Wikipedia

Alaca Höyük

Alaca Höyük (også stavet som Alacahüyük, Euyuk eller Evuk) er stedet for en neolittisk og hettittisk bosetning og er et viktig arkeologisk sted. Det ligger i nærheten av landsbyen Alacahüyük i distriktet Alaca i provinsen Çorum i Tyrkia, nordøst for Boğazkale (tidligere og mer kjent Boğazköy), der den gamle hovedstaden Hattusa i det hettittiske riket lå. Det opprinnelige hettittiske navnet for Alaca Höyük er ukjent, men det har vært foreslått tilknytning til kjente steder som Arinna, Tawiniya og Zippalanda,[1][2] dog har det har ikke blitt avdekket leirtavler eller andre kilder på selve stedet som kan bekrefte disse assosiasjonene.[3]

Det arkeologiske stedet Alaca Höyük

Historie rediger

 
Sfinksporten

Haugen eller kollen (tyrkisk höyük; sammenlign med arkeologiske tell) ved Alaca Höyük var et tidsbilde av en bosetting som har vært i en kontinuerlig utviklingssekvens fra kobberalderen da de første verktøyene av kobber ble framstilt ved siden av bruken av steinverktøy.

Bronsealderen rediger

 
Kongegraven, beskyttet av gjennomsiktig tak.
 
Små kunstgjenstander, abstrakte kvinnefigurer fra 3. århundre f.Kr.
 
Soldisk av metall.

Under eldre bronsealder var kollen sentrum for en blomstrende kultur. Den har vært kontinuerlig bosatt i århundrene etter, helt fram til dagens moderne bebyggelse i form av en liten landsby. De stående og karakteristiske restene ved Alaca Höyük, for eksempel «Sfinksporten», stammer imidlertid fra den hettittiske perioden som fulgte etter hattierne fra rundt 1300-tallet f.Kr.

Fjorten sjaktgraver, omtalt som «kongelige graver» (2850–2450 f.Kr.) dateres til samme periode som de kongelige gravene i Ur i Mesopotamia og utgravningen av oldtidsbyen Troja for dens nivå II. Gravene av typisk sjaktutforming, omtrent 1,5 meter i dybden, forseglet med trebjelker, De inneholdt de døde med foldede ben vendt mot vest. Hoder og ben til okser ble plassert på plattformer og de døde var rikt utsmykket med fibula (klesnål) av gull, diademer og beltespenner og gullfigurer utført i repoussert teknikk (der metall formes ved å hamre fra baksiden for å skape en utforming i lavt relieff). Syv metallfigurer ble funnet i gravene, hvorav fire var laget av bronse og tre av sølv.[4]

  • Grav H - (8 meter x 3,4 meter), kvinne. Innholdet består av «et gyllent diadem, to septer av kobber, et solemblem i bronse, statuetten av et dyr, små ornamenter laget av gull og sølv, kar laget av gull og leire, metallgjenstander, to økser, fem par tvillingidoler laget av gull og tre kvinnelige figurer».[4]
  • Grav A - (5 meter x 2,3 meter), voksen kvinne. Foruten et gyldent diadem består innholdet av «fire solemblemer, en dyrestatuett, flere metallpynt, biter av en jerngjenstand og to antropomorfe metallfigurer».[4]

Mange av gjenstandene som ble oppdaget ved Alaca Höyük, blant annet praktfulle gull- og bronsegjenstander funnet i de antatt kongelige gravene, er i dag oppbevart Anadolu Medeniyetleri Müzesi (Museum for anatoliske sivilisasjoner) i Ankara. Blant disse gjenstandene er gull og elektrum stående kopper og andre kar. De mest uvanlige er bronseemblemer fra Alaca Höyük; okser eller hjorter på fotstykker eller pidestaller hvis formål fortsatt er gjenstand for akademisk diskusjon. Emblemene er støpt i kobber, mange i form av flate sirkler, halvsirkler eller firkanter som er fylt med et åpent nettverk av tverrstenger, sentrale kors og hakekors.

Den engelske arkeologen Leonard Woolley, kjent fra utgravningene av Ur, mente at de påståtte kongelige gravene «ser ut til å tilhøre slutten av en periode, som preget av et lag av ødeleggelse og brenning av festningen. Kulturen som gravobjektene illustrerer fortsetter ikke inn i den neste historiske fasen, den til Kültepe».[5] Forskning etter Woolley forstår stedet som fortsatt et blomstrende samfunn til slutten av yngre bronsealder.[6] Det var også et betydelig bosetning i frygisk tid.

