Samenes forhistorie

Samenes forhistorie handler om folkegruppens opprinnelse og deres aner tilbake til stein-, bronse og tidlig jernalder i Fennoskandia. Så langt tilbake som omtrent 1000 år før Kristus er det arkeologiske spor etter utvikling av to adskilte kulturer i Norden, nemlig en innlands- og en kystkultur. Disse to kulturene eller identitetene bestod av en fangstkultur i innlandet og en landbrukskultur ved kysten. Senere utviklet disse seg til norrøn og samisk identitet. Det samiske språket er en helt sentral del av utviklingen av deres identitet. Hvorledes det samiske språket har oppstått, er uklart for forskerne, men en mener at det må ha vært forårsaket av en ytre påvirkning. En teori er at et tidlig finsk-samisk urspråk ble snakket i den kamkeramiske kulturen i steinalderens Finland og at det ble splittet opp i to språk i møtet med stridsøkskulturen. Ut fra det kunne språkene ha utviklet seg videre til ursamisk og urfinsk språk.

Samer fra Karasjok avbildet av Johan Fredrik Eckersberg 1852.

Med utviklingen av ursamisk i Finland og spredningen av det nord- og vestover på Den skandinaviske halvøy rundt 500-tallet, var det menneskene som var jegere som tok til seg språket. Den samiske kulturen ble omformet til en livsform spesialisert på naturprodukter. Samtidig sluttet den samiske kulturen med andre aktiviteter som disse menneskene tidligere hadde drevet med, da de var mer eller mindre selvforsynte. Salg av pels kan ha vært drivkraften som fikk den tidlige samiske kulturen til å spre seg. Disse jeger- og samlerfolkene hadde kontakter med germanske handelsnettverk som samtidig spredde seg utover.

Fra begynnelsen ble samene koblet opp mot finnene, ettersom det samiske språket åpenbart er nært beslektet med finsk. Da den biologiske antropologien ble utviklet på 1800-tallet ble samene sett på som avvikende fra alle omgivende folkegrupper. Det gav opphavet til en teori om at samene utviklet seg som en isolert gruppe under istiden, da de skulle ha overvintret ved Nordishavet. Teorien er kjent som overvintringshypotesen. Lingvister har forsøkt å finne samenes opphav øst for Volga eller Ural ved å sammenligne språkene, ettersom samisk har språklige likheter med samojediske språk. En annen metode, som antropologer anvendte på 1800-tallet, var å undersøke etnisitet og rase basert på målinger av hodeskaller. Sammen med sosialdarwinistiske tenkemåter ble det spekulert på hvordan samene kunne ha språklige likheter med finner, men ikke ha utviklet seg til samme «høyere kulturelt nivå». Med dette mente en at samene var nomadiske, mens finnene var bofaste. Slike tankemåter ga seg uheldige utslag med nedvurdering av samene som mennesker og deres kultur, noe som først ble endret etter andre verdenskrig.

Samenes egne oppfatninger om tidlig historie

Samenes tidlige historie på Den skandinaviske halvøy har vært tema for både samer og andre. Hvem som «kom først» har vært et spørsmål under debatt siden begynnelsen av 1800-tallet, både for historikere og språkforskere. Likeså spørsmålet om samenes utbredelse i forskjellige tidsperioder. Fra 1700-tallet og utover har samiske fortellinger om egen historie blitt nedskrevet.

Den svenske presten Petrus Martini Högström (1714–1784) skrev i 1740-årene at: «noen Lappere vil påstå at deres forfedre i gamle dager var eiere av hele Sverige; men at de ble drevet vekk og fortrengt under fremmed herredømme […]» Som svar på hvor samenes forfedre kommer fra, sier samene at: «Lapper og svensker var fra begynnelsen ett folk, men da det kom en voldsom storm, ble noen av dem redd og gjemme seg under et brett. Noen av etterkommerne ble svensker, og Gud lot brettet gjøres om til et hus. Men de andre, som var dristigere og ikke ville søke tilflukt, ble stamfedre til lappene, som fortsatt har sitt tilholdssted under åpen himmel den dag i dag.»

