Anglicanorum coetibus

Anglicanorum coetibus er en apostolisk konstitusjon gitt av pave Benedikt XVI den 4. november 2009. Den dreier seg om konversjon til Den katolske kirke av folk av anglikansk bakgrunn, og etablerer og beskriver en ordning for personlige ordinariater for disse.

Konstitusjonen ble offentliggjort 9. november samme år. Samtidig ble det dessuten offentliggjort utdypende bestemmelser i 14 punkter.

Sammenfatning

Selve konstitusjonen består av en første del som begrunner den nye ordningen, og en andre del med normer som skal gjelde for eventuelle anglikanske personalordinariater. Denne delen er i tretten punkter.

Anglikanske personalordinariater kan opprettes for Vatikanorganet Troskongregasjonen for de anglikanere som vil bli katolikker men vil holde fast på vesentlige deler av egne ordninger og skikker. Slike ordinariater sameksisterer med de vanlige romersk-katolske territoriale bispedømmer. Ordinariatene er altså ikke del av noe slikt bispedømme, men er rettslig selvstendige delkirker. Innenfor området av en bispekonferanse (en biskoppelig samarbeidsstruktur som regel på nasjonalt nivå) kan det opprettes ett eller flere personalordinariater. De er juridiske personer og er forfatningsmessig å sammenligne med vanlige bispedømmer.

Hvert ordinariat består av lekfolk, klerikere og medlemmer av ordenssamfunn eller selskaper av apostolisk liv som tidligere har vært anglikanere men nå er opptatt i den katolske kikrkes fulle fellesskap. Dessuten tilføres det nye medlemmer som innen ordinariatet mottar initieringssakramentene (det vil si dåp, ferming og første kommunion).

Grunnlag for innlemmelse er tilslutning til trosbekjennelsen slik forstått som det er beskrevet i Den katolske kirkes katekisme.

Ordinariatene kan fortsette å benytte den anglikanske kirkes liturgiske bøker og i henhold til dem forrette eukaristi, de øvrige sakramenter, og be tidebønn. De kan også velge å følge den romerske ritus.

Ordinariatene skal ledes etter katolsk kirkerett og den apostoliske konstitusjon Anglicanorum Coetibus selv, og er understilt Troskongregasjonen og de øvrige romerske kongregasjoner alte etter deres kompetanseområder.

Hvert ordinariat ledes av en overhyrde utnevnt av paven. Han må være prest eller biskop, og har ordinær jurisdiksjon utøvet vikarierende (i pavens sted) over ordinariatets egne tilhørige. Dersom det er nødvendig utøver han sin myndighet sammen med den bispedømmebiskop som hans ordinariat dekker seg med. Han er medlem av den relevante bispekonferanse.

Ordinarien skal støttes i sitt ledelsesoppdrag av et governing council, i henhold til statutter som må forelegges Roma for godkjenning. Ordinarien presederer dette governing council som må bestå av minst seks prester. Dette rådet fyller de funksjoner som etter kirkeloven tilkommer presterådet og konsultorkollegiet i vanlige bispedømmer. Det betyr at governing council i tilfelle sedisvakans leder ordinariatet og velger en administrator som leder det midlertidig. Dessuten tar det del i utvelgelsesprosessen av en ny ordinarius, ved at det utarbeider en liste på tre kandidater (en terna) som sendes til Roma.

Alle anglikanske diakoner, prester og biskoper, såfremt de ikke underligger rettslig irregularitet eller andre hindre, kan presentere seg om kandidater til ordinasjon for ordinarien.

I tilfellet det ordsineres allerede gifte tidligere anglikanske klerikere gjelde de normer som er uttrykt i skrivet Sacerdotalis coelibatus og erklæringen In June (Erklæring fra Troskongregasjonen av 1. april 1981). Før gifte menn blir presteviet skal ordinarien sende en søknad til Den apostoliske stol (Art. 6 § 1 i tilleggsbestemmelsene). Noen bispevielse for gifte er ikke aktuell.

Prestekandidater som er ugifte, må avlegge sølibatsløfte.

Tidligere romersk-katolske prester som senere er gått over til den anglikanske kirke får ikke lov til å utøve noen klerikale funksjoner i personalordinariatene.

Prester i ordinariatene har tilsvarende rettigheter som vanlig sekularprest i et ordinært bispedømme. Han er inkardinert i ordinariatet og har dermed krav på underhold som det tilkommer ordinarien å sørge for.

Ordinariatets prester kan innvelges i et bispedømmes presteråd. Diakoner kan dessuten være med i det lokale bispedømmes pastoralråd.

Klerikere fra ordinariatet skal være beredt til å hjelpe til i bispedømmenes sjelesorg. Skulle det skje, er de i denne tjeneste understilt bispedømmets biskop.

Gifte tidligere anglikanske biskoper han bli utnevnt til ordinarier. I så fall mottar de prestevielse og kan utøve full jurisdiksjon over personaliatet.

Tidligere anglikanske biskoper som tilslutter seg et personalordinariat kan bli kalt til å bistå dets ordinarius i administrasjonen av ordinariatet. De innbys også til å delta ved bispekonferansens møter, med status som emeriterte biskoper. Dersom de innhenter tillatelse fra Den apostoliske Stol kan de bære biskoppelige insignier.

Med tillatelse fra Den apostoliske stol kan en ordinarius, slik som enhver bispedømmebiskop, opprette ordensinstitutter og selskap for apostoliske stol. Slike institutter og fellesskap som er trådt over fra den anglikanske kirke, kan understilles ordinariens jurisdiksjon.

Videre kan ordinarien, etter å ha innhentet bispedømmebiskopens råd og Pavestoilens tillatelse, opprette personalmenigheter.

Han har likesom andre biskoper plikt til å avlegge ad limina-besøk i Roma hvert femte år.

Ordinariatet benytter det relevante lokale bispedømmes kirkelige domstol for stridsspørsmål, med mindre ordinariatet selv etablerer egen kirkelig domstol. I sistnevnte tilfelle velger ordinarien hvilken domstol som skal være anneninstansdomstol, og innhente samtykket fra Roma.

En overgang fra det anglikanske kirkefellesskap til et personalordinariat må dokumenteres skriftlig.

Eksterne lenker

Autoritetsdata