Demning rediger

 
Gölpınardemningen nær Alaca Höyük, vannreservoar sett fra nordøst

Det er rester av en rekke demninger, vanningskanaler og strukturer for samling av vann som kan dateres tilbake til det andre årtusen f.Kr. og den hettittiske perioden i sentrale Anatolia.[7]

En demning ved Alaca Höyük, som dateres fra 1240 f.Kr., ble bestilt av kong Tudḫaliya IV i navnet til gudinnen Ḫepat,[3] ettersom et fragment av stele med hieroglyfisk inskripsjon som nevner gudinnen er blitt avdekket.[8]

Ifølge hettittiske steintavler ble Anatolia rammet av en tørke en gang rundt 1200 f.Kr., og det fikk kongen til å importere hvete fra Egypt slik at landet hans skulle unngå hungersnød. Etter dette beordret kongen at det skulle bygges mange demninger i sentrale Anatolia, alle unntatt én ble ikke-funksjonelle over tid. Demningen i Alaca Höyük har overlevd ettersom vannkilden ligger inne i demningens reservoar.[9] Byggeteknikken som ble brukt til å bygge demningen var lik dagens, men at steinblokkene som dannet demningen ble sammenføyd med leire i stedet for sement. Demningen har blitt restaurert i 2002 for igjen å være en vannkilde for lokalbefolkningen.[10] Den rommer omtrent 15 000 kubikkmeter vann. Fra og med 2021 er demningen imidlertid dekket med vegetasjon og framstår svært neglisjert.[8]

Arkeologi rediger

 
Kongegravene

Oldtidens bosetning måler 310 meter ganger 275 meter med en høyde på rundt 14 meter. Kollen har kjeglelignende stigninger i sør- og den nordøstlige enden. Den har 14 arkeologiske lag, hvor 9-14 er fra kobberalderen, 5-8 er fra tidlig bronsealder (med kongegravene), og 2-4 er hettittiske. Det øverste laget viser elementer fra frygisk, romersk og osmansk tid. Stedet ble undersøkt av de franske arkeologene George Perrot og Ernest Chantre på slutten av 1800-tallet og tegninger av levningene ble publisert.[11] I 1907 gjennomførte den osmanske arkeologen Theodor Makridi Bey korte undersøkelser her i to uker.[12] På 1910-tallet oppdaget tyske team kongegraver som dateres til det tredje årtusen f.Kr., samt en hettittisk by i det andre årtusen f.Kr. Den imponerende sfinksporten omgitt av steinrelieffer markerte inngangen.[13]

Byen var sterkt befestet med murer og tårn på grunn av de hyppige angrepene fra kaskiere som bodde i fjellregionen i nord. Kaskiere var et sammensatt stammefolk som snakket det i dag ukjente språket kaskisk, bortsett fra at det ikke var indoeuropeisk.[14] De nevnes nesten utelukkende i hettittiske kilder.[15] Utgravninger av de tyrkiske arkeologene Remzi Oğuz Arık og Hamit Koşay ble gjenopptatt i 1935 under personlige instruksjoner fra Mustafa Kemal Atatürk selv, og som bidro fra sitt eget budsjett.[13][16][17] I 1968 var arbeidet under ledelse av Mahmut Akok.[18]Arbeidet, som fortsatte til 1970, avslørte betydelig lokal rikdom og prestasjon allerede før hettittenes tid, med den eldste bosetningen fra 3000-tallet f.Kr. Graver fra 2000-tallet f.Kr. inneholdte metallbeholdere, smykker, våpen og stolpehoder i form av okser, hjort, samt abstrakte former som ofte tolkes som solsymboler. Utgravingen på stedet ble gjenopptatt i 1994, og ledes nå av Aykut Çınaroğlu.[19]

I utgravningene i 2002, 2003 og 2005 ble fire nye hieroglyfiske luviske dokumenter avdekket, en leirforsegling, to kar med seglavtrykk og et fragment av en stele.[20][21]

  •  
    Sfiksporten, detalj
  •  
    Sfiksporten fra avstand
  •  
    Sortiport i Alaca Höyük
  •  
    Vestlig sortiport
  •  
    Grunnmurer, inngangsparti