Den norske misjonæren Knud Leem (1697–1774) skriver i 1767 at samene selv oppgir å være de eldste innbyggerne i Norden. Senere har et annet folk fordrevet samene lenger mot nord. En mer utførlig beretning om dette ble nedskrevet av den finske presten Jakob Fellman (1795–1875), som fikk høre historien i et episk dikt med oppkomst fra Finnmark. Ifølge denne kan samenes historie i Norden inndeles i tre perioder. Først kom samene til Nord-Skandinavia etter en lang vandring, vanskeliggjort av store elvestryk. Landet var karrig og de kalte det for Samieatnam (Sameland). Det var mennesker der fra før som ikke talte samisk, men samene fordrev dem. De siste urmenneskene bodde en tid ved Tanaelva. Av de fordrevne lærte samene seg hvordan de kunne bo i det kalde landet. Samene benyttet stein for å lage våpen til jakt. I den andre perioden kom det nye stammer med samer, og disse hadde en «mer utviklet kultur.» Senere innvandret enda en gruppe samer med reinsdyr fra sørvest. Etter en tid med stridigheter mellom de samiske folkene kom de frem til at de alle var i slekt. Gruppene smeltet sammen til en stor gruppe, som dagens samer tilhører. Den tredje perioden oppstod da samene ble underlagt konger.

Blant samer fra Torneå fantes et sagn om at samene opprinnelig kommer fra et sydlig land, som noen mener er Himalaya. Imidlertid ble de skilt av fiender og de av dem som ikke hadde reinsdyr ble i området og kjempet mot inntrengerne. De andre som hadde rein, flyktet og utvandret langs to veier: en mot nord og en mot sør. Den sørlige gruppen dro mot Kaukasus og Alpene, mens den andre gruppen dro mot Jylland i Danmark. Videre over det skånske sundet dro de så i små skinnbåter, og etter seg i vannet dro de store skinnposer med utstyret sitt. Da de så kom til Den skandinaviske halvøy dro de mot nord og de ubebodde områdene der. Senere kom det også andre folk inn i Skandinavia og lagde ufred for samene, som da dro mot nord.

Samen Johan Turi (1854–1936) skrev i 1917 at samene ikke kommer fra noe sted, men at de alltid har vært urinnvånere i Skandinavia. I gamle tid bodde samene ved kysten i Norge og overalt i Sverige, og visste ikke at det fantes andre folk enn dem.

Ingen har hørt at lappene skulle ha kommet hit fra noe sted. Lappene har vært eldgammel innbygger overalt her i Lappland, og når lappen før bodde her på kysten, så var det ikke en eneste annen innbygger der, og da var det godt for lappen å være der. Og lappen bodde også overalt på svensk side før. Da var det ingen bønder noe sted; Samene visste ikke at det fantes andre enn dem selv.

Johan Turi

Tidlige språklige og etnografiske oppfatninger om samenes opphav

På et tresnitt fra den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) Historie om de nordiske folkene avbildes Nordens ulike folkeslag i form av en moskovitt, en finne, en same og en gjøt.

Omslaget til Lapponia fra 1673 av Johannes Schefferus.

Europeiske lærde hevdet på 1600-tallet at samene var Skandinavias urbefolkning. Den tysk-svenske lærde Johannes Schefferus (1621–1679) utga i 1673 boken Lapponia hvor han skrev at samene nedstammet fra finnene. Han mente at samene i flere perioder hadde blitt tvunget til å forlate Finland på grunn av angrep, skattelegging og kristning under tvang. Schefferus argumenterte for at begge folkeslagene har mye til felles, både i lynne og utseende: «Finnene har svart hår, brede ansikter og et bistert oppsyn, slik også samene har.» Til og med i klesdrakten syntes Schefferus det bare fantes ubetydelige forskjeller mellom samer og finner.

I 1770 publiserte den ungarske jesuittpresten János Sajnovics (1733–1785) en artikkel der han påpekte en lingvistisk sammenheng mellom samisk og ungarsk. Med dette arbeidet bidro han til grunnleggende forståelse av de finsk-ugriske språkene.

Oppfatninger om dannelsen av samene som etnisk gruppe

Opp gjennom tidene har en hatt to hovedsyn på opphavet til samene; enten som relativt sene immigranter til Skandinavia eller at de tvert om er urinnvånere med svært lange historiske røtter på Nordkalotten, i Norden eller endog med utbredelse i store deler av Nord-Europa. I tidligere historisk forskning ble mennesker, rase og etnisk tilknytning oppfattet som mer eller mindre sammenfallende begreper. De fysiske forskjellen mellom mennesker, som kropps- og kranieform var ansett som viktige for å kartlegge folkegruppers forskjeller og deres opphav. Fra midten av 1900-tallet gikk en mer og mer bort fra oppfatningen om slike sammenhenger i kulturforskningen.

