Antoine-Jean Gros
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere standard. Den som leser gjennom og bidrar med korrektur må gjerne deretter fjerne denne malen. Når du åpner redigeringsfeltet ser malen slik ut: {{Språkvask}} |
Antoine-Jean Gros (født 16. mars 1771 i Paris, død 25. juni 1835 nær Meudon) var en fransk kunstmaler som malte i den klassisistiske stil.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Gros' var en lokalt kjent miniatyrmaler i Paris.
Gros var årene 1785-87 elev av Jacques-Louis David. Under den franske revolusjon rømte han i 1793 til Italia, idet han som rojalist var mistenkt for undergravende virksomhet.[trenger referanse]
MalerRediger
I Italia slo han seg gjennom ved å male miniatyrer og annet. Mesteparten av tiden bodde han i Genova. Der fikk han i 1796 kontakt med Napoleon, en man som Gros glorifiserte i Seieren ved Arcole. Maleriet gav ham gunst hos Napoleon og var samtidig en stor kunstnerisk seier.[trenger referanse] Gros' kunstproduksjon var fra da av nært knyttet til gjerningene til den senere keiser. Som ingen annen forstod han med billedspråk å tolke den høytflyvende patriotiske ånd.[trenger referanse]
År 1801 var Gros tilbake i Paris. Han fikk bestilling på verket Napoleon hos de pestsyke i Jaffa 1799 som ble ferdig i 1804. Her utnyttet han for første gang i fransk kunst Orienten med sin fargerike og fremmedartede karakter, og åpnet slik for en rik kilde. Både for Slaget ved Abukir (1806) og for det kunstnerisk utmerkede Napoleon på slagmarken ved Eylau (1808) fikk han meget berømmelse.[trenger referanse] Med disse arbeidene nådde Gros sitt høydepunkt som maler.[trenger referanse]
Hans kunst bygde i stor grad på grunnsetningene til David.[trenger referanse] Gjennom Gros' sjeldne skaperkraft og hans virkelighetssans, som evnet å gripe det momentane og holde fast det karakteristiske og likevel ikke vek tilbake for det heslig frastøtende, brøt han seg fri fra de gamle rammene så bildene stod fram med brede penselstrøk og friske klare farger, som mye mer livfulle enn de den davidske skole hadde fremvist.[trenger referanse]
I de påfølgende verker var originaliteten svekket, og det teatralske fikk overtaket.[trenger referanse] Både i Inntoget i Madrid, Napoleon foran pyramidene (1810), Napoleons møte med den østerrikske keiser etter Austerlitz-slaget (1812) er eksempler på dette. Hans Frans I og Karl V ved gravene i St. Denis (1812) var likevel, særlig i fargebruken, et framragende arbeid.
Under restaurasjonsperioden etter 1815, da Gros fortsatt hadde en høy posisjon ved hoffet og ble adlet, falt hans kunsten ytterligere i verdi.[trenger referanse] Emner som Ludvig XVIII bryter opp fra Tuileriene (1817) og lignende, inspirerte ham heller lite.[trenger referanse] Under kuppelen på Panthéon gav han en fremragende visning av Genovevas apoteose (1824), men han evner ikke å smelte sammen allegorien og nåtidsbildet.[trenger referanse]
Da David døde tok Gros over hans atelier. Dette ledet han strengt etter læremesterens doktriner. Til sine ca. 400 elever innprente han det antikke mytologiske og historiske bildet som den eneste gyldige rettesnor, fullstendig imot sin egen tidligere praksis.[trenger referanse] Den påvirkning hans egne verk hadde på romantikken, avsverget han seg.[trenger referanse] På utstillingen i 1835 fikk hans sterkt akademiske verk Herakles og Diomedes hard medfart.[trenger referanse] Sterkt deprimert tok han livet sitt ved Meudon, i en sideelv til Seinen.
LitteraturRediger
- Rudolf Zitler: Propyläen Kunstgeschichte - Die Kunst des 19. Jahrhunderts. Propyläen, Berlin.
Eksterne lenkerRediger
(en) Kategori:Antoine-Jean Gros – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons