Antonio Canova

Antonio Canova (født 1. november 1757 i Possagno ved Bassano i Italia, død 13. oktober 1822 i Venezia) var en italiensk billedhugger og en av hovedrepresentantene for den italienske nyklassisismen.

Antonio Canova
Antonio Canova Selfportrait 1792.jpg
Født1. november 1757[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Possagno[5][6][7]Rediger på Wikidata
Død13. oktober 1822[1][3][4][8]Rediger på Wikidata (64 år)
Venezia[9][10][6][7]Rediger på Wikidata
Gravlagt VeneziaRediger på Wikidata
Søsken Giovanni Battista SartoriRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Billedhugger[11][12][13], arkitekt[13], kunstmaler[11][13], tegner[13], gravør[11], bygningstegner[13]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Republikken VeneziaRediger på Wikidata
Medlem av Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen, Accademia di San LucaRediger på Wikidata
Utmerkelser Den gylne spores orden, Honoraray citizen of Asolo (1822)[14]Rediger på Wikidata

Antonio Canova - «Paolina Borghese som Venus» (1804-1808). Galleria Borghese i Roma.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Antonio Canovas far var steinhugger. Han døde da gutten var tre år gammel, og hvoretter Antonio ble oppdratt av en onkel. I en alder av 14 år begynte Canova i lære hos den venetianske billedhuggeren Giuseppe Bernardi, som kalte seg Torretti, etter sin egen læremester.[15] Etter læremesterns død i 1773 arbeidet Canova så med Bernardis nevø, billedhuggeren Giovanni Ferrari, også han hadde vært i lære hos Torretti[16][17]

KarriereRediger

I 1775 begynte Canova sin selvstendige karriere i Venezia, der han skulpterte skikkelser som har mange likheter med figurene i Tiepolos fresker.

 
Antonio Canova, selvportrett

I 1779 besøkte Canova Roma, der han følgende år slo seg ned for godt. Han ble bekjent med en internasjonal, og først og fremst britisk gruppe kunstnere, arkeologer og teoretikere, og begynte å utvikle en ny, streng og kompromissløs idealistisk skulpturstil.[trenger referanse] I 1787 fullførte han monumentet over pave Clemens XIV i kirken Santi Apostoli i Roma, og dette førte til at han fikk internasjonal berømmelse og dessuten tallrike bestilninger, blant annet monumentet over pave Clemens XIII (1792) i Peterskirken.

Canova overgikk suksessivt til å skulptere frittstående skulpturer med motiv hentet fra den klassiske mytologien. Hans Amor og Psyke (1793) skildrer det øyeblikket da Amor ifølge Apuleius versjon av fortellingen vekker den døende Psyke, et komplisert bilde av kjærlighet og død.[trenger referanse]

Verket er ikke heller mindre komplisert om det utelukkende betraktes som en tredimensjonal komposisjon av sammenkoblede former i kontrapunktisk harmoni.[trenger referanse] Skikkelsene, som helt har sunket hen i hverandre og ikke gir tilskueren et eneste blikk, utgjør en selvstendig enhet.[trenger referanse] Foruten at Canova i sine samtidiges øyne gav skulpturkunsten en renessanse, befridde han den fra de arkitektoniske innrammingene som de fleste arbeider utenom portrettene var bundet til siden 1600-tallets begynnelse.[trenger referanse] Det er også et tidens tegn at en del av hans nye skulpturer var avsett for muséer – de første store kunstverk som ble laget spesielt med dette for øye.[trenger referanse] Muséer ble først på denne tiden betraktet som institusjoner som var beregnet for almenheten.[trenger referanse]

Som overoppsynsmann over Kirkestatens kunstskatter (fra 1802) var han i 1815 ansvarlig for tilbakeføringen av kunstverkene som var blitt stjålet av Napoleon. Han utløste skandale da den avsatte keisers søster, Pauline Borghese, satt modell for ham naken.[trenger referanse] Skulpturen er nå på museet Galleria Nazionale d'Arte Antica i Palazzo Barberini.

Andre verker er blant annet Ebe (1816), museet i Forlì.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Antonio Canova marchese dIschia, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Antonio-Canova-marchese-dIschia, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ RKDartists, «Antonio Canova», RKD kunstner-ID 15139
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ a b Bibliothèque interuniversitaire de Santé, BIU Santé person ID 3641
  5. ^ www.britannica.com
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Канова Антонио, besøkt 28. september 2015
  7. ^ a b 1911 Encyclopædia Britannica/Canova, Antonio
  8. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 14433
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015
  10. ^ ESBE / Kanova, Antonio
  11. ^ a b c The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 61058, besøkt 1. april 2021
  12. ^ Canova, Anton (BLKÖ)
  13. ^ a b c d e vocab.getty.edu
  14. ^ cdn1.regione.veneto.it
  15. ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2, Friedrich Vogt, Leipzig
  16. ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2. Friedrich Vogt, Leipzig, s. 332, 305
  17. ^ Meyers Großes Konversations-Lexikon, bind 3, Leipzig 1905, Stichwort Canova

Eksterne lenkerRediger