfjorden
Arna Industrihus i de gamle Arne Fabrikker (Ullvarefabrikken) ved Blindheimselven. Statue: «Tekstilarbeiderkvinnen» av Os-kunstneren Arne Mæland

OppstartRediger

I 1845 undertegnet Peter Jebsen kjøpekontrakt på Blindheimselven (Elvæ) fra Gaupås som renner ut i Ytre Arna, og grunnla det som ble landets første mekaniserte bomullsveveri. Han brukte halve formuen sin, 200 spesidaler, på å kjøpe elven. Virksomheten økte raskt, og etter hvert ble det bygget både bomullsspinneri, fargeri og blekeri på stedet. I 1851 grunnla broren Jürg Jebsen, Hans Hansen og Hans P.F. Mathiessen ullvarefabrikk ved den samme elven. Dette ble starten på Arne Fabrikker, en av landets største og viktigste tekstilfabrikker.

Flere grunner gjorde at fabrikkene ble anlagt her. Elven, med et fall på 66 meter, gav nok kraft til å drive maskinene. Ytre Arna lå nær Bergen, fremdeles Norges største by. Byen var en viktig importhavn for maskiner og råstoff og utgjorde et stort marked og utskipingshavn for ferdigvarene.

KnoppskytingRediger

Med utspring i gründermiljøet ved Arne Fabrikker ble det i siste halvdel av 1800-tallet anlagt flere tekstilbedrifter i området rundt Bergen. Brødrene Peter, Johan og Jürg Jebsen kom fra Broager kommune i Sør-Jylland. Slektninger og kjenninger av brødrene kom i tiden framover til bergensområdet og etablerte tekstilfabrikker i Salhus, på Eidsvåg, på Hop, i Samnanger, på Dale, på Trengereid, i Bergen, på Berger i Vestfold, og flere av disse bedriftene etablerte datterbedrifter i Sverige.Mange av disse fabrikkene ble store, med flere hundre arbeidere, og de fikk en lang levetid.

FabrikksamfunnetRediger

Fabrikkene i Ytre Arna vokste raskt, og rundt 450 personer kom til å arbeide i de to fabrikkene, både menn og kvinner. Arbeidskraften kom fra bygdene omkring. Byggematerialer ble hentet fra nærområdet, gråstein og teglstein fra Osterøy og trevirke fra Stamnes. Vannet ble fraktet i trerenner fra Gaupåsvannet, og store vannhjul drev maskinene ved hjelp av reimer og akslinger. Rundt 1870 kjøpte fabrikkene retten til mer kraft, fra Spåkevannet, Hjortlandsvannet og Hetlebakkstemma, og fabrikken ble sikret nok kraft.

Lønns- og arbeidsforholdRediger

Den første tiden varte arbeidsdagen fra kl. 05.00 til kl. 20.00, 15 timer for dagen, med en og en halv times pause. Fra 1872 ble arbeidstiden redusert til 11 timer netto, og i 1920 ble 8-timersdagen innført. I Arne Fabrikker arbeidet både kvinner og menn, i motsetning til i tekstilfabrikkene f.eks. langs Akerselva der de fleste arbeiderne var yngre kvinner. Lønnene var lave i tekstilindustrien, og kvinnene tjente halvparten av hva mennene tjente. Fram mot århundreskiftet arbeidet ofte barna i fabrikkene når de ikke var på skolen. Fabrikklokalene var kalde og trekkfulle med mye støy og støv, og maskinene ble drevet av farlige åpne reimer og akslinger.

FagorganiseringRediger

Fabrikkherrene var på 1800-talet som konger i bygda. De bestemte hvem som fikk arbeid og hvem som måtte gå, de fastsette suverent lønn og arbeidstid. I år 1900 hadde den sosialistiske avisa Arbeidet i Bergen et oppslag under overskrifta «Arbeidsforholdene i Arne verre enn i Russland». Artikkelen inneholdt uttrykk som «arbeidernes sløvhed», og at det var «slavelignende forhold» ved fabrikkene. Dette provoserte mange arbeidere, og de tok til motmæle i et innlegg i Bergens Tidende samme året. Men avisoppslaget kan ha vært en vekker, for samme året ble Arne Arbeiderforening dannet. I 1908 meldte foreningen seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Det ble en dramatisk start for den nye fagforeningen. Høsten 1908 ble formannen, Bastian Haugland, oppsagt. Foreningen mente det var en klar politisk oppsigelse, men det lyktes ikke å få han tilbake til fabrikken. I dag står det en relieff av Bastian Haugland rett ved siden av statuen av «Tekstilarbeiderkvinnen» sentralt i Ytre Arna. Året etter satte fagforeningen fram lønnskrav som ble blankt avvist, og det endte opp med en fire måneder lang streik.Etter streiken fikk foreningen en knekk og ble lagt ned. Men i 1919 ble Arna Tekstilarbeidarforeining stiftet. På Vestlandet var den en av de få som ikke ble oppløst i den økonomisk ustabile tiden fram til 1930-tallet. Fagforeningen hadde et nært samarbeid med Arbeiderpartiet, og det ble en tradisjon at topper i partiet og LO kom og holdt 1.maitaler i Ytre Arna.