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød, helt siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres eksistens. En mener at jakt har vært en viktig faktor for dannelse av den samiske identiteten. Det er forskere som mener at den samiske identiteten som ble dannet i den nordlige delen av Fennoskandia oppstod som et resultat av samvirke mellom jegerfolk og bofaste bondesamfunn. Et omfattende distribusjonssystem oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev, var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel.

De fire fasene for forståelsen av samisk forhistorie

Den svenske arkeologen Inger Zachrisson (1936–) har delt idéhistorien om samenes forhistorie inn i fire faser. I perioden 1820–1860 mente lærde, som den svenske arkeologen Sven Nilsson (1787–1883), at samene var en nordisk urbefolkning. Disse skulle ha levd over hele Skandinavia. Mens perioden 1860–1900 var kjennetegnet av oppfatningen om de «to steinalderkulturen», en i nord og en annen i sør. Mer radikale overtoner tok plass i den tredje perioden fra 1900 til 1970, der den svenske arkeologen Oscar Montelius (1843–1921) anså samene som en egen rase. En annen svensk arkeolog, Gustaf Hallström (1880–1962), var overbevist om at steinalderkulturen i Nord-Sverige var av skandinavisk opphav, mens samene hadde migrert inn i regionen mye senere. Den fjerde perioden etter 1970 utviklet seg i Norge og var inspirert av sosialantropologi. Sosialantropologen og arkeologen Knut Odner (1924–2008) og arkeologen Bjørnar Olsen (1958–) var inspirert av teoriene til sosialantropologen Fredrik Barth (1928–2016), som dannet en teori om at samisk etnisitet hadde oppstått under kulturelle interaksjoner. Disse interaksjonene hadde innbefattet både samarbeid og konflikt. Samhandlingene oppstod mer spesifikt mellom jegergrupper i Nord-Norge og Finland og jordbrukere som produserte metall i det sentrale og østlige Russland. Dette skulle ha skjedd i bronsealderen. Zachrisson inndeling av periodene er fulgt i den følgende fremstillingen.

1820–1860: samene var en nordisk urbefolkning

Hertugen av Orléans i et sametelt i august 1795, olje på lerret av François-Auguste Biard, 1840

På 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var det en utbredt oppfatningen innenfor vitenskapen at samene var opprinnelige innbyggere i Fennoskandia. Den svenske naturhistorikeren Sven Nilsson (1787–1883) mente endog at samene fra svært langt tilbake i tiden hadde holdt til i store deler av Nord-Europa (Danmark, Nord-Tyskland, Storbritannia og muligens deler av Frankrike), kjent som storutbredningsteorin. Argumentasjonen bygget han på at funn av samiske kranier i Varanger var like dem som var funnet på gravplasser i Sør-Sverige, videre at funn av verktøy og gravkamre på kontinentet lignet dem som samene skulle ha hatt i Sverige. Nilsson mente at de så hadde blitt fortrengt lenger og lenger mot nord av germanske grupper. Den svenske anatomen og antropologen Anders Retzius (1796–1860) hadde omtrent samme oppfatning og mente at de mye mer kulturelt avanserte nordiske folkeslag hadde fortrengt samene nordover. Lignende oppfatninger ble fremført i 1820- og 1830-årene av den danske språkforskeren Rasmus Rask (1787–1832) og den svenske historikeren Erik Gustaf Geijer (1783–1847).

De norske historikerne Peter Andreas Munch (1810–1863) og Rudolf Keyser (1803–1864) hadde samme oppfatninger. Keyser begrunnet dette med at de forhistoriske periodene stein-, bronse- og jernalder, representerte mennesker på ulike «Trin af Dannelse». Den samiske folkekarakter og utviklingsgraden tydet på at de stod nært den opprinnelige og mest primitive tilstanden. Således tilhørte bronsealderen kelterne og jernalderen germanske folk. Munch mente at de redskaper fra steinalderen som en hadde funnet i Norge, hadde tilhørt et «vidt omvankende Jæger- og Nomade-Folk» som samene. Vesentlig i denne oppfatningen var at samene hadde blitt fortrengt av innvandrende fra nord, senest av nordiske stammer, som hadde fortrengt dem vekk fra store deler av Den skandinaviske halvøy. Teoriene til Munch og Keyser fra 1830- og 1840-årene er av senere historikere hevdet å ha vært påvirket av nasjonalistiske strømninger. Oppfatningene ble stort sett akseptert av samtidige vitenskapsfolk i Danmark og Sverige. En som opponerte mot Munch og Keyser var imidlertid den norske historikeren Ludvig Kristensen Daa (1809–1877). Han mente at den historiske utviklingen i hovedsak skjer som små forandringer over lang tid, ikke som «katastrofer» og «revolusjoner» som oppfatningen til Munch og Keyser var.

Keysers og Munchs oppfatninger fikk stor betydning for den norske nasjonsbyggingen. Keyser hadde utviklet «innvandringsteorien» som gikk ut på at germanske stammer hadde innvandret over Skandinavia fra øst og nord, fra år 100 til 300 etter Kristus. Munch var også tilhenger av teorien. Historikeren Knut Kjeldstadli (1948–) mener at det var viktig for Keyser og Munch, at de første nordmenn innvandret fra nord og øst og ikke fra sør. At de kom fra sør, ville være det samme som at de nedstammet fra dansker og svensker. Istedenfor var de et eget folk og en egen organisatorisk enhet. Keyser og Munch hadde ikke noen referanser til andre teorier, når de påstod at samene hverken hadde noen rett til land eller ressurser i området de var i. De kan ha vært påvirket av andre europeiske ideer angående nomadismebegrepet og hvordan eiendomsrett til jord oppstår: En jordbruker dyrker jorden og legger ned arbeid i den, noe som i seg selv gir eiendomsrett og dermed av seg selv driver vekk nomaden.

«Innvandringsteorien» til Keyser og Munch ble også formidlet i lærebøker brukt i skolen. Allmennheten ble dermed også kjent med teorien, og styringseliten, embetsfolkene og stortingspolitikerne fikk dermed en oppfatning om samene som et folkeslag som fra naturens side var underlegne. Historikeren Ottar Dahl (1924–2011) har skrevet: «[Innvandringsteorien] med dens sterke appell til nordmennenes nasjonalfølelse og med støtte i Keyser og Munch autoritet ble snart fastslått som en urokkelig sannhet i Norge.»

1860–1900: de to steinalderkulturene

Et skifte i synet på samenes kultur kom i løpet av 1860-årene. Tidligere historikere hadde ofte gitt positive karakteristikker av samene, men i denne tiden ble omtalen mer nedsettende. Denne trenden kan sees i hele den vestlige verden på midten av 1800-tallet i synet på «de andre». De folkeslag som tidligere ble idealisert som «edle ville», ble heretter beskrevet som late og umoralske. Den nye oppfatningen hadde sammenheng med gjennombruddet for evolusjonisme og raseteorier, der sosialdarwinismen vant frem som en rådende politisk retning. Ledende arkeologer i Norden så på den nordskandinaviske kulturen som mer primitiv enn den i sør, og at den nordlige kulturen hadde mindre mulighet til å utvikle seg.

Etterhvert som en gjorde flere og flere arkeologiske funn, ble det klart at steinalderen i Nord-Skandinavia skilte seg fra den i Sør-Skandinavia. I sør ble det benyttet redskaper av flint, mens det i nord ble benyttet skifer. Den svenske arkeologene Hans Hildebrand (1842–1913) og hans norske kollega Oluf Rygh (1833–1899) mente at siden funn av redskaper av skifer var mest vanlig i Troms og Finnmark, måtte dette være samenes bruksredskaper. Slike gjenstander hadde også blitt funnet i Finland og Russland, og en mente derfor at disse hadde østlig opphav. Senere utviklet oppfatningen seg til at bruken av det ene eller det andre materialet kunne forklare kulturelle forskjeller. Flint var hardt og varig, det krevde dyktighet og planlegging å omskape det til redskaper, mens skifer var bløtt og forgjengelig. En mente derfor at skiferen representerte samenes mentalitet.

I 1870-årene introduserte den danske arkeologen Jens Jacob Worsaae (1821–1885) og den svenske etnografen Gustaf von Düben (1822–1892) en teori om at samene var sene innvandrere fra øst. Dübens bok Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske. Ethnografiska studier fikk stor innflytelse, blant annet ble teorien om svært stor utbredelse av samer i store deler av Nord-Europa tilbakevist. Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, var det en rådende oppfatning at samene hadde migrert fra Russland eller Sibir. På denne tiden ble imidlertid forbindelsen mellom samene og «skiferkulturen» i større grad avvist (kjent som «lappehypotesen» blant de få som enda holdt fast på dette synet.) Årsaken var at redskaper av skifer hadde blitt avdekket på Øst- og Vestlandet, samt i Midt-Norge. Historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) mente at han i 1891 kunne bevise at samene til da bare hadde holdt til i Trøndelag og Hedmark de siste 200 år. Dermed mente han at de ikke kunne sies å være noen urbefolkning i sentrale deler av Norge.

Karl Bernhard Wiklund (1868–1934) utviklet flere teorier om samenes opphav og mente også at et språkskifte skulle ha funnet sted 1000–500 år før Kristi fødsel.

Karl Bernhard Wiklund

Karl Bernhard Wiklund (1868–1934), en svensk finsk-ugrisk språkforsker, var en av de mest innflytelserike forskerne rundt samiske spørsmål på begynnelsen av 1900-tallet. Han utga en omfattende mengde publikasjoner angående samisk opphav. I tillegg var han ekspert for en rekke statlige undersøkelser og komiteer angående samiske spørsmål. Blant annet ble han kjent for lapp skall vara lapp-ideologien. En av hans tidlige teorier var at svensker ikke var de første innbyggerne i Nord-Sverige, men at samiske veidefolk hadde drevet sine aktiviteter langt tilbake i tiden. I 1925 skrev han at arkeologer og historikere kunne bidra lite når det gjaldt samenes opphav og inntreden i nordområdene. Istedenfor måtte en analysere språket deres, nærmere bestemt lånord fra skandinavisk. Han var på denne tiden klar på at samene hadde immigrert inn på Den skandinaviske halvøy etter at germanske stammer hadde inntatt området. Samene hadde sitt opprinnelige stamland i nordlige deler av Finland og Russland.

I boken The race biology of the Swedish Lapps fra 1932 argumenterer Wiklund for at samene hadde foretatt et språkskifte fra sitt opprinnelige ukjente språk, til deres nåværende finsk-ugriske språk. Språkbyttet skulle etter denne teorien sannsynligvis ha skjedd 1000–500 år før Kristi fødsel. Han mente at samene hadde utvandret fra Finland og hadde ankommet Den skandinaviske halvøy rundt 100 år før Kristus. Dette var selve proto-lappene mente han da. På slutten av sitt liv, i 1930-årene, kom han opp med enda en ny teori, der han argumenterte for at samenes forfedre hadde levd i Skandinavia siden den siste istiden. Under den siste istiden hadde de så «overvintret» på isfrie kystområder av Nord-Atlanteren og ut mot Nordishavet. Restene av deres bosteder fra istiden var komsakulturen, og at de hadde levd isolert under hele den siste istiden var forklaringen på deres unike antropologiske opphav.

Wiklunds såkalte overvintringsteori bygget på den norske botanikeren Rolf Nordhagens (1894–1979) forskningsresultater om planter, publisert som De senkvartære klimavekslinger i Nordeuropa og deres betydning for kulturforskningen (1933). I tillegg koblet han sammen teorien rundt komsafunnene og så en mulighet for å forklare samenes antropologiske og arvemessige særstilling. Etter hans død ble Wiklunds teori om samenes overvintring under siste istid sterkt kritisert. Den svenske etnografen Ernst Manker (1893–1972) uttalte: «[..] så skjedde det at Wiklund, som i løpet av sin levetid hadde vært en av de skarpeste og mest fryktede kritiker, etter sin død selv ble offer for den hardeste kritikk, det som manifesterer seg i en så latterlig teori at en nå må synes synd på ham.»

1900–1970: samene som en egen rase

Måling av ulike kroppsdeler, spesielt dimensjonene til hodeskallen, var grunnlaget fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallets fysiske antropologi. Her er anatom og antropolog Gustaf Retzius (1842–1919) i ferd med å måle samen Fjellstedt fra Härjedalen.

