Angrepet på Kristianopel

Angrepet på Kristianopel
Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613
Dato	Natten til 26. juni 1611
Sted	Kristianopel i Blekinge
Resultat	Svensk seier med massakre som resultat
	Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
	Kommandanter og ledere
kronprins Gustav Adolf av Sverige	kaptein Jens Bjørnsen
	Styrker
1500 ryttere	Garnison på 300 mann
	Tap
Små	Total utryddelse

Angrepet på Kristianopel var et nattlig overrumplingsangrep som fant sted under en av de blodigste krigene i skandinavisk historie, Kalmarkrigen. Kronprinsen av Sverige, den senere Gustav II Adolf, sto i spissen for et raid fra leiren ved Högsby i Småland mot Kristianopel i Blekinge. Angriperne klarte å overrumple festningsbyen ved å sprenge seg gjennom festningsporten som var dårlig bevoktet. En storstilt massakre på hundrer oppstått sammen med voldtekt og plyndring idet befolkningen ble utryddet.

Bakgrunnen rediger

Kristianopel ble før krigsutbruddet bygget som en militærbase for et fremstøt mot Kalmar. Store forråd av mat og utstyr ble samlet bak beskyttende festningsvoller og skyttertårn. Christian IV samlet i april 1611 en hær på omkring 3900 fotfolk og 400 ryttere. I Helsingborg ble de danske styrkene mønstret og deretter delt i to avdelinger. Den ene avdelingen rykket mot Älvsborg, mens den andre under den unge kongens ledelse marsjerte mot Kristianopel som ble beskyttet av noen få krigsskip. Etter å ha skaffet seg forsyninger i byen startet Christian IV framrykningen mot Kalmar den 1. mai 1611.

Kristianopels betydning som en logistisk base for forsyninger og nødvendighetsartikler som krutt, ble mindre etter hvert det ble bygget opp en sjøverts forsyningstjeneste til hæren ved Kalmar. I Kalmarsund var skip fra den svenske og den danske flåten involvert i en slags stillingskrig der hovedmålet var å sørge for forsyninger til de to landenes hærer på land.

Men erobringen av Kalmar festning gikk ikke raskt som opprinnelige tenkt, selv om Kalmar by var blitt tatt i et stormangrep 27. mai. Den svenske motstanden var sterkere enn ventet. Christian IV ble varslet 11. juni om at en stor svensk hær – trolig under svenskekongen Karl IXs ledelse, hadde slått leir ikke langt vekk fra hans egen leir. En sterk svensk hærmakt i nærheten med baser i Høgsby, Ryssby og ved Kalmar gjorde et fremstøt mot de danske forsyningslinjene inn i Blekinge mulig.

Kaptein Jens Bjørnsen i Kristianopel sendte brev til kongen med bekymringer om et mulig svensk angrep. Christian IV sendte svar tilbake med løfte om forsterkninger, og Bjørnsen ventet derfor på forsterkninger på mellom hundre og to hundre mann.

Angrepet rediger

Den unge prinsen hadde vært med sin far Karl IX under framrykningen fra Jönköping til leiren ved Kalmar. Etter de første innledende kampene nektet begge kongene å komme ut i åpent lende av frykt for å utsette seg for angrep. Mens de to hærene lå og voktet på hverandre, besluttet prinsen å sette i verk et raid mot Blekinge med en rytteravdeling på 1500 mann.

Om natten til den 26. juni fikk vaktposten ved byporten i Kristianopel øye på ryttere på avstand. Av en eller annen grunn slo han ikke alarm, muligens fordi han hadde fått beskjed fra kaptein Bjørnsen om at de danske forsterkningene som kongen hadde lovet, var på vei. Gustav Adolf tok i bruk en krigslist: under kampene ved Kalmar hadde svenskene erobret flere danske rytterfaner. Disse lot han sine egne ryttere holde, og kom seg dermed tett opp mot porten uten å bli avslørt. Med seg hadde han fire mann med en petard, en sprengladning for å ødelegge en port. Med petarden ble porten sprengt i filler og resten av de svenske rytterne angrep ut av mørket. Med prinsen i spissen stormet rytterne gjennom den ødelagte porten og inn i byen. Garnisonen satte seg til motverge og slåss hardt mot svenskene. Kaptein Bjørnsen ble skutt etter å ha felt fem av de svenske ryttere.

Som vanlig ved storming på en befestede by var de angripende troppene gitt lov til å plyndre og herjet for å berike seg og som belønning for å ha påkrevd seg en så farlig oppgave som å angripe sterke befestninger. Mord, voldtekt, mishandling og hærverk hendte som en regel under fri plyndring. Men plyndringen av Kristianopel var bare begynnelsen. Gustav Adolf hadde i hans beslutning om å angripe Kristianopel, til hensikt på å avbefolke og ødelegge byen.

Massakren rediger

Ved vanlig sedvane i krig hadde garnisonen forfektet deres liv ved å settet seg til motverge eller nektet å kapitulere, deretter var alle tre hundre knekter under deres tapre kaptein hugget ned til siste mann selv om det var tvilsomt om disse var gitt anledning til å få overgi seg mot nåde. Men det som kom etterpå fantes det knapt unnskyldning, for en slik avbefolkning som regel hendt på slutten av en langvarig beleiring for å statusere et eksempel gjennom terror og å skremte andre til å kapitulere. Kristianopel var tatt ved overrumpling uten stor tap for angriperne og uten at den mannlige befolkning hadde ytret noe til forsvaret.

Massakren på bybefolkningen hvis størrelse er ikke helt kjent, ble forferdelig. Menn som lå på deres senger ble stukket og hugget ned uten motverge, alle menn fra barnalder til de eldre ble uten unntak slaktet under vill panikk i gatene, i deres bygninger som ble utplyndret, senere satt i brann. Kvinner og barn ble ikke spart selv om Gustav Adolf hevdet i ettertiden å ha bedt sine soldatene om ikke å forgripe seg på kvinner, barn og eldre. Mange flyktet opp på vollene hvor disse sprang ut i graven i blind redsel. Flere kom ned gjennom sjøporten til havnen der de kom seg på båter med svenskene lik bak dem. Tre båter overbelastet under vekten av kvinner, barn og menn sank, mange druknet i fortvilelse.

En halvnakne prest, Mogens Jørgensen med sin familie og om mulig de meste velstående i byen ble skånte av den unge kronprinsen som bare var seksten år gammel i bytorget der de så fryktelige syn. Etter en beretning som kan være noe overdrevet skrytet prinsen av egne bragd og ment dessuten at Christian IV gjorde en feil ved å føre krig mot hans far Karl IX.

Om morgen ved klokken seks marsjerte den svenske rytteravdelingen ut i triumf, etterlatt seg byen under røyk og ild. Selv kirken var nedbrent og ødelagt av svenskene. Hvor mange som omkommet utenom de tre hundre soldater var ikke dokumentert for ettertiden, men flere hundrer var massakrert inkludert barn og kvinner. En vesentlig del skal ha reddet seg ved å rømte på deres båter og over graven som var fylte med mange døde.

Etterspillet rediger

Gustav Adolf hadde tatt et rikt bytte med seg og stolte lot de 28 standarder eller faner tatt i Kristianopel vaies i spissen for egne styrke. Idet avdelingen nærmet seg den svenske militærleiren ved Kalmar skjøt vaktposten på rytterne som hadde med seg danske faner i en misforståelse. En ble skutt og drept for misforståelsen var oppklart.

Ødeleggelsen av Kristianopel med alle forråder var militært sett lite produktiv siden den dansk-norske orlogsflåten forsynte Christian IV med alle nødvendige forsyninger, dermed fikk liten eller ingen virkning på krigen. Men den var en stor ydmykelse for den stolte Christian IV etter hvert historier om hvordan byen ble tatt ved total overraskelse spredte seg til alle kanter. Men massakren i Kristianopel gjorde Kalmarkrigen mer grusommere enn før.

Kilder rediger

Gustav Adolf II och Skåneland
Ulf Sundberg Svenska Krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
Göte Göransson Gustav II Adolf och hans folk 1994 ISBN 91-7119-128-3