Et komplett samfunnRediger

Ytre Arna ble bygget rundt fabrikken, og ble et industrisamfunn som tiltrakk seg arbeidere fra hele Vestlandet. Fabrikken var i stor grad også samfunnsorganisator, og besørget i tillegg til arbeidsplasser også boliger, skole (Ytre Arna skole), idrettsanlegg (Arna stadion), fattigvesen, veibygging, brannkorps, legetjeneste, samfunnshus med kino (nå Kulturhuset Sentrum) og kirke (Ytre Arna kirke) – et komplett lite samfunn.[3]Fabrikkstedet Ytre Arna fikk en sentrumsfunksjon i området nord for Bergen. Hit gikk dampbåtene, her kunne en få kjøpt det meste. Folk i bygdene på Osterøy, langs Sørfjorden og i Nordhordland reiste like gjerne til Ytre Arna som til Bergen når de skulle gjøre innkjøp eller hadde behov for tjenester.

Arne Fabrikker og Ytre Arna-samfunnet fram til 1960-åreneRediger

Arne Fabrikker hadde en turbulent utvikling i mange år etter 1.verdenskrig. Men rundt 1930 ble det satt i gang en storstilt modernisering. Moderne maskiner ble kjøpt inn, nye, tidsriktige produkter ble utviklet, og produksjonen ble rasjonalisert og effektivisert. Alle piler pekte oppover i flere tiår. Omsetningen økte, og det ble stadig behov for mer arbeidskraft. Folk kom langveisfra og søkte jobb i fabrikkene. "Helgelandsjentene" ble et begrep på stedet. Nye administrasjonsbygninger ble reist, og produksjonslokalene ble utvidet. Arne Fabrikker stod på høyden av sin makt i første halvdel av 1960-tallet. Over 1100 personer arbeidet da i fabrikkene.

Slutten for Arne FabrikkerRediger

Men omslaget kom brått. Konkurransen fra lavkostland tok knekken på Arne Fabrikker og store deler av norsk tekstilindustri. Gjennom Norion-konsernet ble staten koblet inn, og gjennom en sentralisering ble det gjort forsøk på å berge deler av industrien. Men etter en bitter strid med rettssak mot staten var det for Arne Fabrikker sin del det meste slutt rundt 1980. Det var fortsatt tekstilproduksjon i fabrikklokalene i noen år til under navnet Arne-Høie, men i mindre skala.

Fabrikkene i nyere tidRediger

Fabrikkanlegget (Bomullsvarefabrikken) er på 20 000 kvadratmeter og ligger nederst ved Sørfjorden. Idag er dette Arna Næringspark. Her holder også tekstilbedriften Oleana og Ytre Arna Museum til.

Fabrikkanlegget (Ullvarefabrikken) ligger ved Blindheimselven (Elvæ) øverst i Ytre Arna. Idag er dette Arna Industrihus.

ReferanserRediger

  1. ^ «Arne Fabrikker». Store norske leksikon. Besøkt 29. april 2021. 
  2. ^ «Innsikt». Ytre Arna Museum. Besøkt 2. februar 2022. «Og utover på 1900-talet held utviklinga fram. Arne Fabrikker var på høgda av makta si dei første to tiåra etter krigen. Det nye, flotte administrasjonsbygget «Sentrum» stod ferdig i 1945, parkanlegg vart anlagt, og gartnarar heldt dei i topp stand. Fabrikken sysselsette over 1100 arbeidarar, og over inngangen til den nye Eidsvågstunnelen stod det på 1960-talet med store bokstaver: «TIL ARNE FABRIKKER». «Arne-laken» og andre kjente produkt frå fabrikkane stod for kvalitet, og framtida såg lys ut til fram mot 1970. Men omslaget kom brått. Konkurransen frå lågkostland tok knekken på Arne Fabrikker og store deler av norsk tekstilindustri i løpet av nokre få år. Staten vart kobla inn, Norion-konsernet vart oppretta. Men etter ein lang bitter kamp var det slutt for Arne fabrikker i 1979.» 
  3. ^ «Historia om Ytre Arna – ei moderne noregshistorie i miniatyr». Bjørn Bremerthun, Ytre Arna historielag. 

Eksterne lenkerRediger