Arkeologen Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951) utga i 1909 boken Den arktiske stenalder i Norge hvor han argumenterer mot at samene skulle ha noe med skiferkulturen og den arktiske steinalderen å gjøre. Brøgger talte for at steinalderen i Nord-Skandinavia var kjennetegnet med skiferkultur, helleristninger og en spesiell type keramikk. Han skrev «[…] at anta at lapperne, hvis kultur er bundet til den halvtæmmede ren, har havt tid og anledning til at utvikle en sådan keramikk og stenindustri [er urimelig]». I samtiden så en på samene som statiske, uten evne til kulturelle og teknologiske endringer. Gjenstandene av skifer tydet isteden på en eller annen østlig innflytelse. Med disse uttalelsene ble samisk historie ytterligere marginalisert.

Den norske anatomen Kristian Emil Schreiner (1874–1957) utga i 1935 verket Zur Osteologie der Lappen, der samenes opphav og rasetilhørighet ble behandlet. Hans teori går ut på at det opprinnelig var en urrase i Nord-Europa, som senere utviklet seg til protolapper, protoalpiner og protomongoler. Protoalpinerne dro mot vest og protomongolene mot øst hvor de spesialiserte seg. Protolappene, derimot dro mot Ural hvor de dannet et «urhjem» og «lukket seg» mot videre spesialisering. Senere hadde så disse protolappene vandret mot vest og innvandret i Finland og Den skandinaviske halvøy. Schreiner hevdet senere at et urnordisk folkeslag var den opprinnelige befolkning i Finnmark og ikke samene. Påstanden baserte han på funn av en hodeskalle funnet i en grav fra yngre steinalder i Nyelv i Varanger. Disse urnordisk folkene hadde blitt isolert fra andre folk, men senere blitt blandet med samene (protolappene) da de innvandret.

Den svenske arkeologen Gustaf Hallström (1880–1962) publiserte i 1929 en hypotese om hvordan den samiske innvandringen til Skandinavia skjedde. Han støttet Brøggers oppfatning om at det ikke var noen sammenheng mellom skiferkulturen og samene, tross alt var det mangel på flint som gjorde at skifer ble tatt i bruk i nord. Noen etnisk sammenheng var det derfor ikke. Hallström mente at samene hadde innvandret i før-romersk og romersk jernalder. På grunn av en klimatisk forverring var Nord-Skandinavia på denne tiden avfolket. Dermed lå områdene åpne for innvandring av et fremmed, østlig innlandsfolk, altså urlappene. Denne teorien fikk stor innflydelse, og har vært populær langt opp mot slutten av 1900-tallet. Senest i 1970-årene ble det ut fra gjennomgang av arkeologisk materiale i Sverige, diskutert tidspunkt for samisk innvandring.

Etnografen Gutorm Gjessing (1906–1979) utga i 1935 verket Fra steinalder til jernalder i Finnmark, der han ikke støtter Hallströms hypotese. Gjessing påpeker at allerede 1000 før Kristi hadde samene en fullt utviklet kystkultur i Finnmark. Da var det mer sannsynlig at samene hadde vært der lenge enn at de var et sent innvandret innlandsfolk. Han antyder en sammenheng mellom den samiske «urrasen» og komsakulturen i eldre steinalder. Imidlertid er konklusjonene hans vage og selvmotsigende. På denne tiden var det ofte slik, at om arkeologiske funn manglet eller ikke ga klare nok svar, så ble troen på etnisitet i form av biologiske og rasemessigere karakteristika avgjørende. Den fysiske antropologien var dominerende for å forklare samenes opprinnelse langt opp i etterkrigstiden.

I 1956 fremla den finske arkeologen Ville Luho (1911–1982) sine resultater om den såkalte askolakulturen fra Askola i Finland. Funnene er fra eldre steinalder (mesolittisk), rundt 7500 år før Kristi. Ut fra formen til redskapene som er funnet, anses dette å kunne være komsakulturens opphav.

Etter 1970: Sosialantropologiske og sosiologiske perspektiver

Den danske arkeologen Povl Simonsen (1922–2003) tok til orde for å se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Han uttalte i 1959: «'Hvornår invandrede samene?' muligens er [dette et] helt forkert stillet [spørsmål?]» Istedenfor må en spørre «på hvilket tidspunkt opstod der et begrep, som vi har lov at kalde samisk?» Selv om mange arkeologer og historikere på den tiden innså at rase, kultur og etnisitet ikke er det samme, så manglet teoriene og metodene for å behandle slike temaer. Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som for 2000 år siden ble de første samer.

