Ülo Nugis
Ülo Nugis (født 28. april 1944 i Tallinn, død 18. november 2011 samme sted) var en estisk politiker og industrimann.
| Ülo Nugis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. apr. 1944 Tallinn | ||
| Død | 18. nov. 2011 (67 år) Tallinn | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, ingeniør, bedriftsleder | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Tallinns tekniske universitet | ||
| Parti | 6 oppføringer
Sovjetunionens kommunistiske parti (1973–1990)
Det republikanske samlingspartiet (1990–1994) Det republikanske og konservative folkepartiet (1994–1995) Det estiske samlingspartiet (1995–2000) Fremskrittspartiet (2001–2003) Den estiske folkeunionen (2003–ukjent) | ||
| Nasjonalitet | Estland | ||
| Gravlagt | Metsakalmistu | ||
| Utmerkelser | 2. klasse av Riksvåpenets orden (2004) | ||
Liv og virke rediger
Han gikk gymnaset og den tekniske høyskolen i Tallinn. I 1967 fullførte Nugis studiet i maskinteknikk ved Det hviterussiske polytekniske institutt (nåværende Hviterussiske nasjonale tekniske universitet). I 1974 ble han direktør ved byggevarefabrikken Ehitusdetail, i 1980 direktør ved skifabrikken Dünamo, og i 1986 direktør ved plastvarefabrikken Estoplast i Tallinn.[1][2][3][4]
Fra 1988 til 1991, under perestrojkapolitikken, var Nugis formann for det reformvennlige Estlands arbeidskollektivers forbund (ETKL), som samlet ledere av store statsbedrifter som ikke var direkte overstyrt fra Moskva. Nugis var også medlem av Det republikanske samlingspartiet, som skulle få stor innflytelse på det uavhengige Estlands økonomiske reformer.[5]
I 1990 ble han medlem av Den estiske komité, som var motregjering til Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks regjering. Fra mars 1990 til oktober 1992 var han Republikken Estlands øverste råds president.[1][3]
Den 20. august 1991 klokken 23:03, under augustkuppet i Moskva, utropte han offisielt Estlands løsrivelse fra Sovjetunionen.
Etter de første virkelig frie valgene til Riigikogu i 1992 ble Ülo Nugis valgt til Riigikogus president, og satt frem til 1995.[1][6] Han tilhørte først det konservative-kristendemokratiske valgforbundet, men tapte kampen om lederskapet der i 1994, og kom til å ta del i en serie av partidannelser under det ustabile partisystemet i Estland i 1990-årene.[1][7][8] Fra 2001 til 2003 ledet han Partiet for det nye Estland (tidligere Fremskrittspartiet), som så gikk opp i Den estiske folkeunionen.[9] Han stilte ikke til gjenvalg til Riigikogu det året.[1]
Etter tiden som politiker gikk han tilbake til næringslivet. Han døde i 2011, etter lang tids sykdom.[1]
Han ble tildelt 4. klasse av Riksvåpenets orden i 2001 og 2. klasse i 2004.[2]
Referanser rediger
- ^ a b c d e f «Suri riigikogu endine esimees Ülo Nugis». Postimees (estisk). 18. november 2011. Besøkt 15. januar 2021.
- ^ a b Kello, Karl (28. april 1999). «Nugis otsustab ise ja vastutab». Eesti Päevaleht (estisk). Besøkt 15. januar 2021.
- ^ a b Jõeste, Marje (red.) (1993). «Nugis, Ülo». Estonia, a Reference Book, 1993 (engelsk). Oversatt av Tiia Raudma og Margareta de Villacis. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 146. ISBN 5-89900-027-9.
- ^ Miljan, Toivo (2015). «Chronology». Historical Dictionary of Estonia (engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. XLVI. ISBN 978-0-8108-7513-5.
- ^ Arter, David (1996). Parties and Democracy in the Post-Soviet Republics: The Case of Estonia (engelsk). Aldershot og Brookfield: Dartmouth. s. 168–169. ISBN 978-1-85521-466-8.
- ^ «Estland iler langsommere enn Litauen». Bergens Tidende: 11. 30. mars 1990.
- ^ Tammer, Enno (5. desember 1995). «Poliitik Ülo Nugise taassünd». Postimees (estisk). Besøkt 15. januar 2021.
- ^ Tammer, Enno (7. desember 1996). «Ülo Nugis trügib võitlusse». Postimees (estisk). Besøkt 15. januar 2021.
- ^ «Nugis ühendab oma erakonna Rahvaliiduga». Delfi (estisk). 8. mai 2002. Besøkt 15. januar 2021.