Åpne hovedmenyen
Anders Lindeberg
Anders Lindeberg-Wolf.jpg
Anders Lindeberg
Født8. november 1789
Hedvig Eleonora församling
Død12. desember 1849 (60 år)
Hedvig Eleonora församling[1]
Ektefelle Edla Kristiana Ramstedt (gift 1810)
Wilhelmina Kristina Enbom (gift 1826)
Far Anders Crispin Lindeberg
Mor Margareta Kristina Rebrén
Beskjeftigelse Forfatter, militær, teatermann, journalist og avisutgiver
Nasjonalitet Svensk

Anders Lindeberg (fød 8. november 1789 i Stockholm, død 12. desember 1849) var en svensk forfatter, militær, teatermann, journalist, avisutgiver og politisk skribent samt grunnlegger av et i Stockholm. Lindeberg er for ettertiden mest kjent for at han i 1834 gjorde seg skyldig majestetsfornærmelse mot kong Karl XIV Johan og ble dømt til døden. Lindeberg nektet å be om nåde og myndighetene som ikke ville gjennomføre dommen ble tvunget til å kunngjøre et allment amnesti for politiske forbrytere.

Militær karrièreRediger

Lindeberg ble født i Stockholm og ble student ved Uppsala universitet i 1806. Ved det russiske keiserdømmets angrep på Sverige og den påfølgende finskekrigen i 1808 gikk Lindeberg inn i det svenske forsvaret. Han ble utnevnt til fenrik ved Västmanlands landforsvar (svensk: lantvärn), ble beordret til skärgårdsflottan og deltok på kanonsluppene i en rekke trefninger (som ved Bockholmssund, i Grönvikssund) samt i landstigningen ved Kimito. Etter hjemkomsten ble han beordret til å tjenestegjøre ved Gotlands hjemmevern (svensk: Gotlands nationalbeväring) og deltok i årene 1813-1814 med Skaraborgs regiment i felttoget mot Napoléon Bonapartes franske styrker i Tyskland i 1813 og i invasjonen av Norge i 1814.

Arbeid som forlegger og journalistRediger

Etter at Sverige og Norge inngikk Mossekonvensjonen i august 1814 ble Lindeberg dimmitert som «övertalig officer» og begynte å forsøke å skaffe seg et levebrød som skribent. I 1808 hadde han fått erkjennelse for et par poetiske stykker han hadde sendt til Svenska Akademien. Han kastet seg også inn i de politiske feidene, blant annet med to politisk brosjyrer i anledning av Napoléon Bonapartes tilbakekomst fra Elba i 1815, den ene av dem ble inndratt av styresmaktene, uten at han ble tiltalt. Han gjorde også innlegg diskusjonene rundt Carl August Grevesmöhlen, som tilhørte kronprins Karl Johanss hemmelige «litterære stab» og ble stevnet for retten av Grevesmöhlen.

Lindeberg fikk i 1816 ansettelse som medarbeider i den av kongelige bibliotekar Per Adam Wallmarks Allmänna journalen. Samtidig forfattet Lindeberg en brosjyre, Några tankar om en svensk tronföljares uppfostran, som boktrykkeren viste for hovkansleren for å forsikre seg mot uønskede følger. Hovkansleren forhørte seg hos kronprins Karl Johan, som tilbød Lindeberg en passende kompensasjon om han avstod fra utgivelsen. Lindeberg føyde seg, mottok den utlovte kompensasjon og fikk tillike en pensjon på 400 riksdaler banco.

Lindeberg kjøpte våren 1821 avisen Stockholms-Posten, i sin tid opprettet av Johan Henric Kellgren. Karl Johan forsynte avisen med artikler som interesserte han, for det meste oversettelser fra franske blad. I den gryende striden om svensk innenrikspolitikk i 1820-årene deltok Stockholms-Posten så godt som ikke. Det var først stridene med Kungliga Teatern om oppføring av hans skuespill og Lindebergs ønske om å opprette et egen teater i Stockholm som førte han til den politiske opposisjonen.

ForfatterskapRediger

 
Vaxholm festning hvor Lindeberg satt i varetekt mens saken ble behandlet og hvor han etter amnestiet ble kastet ut og låst ute

Lindeberg hadde i 1818 fått fullmakt som løytnant og i 1821 avskjed fra krigstjenesten med kapteins grad, heder og verdighet. Han forsøkte seg deretter som dikter og skrev i en stil som den mer kjente samtidige svenske dikteren Carl Gustaf af Leopold. Lindeberg fikk i 1819 Svenska Akademiens store pris for poemet Mina drömmar, i 1820 fikk han andreplass for en estetisk avhandling, Några idéer om förståndets och fantasiens förhållande till varandra i skaldekonsten, og i 1827 samme pris for poemet Lifvet. Hans tragedie i fem akter, Blanka, ble satt opp på Kungliga Teatern i 1822 men hadde lite suksess. Han oversatte adskillige stykker for operan (Vestalen av de Jouy, 1822, Friskytten av Kind, 1823, Titus av Metastasio samme år, alle oppført 1823, Jessonda av Gehe, 1826, oppført samme år) samt utgav flere oversettelser og egne arbeider. Hans drama i tre akter, Toni (etter Heinrich von Kleists novell Die Verlobung in St. Domingo) ble satt opp på Kungliga Teatern i 1832.

Lindeberg mistet sin pensjon, da han både klaget til justitieombudsmannen og trykket det i Stockholms-Posten. Han hadde fått avslag på å opprettet et eget teater og mente regjeringens motiv for avslaget var mot loven. Regjeringens avslag gjorde Lindeberg mer kritisk til landets styringsform. Han skrev i sin avis en over Sveriges utvikling fra 1809 og trykket også artikkelserien i bokform samt fortsatte den med et blikk på fremtiden.

