«Christianus Sextus»
«Christianus Sextus» var en tredekker bygd for den dansk-norske fellesflåten med navnet etter monarken, Christian VI (1730–1746) ifølge tradisjonen. De største og meste prestisjefylte krigsskipene i dansk-norsk tjeneste i 1700-tallet som en regel fikk deres navn etter den regjerende monarken. Bare forgjengeren «Fredericus Quartus» fra 1699 og den siste tredekkeren i flåten, «Christian den Syvende» fra 1767 er større i Danmark-Norges historie. Dessuten var kongeskipet involvert i en skandale ettersom det stakk dypere enn ventet, hvilken fulgt til rettssak mot byggemesteren på det kongelige verftet i Nyholm.
| «Christianus Sextus» | |||
|---|---|---|---|
| Karriere | |||
| Land | Danmark-Norge | ||
| Skipstype | Tredekker som linjeskip | ||
| Bygget | ved Nyholm, København | ||
| Kjølstrekking | 20. mai 1732 | ||
| Sjøsatt | 7. desember 1733 | ||
| Skjebne | Utgått i 1769 | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 1571 lester (3142 tonn) | ||
| Lengde | 180 fot (56,3 m) | ||
| Bredde | 48 fot 4 tommer (15 m) | ||
| Bestykning | 90 kanoner, hvorav Nedre dekk: 28 36-punds kanoner Mellomdekk: 28 18-punds kanoner Øvre dekk: 28 12-punds kanoner Skansen og bakken: 6 6-punds kanoner | ||
| Mannskap | 800 mann | ||
«Christianus Sextus» rediger
Fabrikkmester Knud N. Benstrup som sjef for verftet som bygde orlogsskip på foranledning av den dansk-norske flåten med kongelige godkjennelse, hadde sjøsatt flere fungerende orlogsfartøyer i sitt virke siden oktober 1729 da det kom en bestilling på et 90-kanoners skip. Det nye skipet skulle erstatte den forrige kongens tredekker som simpelthen var for stor for de danske farvannene. Som et viktig maktsymbol til sjøs skulle det nye flaggskipet representere de beste egenskaper, og dermed var det et meget betydelig prestisjefylt og kostbart prosjekt. Benstrup lagde konstruksjonstegninger og ledet byggingen av skipet «nr. 34» som ble døpt «Christanius Sextus» ved sjøsettingen den 7. desember 1733.
Etter sjøsettingen ble det imidlertid oppdaget at skipet stakk seks tommer dypere enn hva man hadde forestilte seg ved godkjenningen av konstruksjonstegningen, men det betyr ikke at «Christianus Sextus» var sjøudyktig i de danske farvannene.[1] Forgjengeren «Fredericus Quartus» hadde en dypgang på 22 fot og 6 tommer eller opptil 7 meter. Det ble nedsatt en undersøkelseskomite under ledelse av kommandørkaptein U. F. Suhm i desember 1734 som stilte Benstrup til ansvar for feilvurderingen.[1]
Men dette skulle utvikle seg til åpen strid mellom skipsbyggere om hvilken byggemetode var best.[1] Det hadde allerede vært skarp strid på Holmen fra før om den engelske eller den franske byggemetode var mest egnet for bygging av danske linjeskip, og Benstrup tilhørte tilhengerne av den franske byggemetoden. Det var et viktig spørsmål om konstruksjonsprinsipper, ettersom den franske byggemetode produserte gode seilskiper, men ikke så gode plattformer for skipsartilleriet i kontrast til den engelske byggemetode som fokusert mest på skipets verdi som en stabil plattform med dårligere seilegenskaper.
Det ble en voldsom kollisjon mellom sterke personligheter som påvirket den dansk-norske flåtens administrasjon, og greve Frederik Danneskjold-Samsøe (1703–1770) sluttet seg til striden ved å ta parti mot Benstrup. Greven ble utnevnt til Intendant de Marine, flåtens høyeste sjef av kongen som ble så trøtt av Benstrups innvendinger at han fikk fabrikksjefen arrestert den 5. januar 1736. Den såkalte Benstrup-saken fortsatte fram til 1739 gjennom flere komiteer, etter hvert ble det mer og mer innviklet. Til slutt måtte Danneskjold-Samsøe be kongen om å benåde Benstrup den 26. mai 1739.[2] Den franske byggemetoden ble ikke oppgitt, men heller ikke den engelske. Men Benstrup mistet sin posisjon som fabrikkmester. Det ble også innført en regel om at dypgangen måtte aldri overgå 21 danske fot (0,313 m).
«Christianus Sextus» var satt i opplag og skulle kun utrustes om det skulle bryte ut krig eller oppstå en krise som Danmark-Norge måtte reagere besluttsomt på med mobilisering av sine væpnede styrker. Den lange fredsperioden fra 1720 til 1801 innebar en rekke alvorlige kriser som tvang myndighetene i København til å sende ut flåtestyrker som avskrekkende tiltak mot mulig aggresjon fra Russland som Sverige. Bare én gang var «Christianus Sextus» utrustet med sin bestykning på 90 kanoner hvorav 28 36-punds kanoner i nedre dekk, og det var i 1743. Arvefølgen i Sverige etter Fredrik I som var barnløs, utviklet seg til et drama mellom Danmark-Norge, Sverige og Russland etter at svenskene tapte deres revansjekrigen mot tsarinne Elisabeth i 1742. Tsarinnen forlangte at Sverige skulle velge hennes nevøs fars fetter, den gottorpske Adolf Fredrik til tronfølger. Huset Holstein-Gottorp siden 1720 gjorde krav på deres besittelser i Slesvig-Holstein som hadde blitt annektert av Danmark-Norges kongehuset.
Danmark-Norge mobiliserte deres flåte inkludert flaggskipet for å sette press på tronfølgervalget som hadde en dansk kandidat, kronprins Frederik mot den russiske kandidaten. Den alvorlige krisen stilnet etter hvert uten at det kom til åpen krig, og «Christianis Sextus» seilte trolig aldri ut under full utrustning. Skipet ble tatt ut av flåtelistene og opphugd i 1769 etter 36 år.
Konstruksjonstegningen som har blitt bevart, viser en tredekker med typiske franske trekk, som hadde tre kanondekk, en halvdekk og en poopdekk samt tre gallerier på akterspeilet. Det har også blitt malt en akvarell av begivenheten den 26. mai 1739 da «Christianus Sextus» ble innlagt i den nye dokken i Christianshavn under overværelse av kongen. Benstrup fikk gjenreising etter sin skjebne som fange i Kastellet ved at hans tegninger ble benyttet for bygging av flere skip, og fikk tilbud om å vende tilbake til stillingen i verftet. Tilbudet ble avslått.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Hans Christian Bjerg og John Erichsen: Danske orlogsskibe 1690-1860 1980 ISBN 87-15-06956-7
Eksterne lenker rediger
- Christianus Sextus (1733) Arkivert 19. september 2004 hos Wayback Machine.
- Christian Sextus, Konstruksjon nr. 34
- Tegning av Christianus Sextus 1733 Arkivert 6. januar 2014 hos Wayback Machine.