Sosialantropologen Fredrik Barth (1928–2016) fikk stor betydning for historikere og arkeologer, så også for forskere innen samenes historie, spesielt med boken Ethnic Groups and Boundaries fra 1969.

I 1960- og 1970-årene ble fagene sosialantropologi og sosiologi tatt i bruk for å forstå etniske og kulturelle forskjeller. Arbeidet til den norske sosialantropologen Fredrik Barth (1928–2016) utfordret oppfatningen om at kulturelle variasjonen er diskontinuerlig. Altså at hver folkegruppe hadde egen kultur, at det var klare forskjeller som skilte kulturene, samt at geografisk og sosial isolasjon var det som skapte kulturelle forskjeller. Så langt hadde antropologer og kulturhistorikere studert prosesser innad i en gruppe, men vært lite opptatt av prosessene mellom gruppene. Barth mente tvert om at etnisitet først og fremst handler om kontakt mellom folk, og hvordan denne kontakten er organisert. En annen egenskap med etnisitet og identitet er at den endres over tid. Videre mente Barth at etnisk identitet er en form for sosial organisering, snarere enn et aspekt med kultur.

I begynnelsen av 1980-årene skjedde det et markert tradisjonsskifte i studier av den samiske fortiden. På denne tiden skjedde det en stor oppvåkning innenfor samisk etnisk og kulturell forståelse, mye på grunn av Alta-konflikten som oppstod på grunn av vassdragsregulering av Altaelva. Spørsmålet om hvor samene kom fra, ble endret til et spørsmål om når og hvor samisk etnisitet ble dannet.

Den norske arkeologen Bjørnar Olsen (1958–) anser at den samiske etnisiteten har utviklet seg i en prosess hvor den først ble synlig i løpet av det siste årtusen før Kristi fødsel. Utviklingen har kommet som en samvirkning med samfunnet utenfor. Imidlertid kan en befolknings kultur eller bosetningshistorie gå lenger tilbake i tid og være mer stabil enn oppfatningen om etnisk tilhørighet. Den danske sosialantropologen Kirsten Hastrup (1948–) sier at det universelle med etnisitet er ideen om egen historie. Forskere har hatt forskjellige andre oppfatninger om hva som er vesentlig for definisjon av etnisitet.

Sosialantropologen og arkeologen Knut Odner (1924–2008) ga i 1983 ut en bok der Barths modell på etnisitet ble trukket inn. Odner mente at det var feil å spørre «når innvandret samene?» eller «hvor kom samene fra?», isteden måtte en spørre «hvorfor» har samisk identitet oppstått og «hvordan» er den vedlikeholdt. Han hevdet at samisk etnisitet har oppstått på grunnlag av kontakt mellom fangstfolk på den nordlige Fennoskandia og jordbrukssamfunn rundt om. I steinalderen hadde jeger- og samlerkulturene liten kontakt med utenomverdenen, men i tiden rundt Kristi fødsel oppstod det sterkere forbindelser. Kontakten med omverden førte til styrket fellesskap blant jegere- og samlere, og bevisstheten om forskjellen mellom dem og jordbrukere ga følelsen av «oss» (jegere) og «dem» (bønder). Dette mener Odner skjedde først i Sør-Finland i eldre romertid (Kristi fødsel fram til år 200). Da ekspanderte Romerriket ved at dets grenser ble flyttet fra Sør- til Mellom-Europa, og i den forbindelse ble det baltiske området og Finskebukta viktige handelsområder, spesielt for handel med pelsverk. Finsktalende bønder fra Estland slo seg da ned i Sør-Finland hvor de drev som bønder og mellommenn i handelen. Begynnelsen til den samiske etnisiteten, sier Odner, er kontakten mellom fangstfolkene og disse bøndene.

