Åpne hovedmenyen
Aleksandr Kerenskij
Alexander Kerensky LOC 24416.jpg
FødtАлександръ Ѳедоровичъ Керенскій
4. mai 1881
Uljanovsk[1]
Død11. juni 1970 (89 år)
New York[2]
Gravlagt Putney Vale Cemetery
Ektefelle Lydia Tritton
Far Fedor Kerensky
Barn Oleg Kerenskij
Utdannet ved Juridisk fakultet, Statsuniversitetet i St. Petersburg
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Det sosialistrevolusjonære partiet, Trudoviks
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Ministerformann (statsminister) i den russiske provisoriske regjering
8. juli7. november 1917
ForgjengerGeorgij Lvov
EtterfølgerVladimir Lenin (formann for folkekomissærenes råd)
Signatur
Aleksandr Kerenskijs signatur

Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij (russisk Александр Фёдорович Керенский, født 22. apriljul./ 4. mai 1881greg. i Simbirsk, død 11. juni 1970 i New York) var en russisk politiker.

Han studerte jus ved universitetet i St. Petersburg. Som advokat var han kjent for å forsvare radikale personer som var anklaget for politisk agitasjon. Kerenskij vokste opp i byen Simbirsk ved Volga der faren var bestyrer for skolen som blant andre Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far.[3]

I 1912 ble han med Trudovikene og han ble valgt inn i Dumaen (Parlamentet). I februar 1917 gikk han inn i det Sosialistiske Revolusjonære Parti og var talsmann for å få fjernet tsar Nikolai II. Tsar Nikolaj abdiserte 15. mars til fordel for sin bror Mikhail som avslo å bestige tronen. Etter at tsaren abdiserte 15. mars 1917 gikk Kerenskij inn i den midlertidige regjeringen, først som justisminister, deretter som krigsminister. Kerenskij beskrives som den mest dynamiske personen i den første provisoriske regjeringen, mens Lvov blir beskrevet som svak.[3]

8. juli 1917 overtok han ledelsen av den midlertidige regjeringen etter Georgij Lvov og beholdt makten inntil bolsjevikene overtok makten i oktober. Etter oktoberrevolusjonen klarte han 14. november å flykte gjennom en hemmelig utgang fra sitt skjulested i St. Petersburg til Nord-Russland, deretter til Finland og England. Senere bosatte han seg i Frankrike hvor han drev propaganda mot det kommunistiske styret i Russland. Siste del av sitt liv tilbrakte han i USA hvor han jobbet ved Hoover Institution i California.

Han døde av kreft i New York 11. juni 1970.

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  3. ^ a b Salisbury, Harrison E. (1979). Den russiske revolusjon: 1900-1930. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257402745.