Åpne hovedmenyen
Alessandro Achillini
AlessandroAchillini.jpg
Født20. oktober 1463 (juliansk)
Bologna
Død2. august 1512 (juliansk) (48 år)
Bologna
Søsken Giovanni Filoteo Achillini
Beskjeftigelse Lege, filosof, universitetslærer, anatom, biolog
Nasjonalitet Lordship of Bologna (–1506), Kirkestaten (1506–)

Alessandro Achillini (født 20. oktober 1463 i Bologna, død 2. august 1512 samme sted) var en italiensk skolastisk filosof og lege.[1] Han har fått tilnavnet «den nye Aristoteles».[2] Achillini underviste i medisin og filosofi ved Universitetet i Bologna og Universitetet i Padova.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Alessandro Achillini var sønn av Claudio Achillini. Familien var av gammel slekt i Bologna.[trenger referanse] Han var eldste bror til Giovanni Filoteo Achillini.

I tillegg til det som skulle bli hanss hovedbeskjeftigelse i livet, ble Achillini tidlig velstudert innen teologien. Han synes å ha overveiet å bli katolsk prest.[trenger referanse] Han begynte på seminarstudier en gang før 1476; det året ble han tonsurert i katedralen i Bologna. Selv om han sener gikk over til akademistudier i annnen retning forble han aktivt opptatt av teologi hele tivet og bidro til to generalkongresser for fransiskanerordenen; en i Bologna i 1494 og en annen i Roma i 1505/1506.[3]

I 1506 måtte han forlate Bologna på grunn av utvisningen derfra av den mektige Bentivoglio-fsmilien, som han hadde vært en støttespiller for.[trenger referanse] Han dro da til Padova der han ble gjort til lærer i filosofi.

Medisiner/anatom, filosofRediger

Han er kjent som den første anatom som  beskrev to tympane ben i øret, kalt mallus incus.[trenger referanse] Det dreier seg om de såkalte hammeren og ambolten. Han beviste at den midtre del av foten består av syv ben.[trenger referanse] Han gjenoppdaget fornix og beskrev i 1503 kanaler i kroppen som kalles spyttkjertler.[trenger referanse]

Achillini hadde foruten disse og andre anatomiske oppdagelser også for sin tid et viktig medisisk forfatterskap. Som filosofisk tenker helte han mot panteismens virkelighetsoppfatning blant annet ved at han fremmet tanken om en kollektiv, upersonlig sjelenes udødelighet (De universalibus, 1501).[trenger referanse] Arbeidet De subjecto chiromantiæ et physiognomiæ (1503) viser ham som en forløper for Johann Caspar Lavater og Franz Joseph Gall.[trenger referanse]

Hans filosofiske Opera omnia ble første gang trykket i 1508 i Venezia aom en enkeltstående voluminøs foliant, og fikk nye opptrykk i 1545 og 1568 og da med viktige bemerkninger. Viktigst i disse er De intelligentiis, i fem bøker.

Han var storonkel til Claudio Achillini.

LitteraturRediger

  • Daniel Schäfer: Achillini, Alessandro. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 5.
  • Herbert Stanley Matsen: Alessandro Achillini (1463–1512) and His Doctrine of ‘Universals’ and ‘Transcendentals’. A Study in Renaissance Ockhamism. Associates University Presses, London 1974, ISBN 0-8387-1221-8.

ReferanserRediger

  1. ^ Franceschini, Pietro (1970). «Achillini, Alessandro». Dictionary of Scientific Biography. 1. New York: Charles Scribner's Sons. s. 46–47. ISBN 0-684-10114-9. 
  2. ^ Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  3. ^ Matsen, Herbert (1975). «Alessandro Achillini (1463-1512) and 'Ockhamism' at Bologna (1490-1500)». Journal of the History of Philosophy. 13 (4): 437–451. 

Eksterne lenkerRediger