Alhambra-dekretet

Alhambra-dekretet eller Alhambraforordningen (spansk: Decreto de la Alhambra, Edicto de Granada) var en ordre utstedt den 31. mars 1492 av de katolske monarkene dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand II av Aragón. Dekretet kunngjorde at alle jøder måtte forlate Spania innen 31. juli samme år. Senere rammet dette også landets muslimske befolkning.[1][2][3][4]

Spanias jødiske befolkning fikk valget om å konvertere til kristendommen eller forlate landet. Straffen for dem som ikke tok valget innen tidsfristen var dødsstraff.

En signert kopi av Alhambra-dekretet

Begrunnelsen for utvisningene var delvis av religiøs karakter.

DekretetRediger

Kong Ferdinand og dronning Isabella utstedte dekretet mindre enn tre måneder etter overgivelsen av Granada. Dronningen regnes som kraften bak denne avgjørelsen.

I dekretet anklaget myndighetene landets jødiske minoritet for: "å undergrave den hellige katolske tro". Videre ble den jødiske befolkningen anklaget for "å dra trofaste kristne bort fra deres tro".

Etter det offisielle vedtaket av dekretet fikk hele den jødiske befolkningen i Spania fire måneder på å enten konvertere eller dra fra landets territorier. Jødene skulle få kongelig beskyttelse i den effektive tidsperioden.

Jødene kunne ta med seg sine private eiendeler, unntatt gull, sølv eller myntpenger. I praksis ble mye av jødenes økonomiske verdier igjen i Spania etter 1492.

 
Inkvisitor Tomás de Torquemada presenterer Alhambra-dekret til kongeparet

Utvandring fra SpaniaRediger

Avgjørelsen førte til at Spanias sefardiske befolkning reddet seg sørover til ulike byer i Nord-Afrika, til Asorene og Madeira, samt Goa i India og Brasil. Mange dro også nordover til Nederland, Frankrike, Nord-Tyskland, Danmark og Norge, og til det østlige middelhavsområde.[1][5][6][7]

Den greske byen Thessaloniki (da en del av det ottomanske riket) ble et sentrum for mange sefardiske jøder som ble fordrevet fra spansk territorium i 1492. Endel dro også til havnebyen Izmir i dagens Tyrkia. De sefardiske flyktningene ble tatt godt i mot av den osmanske sultanen. Sultan Bayezid II sendte den osmanske marinen for å bringe de jødiske flyktningene trygt til havn.[8][9][10]

En god del av de sefardiske jødene som hadde flyktet til Nord-Afrika vendte etter en tid tilbake til Spania, og omvende seg til den katolske tro.

 
Mange sefarder valgte å forlate Spania

ReferanserRediger

  1. ^ a b Lorenz, Einhart (2020). «Den sefardiske verden». Jødenes historie i Europa. Oslo: Dreyers forlag. s. 29–30. 
  2. ^ Macías, Francisco (29. mars 2013). «Alhambra Decree: 521 Years Later | In Custodia Legis: Law Librarians of Congress». blogs.loc.gov. Besøkt 29. september 2021. 
  3. ^ «The Edict of Expulsion of the Jews - 1492 Spain». www.sephardicstudies.org. Besøkt 29. september 2021. 
  4. ^ Pérez, Joseph (2007). History of a Tragedy: The Expulsion of the Jews from Spain (engelsk). University of Illinois Press. ISBN 978-0-252-03141-0. 
  5. ^ «1492 and all that». The Economist. 22. februar 2014. ISSN 0013-0613. Besøkt 29. september 2021. 
  6. ^ Groth, Bente (5. august 2019). «sefarder». Store norske leksikon. Besøkt 29. september 2021. 
  7. ^ «Sephardic court Jews». www.jewmus.dk. Besøkt 29. september 2021. 
  8. ^ Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 11. juni 2021. 
  9. ^ Saltiel, Leon (2018). «A City against Its Citizens? Thessaloniki and the Jews». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 113–134. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.007. Besøkt 13. juni 2021. 
  10. ^ Antoniou, Giorgos; Moses, A. Dirk, red. (2018). The Holocaust in Greece. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.