Referanser rediger

  1. ^ Gorny, Ronald L. (1997): «Zippalanda and Ankuwa: The Geography of Central Anatolia in the Second Millennium B.C.», Journal of the American Oriental Society. 117(3), s. 549-557
  2. ^ Popko, Maciej (2000): «Zippalanda and Ankuwa Once More», Journal of the American Oriental Society. 120(3), s. 445-448.
  3. ^ a b «Key Sites Of The Hittite Empire» (PDF), Oxford Handbooks
  4. ^ a b c Yalçın, Ünsal; Yalçın, H. Gönül (2013): «Reassessing Anthropomorphic Metal Figurines of Alacahöyük, Anatolia», Near Eastern Archaeology, 76(1), s. 38–49
  5. ^ Woolley, Leonard (1961): The Art of The Middle East, kapittel 6 «The Hurri and The Hittites», New York: Crown Publishers
  6. ^ Bryce, Trevor (2006): The Kingdom of the Hittites, rev. utg., Oxford University Press, ISBN 0-19-928132-7
  7. ^ Öziş, Ünal (2015): Water Works Through Four Millenia in Turkey, Environmental Processes 2, s. 559–573
  8. ^ a b «Alacahöyük», Hittite Monuments. Inkludert en rekke bilder av det arkeologiske stedet
  9. ^ «Hieroglyphics discovered in central Turkey describe achievements of Hittite King», Anews.com 24. oktober 2017
  10. ^ «Ancient Hittite Dam at Alacahöyük, Turkey», Explore Ancient Anatolia 24. september 2006
  11. ^ Perrot, Georges; Guillaume, Edmund; Delbet, Jules (1872): Exploration archéologique de la Galatieet de la Bithynie, d’une partiede la Mysie, de la Phrygie, de la Cappadoce et du Pont, Paris: Firmin Didot Frères
  12. ^ Bey, Theodor Makrid (1908): «La porte des sphinx a Euyuk Fouilles du Musee Imperial Ottoman», Mitteilungen der Vorderasiatisch-Agyptischen Gesellschaft, 13
  13. ^ a b Alexander, Robert L. (1989): «A Great Queen on the Sphinx Piers at Alaca Hüyük», Anatolian Studies, 39, s. 151-158,
  14. ^ Mallory, J.P.; Adams, Douglas Q. (1997): Encyclopedia Of Indo-European Culture, s. 64
  15. ^ Matthews, Roger (desember 2004): «Landscapes of Terror and Control: Imperial Impacts in Paphlagonia», Near Eastern Archaeology 67(4):200. DOI:10.2307/4132387, s. 202f. Sitat: «Although attested historically, the Kaska are virtually unknown archaeologically»
  16. ^ Koşay, Hâmit Z. (1951): Alaca Höyük Kazısı: 1937–1939 daki çalişmalara ve keşiflere ait ilk rapor. Ankara: Türk Tarih Kurumu
  17. ^ Kosay, Hâmit Z.; Akok, Mahmut; Höyük, Alaca (1973): Excavations : preliminary report on research and discoveries 1963-1967, Türk tarih Kurumu yayunlarindan. 5. ser, sa. 28
  18. ^ Koşay, Hâmit Z. (1969): “Alaca Höyük: Campaign of 1968”, Archaeology, 22(4), s. 322–322
  19. ^ «Alacahöyük Kazı Başkanı Prof. Dr. Aykut Çınaroğlu Vefat Etti», Arkeofili 2019
  20. ^ Dinçol, Ali; Dinçol, Belkıs (2008): [https://www.acarindex.com/pdfler/acarindex-e556c545098b9ed912f464995d8c4259.pdf «Neue Hieroglyphische Dokumente aus Alaca Höyük», Colloquium Anatolicum 7
  21. ^ Glatz, Claudia (januar 2012): «Bearing the Marks of Control? Reassessing Pot Marks in Late Bronze Age Anatolia», American Journal of Archaeology 116(1), s. 5-38

Litteratur rediger

  • Bachhuber, C. (2011): «Negotiating Metal and Metal Form in the Royal Tombs of Alacahöyük in North-Central Anatolia». Wilkinson, T.C.; Sherratt, S.; Bennet, J., red.: Interweaving Worlds: Systematic Interactions in Eurasia, 7th to the 1st Millennia BC, Oxford: Oxbow Books, s. 158–174
  • Gursan-Salzmann, Ayse; Hoyuk, Alaca (1992): A reassessment of the excavation and sequence of the Early Bronze Age settlement, University of Pennsylvania
  • Koşay, Hamit Z.; Akok, Mahmut (1947): «The Pottery of Alaca Höyük», American Journal of Archaeology, 51(2), s. 152–157
  • Mellink, M.J. (1970): «Observations on the Sculptures of Alaca Hoyuk», Anatolia, 14, s. 15–27
  • Unal, Ahmet (1994): «The Textual Illustration of the Jester Scene on the Sculptures of Alaca Höyük» (PDF), Anatolian Studies, 44, s. 207–218
  • Gurney, O.R. (1994): «The Ladder-Men at Alaca Höyük», Anatolia Studies, 44, s. 219–220
  • Taracha, Piotr (2011): «The Iconographic Program of the Sculptures of Alacahöyük», Journal of Ancient Near Eastern Religions, 11(2), s. 132–147

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alaca_Höyük&oldid=23906646»