Anode
En anode er en elektrode som tar opp frie elektroner fra vakuum, fra en elektrolytt, fra en halvleder eller fra ionisert gass. Den representerer motparten til en katode, som avgir elektroner. Anode kommer fra gresk å stige mens katode kommer av å synke.
Strømveien er alltid inn i anoden og ut av katoden i den klassiske definisjonen av strømretningen.[1] Denne ble definert før menneskene visste at det er de negativt ladde elektronene som er de virkelige ladningsbærerne i metall. Slik går elektronene alltid inn i katoden og kommer ut av anoden, motsatt av strømretningen.
I tillegg til begrepene anode og katode brukes også begrepene positiv og negativ pol om elektrodene, disse refererer til potensialforskjellen mellom de to polene, slik at spenningen mellom den positive og den negative polen alltid er større enn null. Når strømmen skifter retning gjennom en komponent, for eksempel når en akkumulator lades eller utlades, skifter derfor elektrodene rolle, slik at plusspolen er anode ved lading og katode ved utlading.
I elektrokjemi er anoden den elektroden hvor det skjer en oksidasjon. Den kjemiske reaksjonen avgir elektroner til anoden, som leder disse videre via en elektrisk forbindelse. Elektrokjemiske reaksjoner skjer alltid på grensen mellom elektroden og en elektrolytt, et faststoff som kan lede ioner, eller ved smelting. Ved prosesser der anoden blir tilført energi, som elektrolyse, er anoden derfor den positive elektroden.
Eksempler rediger
Begrepene anode og katode brukes i forbindelse med:
- Radiorør i forsterkere og stereoanlegg
- Dioder av halvledere
- Elektrolyse
- Batterier
- Offeranode, anti-rustsystem på båter
- Katodestrålerør
- Teltronrør
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Definisjon av anode og katode (engelsk)