Åpne hovedmenyen
Andrea Mantegna
Andrea Mantegna 049 detail possible self-portrait.jpg
Født1431[1]
Piazzola sul Brenta
Død13. september 1506[2][3][1][4]
Mantova[5]
Gravlagt Mantova
Ektefelle Nicolosia Bellini (1453–)
Barn Francesco Mantegna, Ludovico Mantegna
Beskjeftigelse Kunstmaler[6], kobberstikker, miniatyrmaler
Nasjonalitet Italia

Selvportrett (1474). Detalj fra freske i Camera degli Sposi, Palazzo Ducale, Mantova. Mannen til høyre er kong Christian I.
Den hellige Sebastians martyrium

Andrea Mantegna (født 1431 i Padova, død 13. september 1506 i Mantova) var en italiensk maler, skulptør og gravør under renessansen. Han hadde stor innflytelse på malerkunsten i Venezia, hvor han ble adlet.[7] Hans malerier er i dag spredt på flere kunstmuseer rundt i Europa.[8]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Mantegna kom fra fattige kår, men ble adoptert av og utdannet hos Francesco Squarcione sammen med blant annet Giovanni Bellini i Padova.[9][10] Etter seks års læretid forlot han i 1448 Squarcione sitt verksted og ble raskt berømt.

MalerkarriereRediger

[11][12]

Mantegna ble gift med Nicosia Bellini, søster til Gentile Bellini og Giovanni Bellini.[11] I 1466-1467 reiste han til Firenze og i 1488 foretok han en reise til Roma. Russoli, Franco (1962). Renessansen. Oslo: Gyldendal. s. 241. 

I 1460 ble han hoffmaler hos familien Gonzaga i Mantova, hvor han forble til sin død.[11][13]

StilRediger

Mantegna var sterkt påvirket av billedhuggeren Donatello og hans beundring for den romerske antikken og påvirket i sin tur blant annet svogeren Giovanni Bellini og Albrecht Dürer.

Man kan skille ut tre elementer i Mantegnas kunst: Det florentinske, det norditalienske og det antikke. Allerede da han som 18-årig fikk sin første store oppdrag med å male fresker av Jakobs og Kristoffers liv i Erimitanikirken i Padova, var han fortrolig med den florentiske stilen under påvirkning av Donatello.[14]

I sine verker anvendte Mantegna et ofte ekstremt perspektiv kombinert med relieffer parallelt med billedplanet. Hans bilder var ofte mer realistiske enn Bellinis; skikkelsene hadde mer individuelle drag.

Mantegna sin interesse for landskaper er en norditaliensk fenomen, hvor landskapet for mer betydning for billedets stemning.[15] Fra antikken hadde han de arkitektoniske og dekorative elementer.[16]

Utvalgte verkerRediger

 
Takfreske i Camera degli Sposi, detalj (1465–1474). Palazzo Ducale, Mantova.

I takfresken i Camera degli Sposi i Palazzo Ducale i Mantova fremstilte Mantegna for første gang i den vesterlandske kunsten et perspektiv som viser en åpning mot himmelen. Dette er hans mest berømte verk. Åpningen er rammet inn av en balustrade der engler, mennesker og dyr titter ned. Denne komposisjonen, kalt sotto in sù, med sitt underperspektiv og sterkt forkortet fremstilling, ble et forbilde for senere kunstnere, særlig under barokken.[11]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120459468
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Andrea Mantegna, biography/Andrea-Mantegna
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. okt. 2015, 118577336
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Andrea Mantegna, mantegna-andrea
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Мантенья Андреа, 28. sep. 2015
  6. ^ Union List of Artist Names, 1. des. 2017, 500004218, 14. mai 2019
  7. ^ Kjellberg, Reidar (1951). Renessanse. Oslo: Aschehoug. s. 102, 107. 
  8. ^ Dreyers kunstleksikon. Oslo: Dreyer. 1992. ISBN 8209105787. 
  9. ^ Dreyers kunstleksikon. Oslo: Dreyer. 1991. s. 8. ISBN 8209105884. 
  10. ^ Næss, Atle (1999). Italienske bilder: en reise i malerkunsten. [Oslo]: Gyldendal. s. 138. ISBN 8205257558. 
  11. ^ a b c d Dreyers kunstleksikon. Oslo: Dreyer. 1991. s. 9. ISBN 8209105884. 
  12. ^ Russoli, Franco (1962). Renessansen. Oslo: Gyldendal. s. 17. 
  13. ^ Russoli, Franco (1962). Renessansen. Oslo: Gyldendal. s. 241. 
  14. ^ Kjellberg, Reidar (1951). Renessanse. Oslo: Aschehoug. s. 98. 
  15. ^ Kjellberg, Reidar (1951). Renessanse. Oslo: Aschehoug. s. 100. 
  16. ^ Kjellberg, Reidar (1951). Renessanse. Oslo: Aschehoug. s. 102. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger