Alania (kongedømme)
Alania var et kongerike i middelalderen opprettet av Iranske alanere (forfedrene til dagens ossetere)[1] som blomstret i Nord-Kaukasia og omfattet omtrent dagens russiske region Tjerkessia og dagens republikk Nord-Ossetia. Riket varte fra 700- eller 800-tallet og fram til det ble ødelagt av de mongolske invasjoner i 1238-1239. Dets hovedstad var Maghas[2] og den kontrollerte den vitale handelsruten Silkeveien gjennom Darialpasset (også kalt for det kaukasiske passet).
Alanerne var opprinnelig en iransktalende undergruppe av sarmatere. De ble delt i to grupper grunnet hunernes invasjon, en europeisk og en kaukasisk gruppe. Førstnevnte vandret vestover og slo seg sammen med den germansk folkegruppe vandalene, og endte opp i Spania og siden Nord-Afrika hvor de gikk inn og ble en del av andre folk. De kaukasiske alanere bosatte seg på slettene i Nord-Kaukasia ved foten av den store fjellkjeden Store Kaukasus fra kildene til elven Kuban, vest for Darialpasset.[3]
Alania ble en viktig bufferstat under krigene mellom Det bysantinske rike og invaderende islamske arabere på 700-tallet. Theofanes bekjenneren, en bysantinsk geistlig, har etterlatt en redegjørelse av Leo III reise til Alania tidlig på 700-tallet. Leo reiste over fjellpasset og inngikk en allianse med alanerne, men ble forhindret å reise tilbake til Konstantinopel. Etter flere opplevelser i Nord-Kaukasia klarte Leo komme seg ut av sin vanskelige situasjon og tilbake til den bysantinske hovedstaden.[4] Etter at khazarers rike falt sammen søkte Alania jevnlig beskyttelse hos de bysantinske og georgiske herskerne. Det var jevnlig med georgiske misjonærer i Alania[3] og alanske soldater ble jevnlig benyttet av herskerne i Georgia i kampen mot de muslimske naboene. På slutten av 1230-tallet ble alle de kristne statene, Alania, Georgia, og Vladimir-Suzdal, invadert av mongolske erobrere. Krigene mot den muslimske Timur Lenk på 1300-tallet påførte Alania det endelige nederlag og tynnet ut landets befolkning. De som ikke ble drept eller gjort til slaver av mongolene og Timurs soldater, brøt ut i tre grupper. En gruppe trakk seg opp i fjellene og ble opprinnelsen til to ossetiske folkegrupper. En annen gruppe forflyttet seg inn i det østlige Europa og bevarte sitt språk og kultur som jassikfolket fram til 1400-tallet. Den tredje gruppen ble tatt opp i den mongolske horde og forsvant fra historien.[3]
I de siste år av Sovjetunionens eksistens steg nasjonalfølelsen i de ossetiske republikkene, og i 1994 ble navnet Alania offisielt tatt inn i tittelen «Republikken Nord-Ossetia-Alania».
Referanser rediger
- ^ Waldman & Mason (2006), s. 12–14
- ^ Zayats, D.V. (2001): «Maghas – 'The Sun City' – New Capital of Ingushetia». Arkivert fra originalen den 2. mai 2013.
- ^ a b c Bailey, Harold Walter: «Alans» Arkivert 21. januar 2012 hos Wayback Machine., Encyclopædia Iranica Online Edition
- ^ Alemany, Agusti (2000): Sources of the Alans: A Critical Compilation. Brill Publishers,. ISBN 90-04-11442-4, s. 200-204.
Litteratur rediger
- Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples. Infobase Publishing. ISBN 1438129181.
- West, Barbara A. (1. januar 2009): Encyclopedia of the Peoples of Asia and Oceania. Infobase Publishing. ISBN 1438119135