Påtale for majestetsfornærmelseRediger

Fornyet avslag på søknad om tillatelse til å opprette et teater i Stockholm førte til en ny klage til justitieombudsmannen av Lindeberg i mars 1834. Han krevde at justitieombudsmannen skulle undersøke om det var lover som kunne nekte han å opprette et teater i hovedstaden. I så fall oppfordret Lindeberg han å ta tiltak for å avskaffa dem, ettersom de ikke var i samsvar med den svenske grunnloven.[2]

Under sin fremstilling av hvordan han mente kongen for egen vinning opprettholdt et ulovlig monopol på teater kom Lindeberg med sterke ytringer. Dette førte til at han ble tiltalt for majestetsfornærmelse. For å unngå at Lindeberg ble frikjent av en jury ble tiltalen ikke tatt ut mot den trykte publikasjonen men mot selve klagen til justitieombudsmannen. Lindeberg ble stevnet for Svea hovrätt den 11. april 1834 og ble umiddelbart satt i varetekt.

Rettssaken mot Lindeberg ble fulgt med stor oppmerksomhet i Sverige og aktor krevde halshugging, det eneste straff som da kunne kreves ved tiltale for majestetsfornærmelse. Dommen ble også døden ved halshugging. Lindeberg hadde i et brev fra fengselet forsikret at om han ble dømt så ville han ikke søke om nåde.

 om rättegången afgöres till mitt fall, så skall mitt hufvud falla, ty nåd skall jag hvarken begära eller mottaga. Jag har visserligen hos E. M. begärt tillåtelse att anlägga en teater för att på den uppföra skådespel, men med min person och min heder skall intet skådespel drivas, och lag och domarmakt ej genom mig förvandlas till en fars. 
– Lindeberg om mulig dødsdom

Da dommen ble forkynt den 19. juni sa Lindeberg kun at han beklaget den. Dommen ble stadfestet av Högsta domstolen den 10. september og Lindeberg nektet å motta den foreslåtte benådningen til tre års fengsel på festning. I et brev til överståthållarämbetet ba han om snarest å få vite når han skulle henrettes. Lindeberg ønske om å bli henrettet på sin fødselsdag ble innvilget og en sjelesørger ble sendt for å forberede han på døden. Under tiden i fengselet var han populær og omskrevet og hans verk solgte godt. Det hadde aldri vært regjeringens hensikt å henrette Lindeberg og hans standhaftighet ga styresmaktene mye bryderi. Det endte med at kong Karl Johan den 20. oktober utlyste et amnesti til minne om sin landstigning i Sverige for 24 år siden. Amnestiet var for alle som etter 1810 hadde blitt dømt for politiske lovbrudd eller majestetsfornærmelse. Lindeberg motsatte seg å ta imot amnestiet og han måtte tvinges ut fra forvaringen på Vaxholms fästning og så stenge han ute.

Fortsatt teaterverksamhetRediger

 
Anders Lindebergs gravsted på Hedvig Eleonora kirkegård i Stockholm

Etter å ha blitt kastet ut av fengselet fortsatte Lindeberg med sine opposisjonelle skrifter og planer om et eget teater og han var medarbeider i avisen Aftonbladet til 1842. Etter nye avslag på søknader om tillatelse til å etablere et teater i Stockholm åpnet Lindeberg til sist, i 1842, et teater uten at det ble noen reaksjon fra myndighetene.

Ved den høytidelige åpningen av Nya teatern den l. november 1842 var selve direktøren ved Kungliga Teaterns til stede, og Lindeberg hadde nådd sitt etterlengtede mål. De økonomiske og kunstneriske ressursene han hadde var ikke nok til å holde foretaket oppe og han måtte gi opp allerede i 1844.

Etter å ha avsluttet teatervirksomheten tilhørte Lindeberg fra desember 1845 til april 1846 redaksjonen i avisen Dagen og markerte seg som en sterk motstander av kong Oscar I. Han vendte i 1847 tilbake til Aftonbladet. Hans litterære produksjon tok de senere årene form av romaner (Junker Carl, 1847, Halfbrodern, 1848, Den oskärade helgedomen, 1849), og hans penn var virksom på mange hold, nesten like til hans dødsdag.

Han er gravlagt på Hedvig-Eleonora kirkegård i Stockholm.

BibliografiRediger

  • Svensk Biografi (1818)
  • Ephemerider (1820)
  • Blanka, tragedi i fem akter (1822)
  • Toni, drama i tre akter (1832)
  • Bidrag til Sveriges historia efter den 5 november 1810 (1839)
  • Betraktelser under en resa i Danmark, Tyskland och Ungern (1844)
  • Junker Carl, historisk roman från Birger Jarls tidehvarf (1847)
  • Halfbrodern, en tidsbild från början af nittonde seklet (1848)
  • Den oskärade helgedomen (1849)

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f 10487, 14. sep. 2017, Anders Lindeberg
  2. ^ «Majestätsbrott» Släktband, Sveriges Radio, 18. oktober 2010

LitteraturRediger

  • Heroer på offentlighetens scen: politiker och publicister i Sverige. Stockholm: Tidens förlag. 1987. s. 35-47. ISBN 91-550-3290-7. 
  • Lönnroth, Ami och Per Eric Mattsson (1996). Tidningskungen: Lars Johan Hierta: den förste moderne svensken. Stockholm: Wahlström & Widstrand. s. 78-84. ISBN 91-46-16938-5. 

Eksterne lenkerRediger