I den første fasen av denne kontakten sier Odner at fangstfolkene tok til seg finnenes språk. Dette forklarer likheten mellom finsk og samisk. Et annet forhold er at fangstmennene ville etterligne bøndenes språk og kulturelle uttrykk for å signalisere tilknytning og vennskap, dette for i neste omgang å få tilgang til bøndenes produkter. I neste omgang ble forholdet mellom bønder og fangstfolk mer betydelig, dermed kom behovet for et mer omfattende symbolapparat for å gjøre forskjell på gruppene. Fangstfolkene hadde da gjort seg avhengig av produkter utenfra, dermed måtte de utvikle produksjonen mot de varene som ble etterspurt. Som et ledd i å utvikle egenart ble samisk språk dannet. Odner mente at samisk etnisitet ble utviklet i årene 200 til 300 etter Kristus. I den tredje fasen skjedde spredning av den samiske identiteten til andre grupper av fangstfolk nordover i Fennoskadia. Samisk identitet ble tilknyttet det å være jeger- og fangstmann, og pelshandel ble driveren for dette levesettet. Det ga store økonomiske fordeler med salg av pels og samisk etnisitet sprer seg derfor raskt. Andre grupper så fordelene med å etterligne samenes levesett, de tok til seg denne etnisiteten og fikk dermed adgang til å delta i deres transaksjoner og få tilsvarende produkter.

Odner begrunner med dette at samisk etnisitet ikke har noe med innvandring å gjøre, men at fangstfolk tar til seg samisk identitet i møte med bønder de driver handel med. Forøvrig mente han at opprinnelsen til en germansk etnisitet i Nord-Norge og Norrland heller ikke skyldes innvandring fra sør. Odner mente at nordre Fennoskandia hadde mange ulike grupper av fangstfolk uten noen etnisk organisering. I eldre jernalder kommer en etnisk organisering der to hovedgrupper dannes. En østlig og nordøstlig gruppe blir samiske, mens de øvrige adopterer en germansk etnisitet.

Langs kysten av Vest-Norge og helt opp mot dagens Tromsø skjer omfattende prosesser av sosial lagdeling i eldre jernalder. De nokså egalitære fangstsamfunnene blir organisert på en hierarkisk måte (inndeling i rangorden). I denne prosessen oppstår jordbruk og høvdingedømmene etableres, som historikerne mener er en «utpreget aggressiv samfunnsorganisasjon». Samfunnet karakteriseres etter dette av stridigheter og krigerkultur. For å unngå sammenbrudd må konflikter unngås ved hjelp av gaveutvekslinger, fester og giftemål. Samtidig ønsker en å opprettholde forbindelser mot germanske samfunn i sør, dermed tar folk langs Norskekysten opp i seg skikkene fra lenger sør i Europa.

Etnolingvistisk forhistorie

Sammenlignende lingvistikk er en metode som brukes for å finne opphavet til et språk, og siden språk og etnisitet vanligvis er tett forbundet, kan denne tilnærmingen fortelle om etnisk opphav. Den samisk lingvisten Ante Aikio (1977–) og flere andre har gjort forskning for å finne røttene til samiske språk i et etnolingvistiske perspektiv. Aikio mener at svakheten med den sosialantropologiske teorien til Barth og senere utviklet av Odner, Hansen og Olsen, er at ikke noe helt nytt språk kan utvikle seg som en etnisk markør på grunn av ytre påvirkning. Aikio mener at en forklaring trengs for hvordan ursamisk konkret oppstod og ble basis for en oppstående samisk identitet.

En teori for utvikling av samisk etnisitet i fem faser

Snøspurv heter állat på samisk. Ordet kan ha kommet fra et forsvunnet språk.

I dagens samiske områder må det tidligere ha vært et eller flere opprinnelige språk, men som har dødd ut. Disse språkene og etnisiteten til menneskene som snakket dem, vet en ikke noe som helst om. Generelt skjer et språkskifte raskt, og selv om noen individer vil holde fast med det opprinnelige språket, så er prosessen irreversibel når unge voksne overfører det nye språket til sine barn. De sosiale årsakene til språkskifte kan være komplekse, men de som forkaster det opprinnelige språket, forventer gjerne forbedringer av sin egen eller sine barns sosiale eller økonomiske status. At opprinnelige språk dør ut, er ikke nødvendigvis et mål, men en unngåelig konsekvens av å ønske seg et bedre liv. Selv om prosessen over ett stort geografisk område er komplisert, kan mange lokalsamfunn bli utsatt for de samme sosiale faktorene samtidig.

Wiklund formulerte i 1896 en teori om at samene først hadde talt et språk han kalte «protolappisch», før de skiftet til et uralsk språk påvirket av forfedrene til finnene. Selv om Wiklund opplagt tok feil i alle detaljer er det sannsynlig at det har skjedd språkskifter. Området der det bor samer i dag har vært befolket i kanskje 12 000 år, men det uralske urspråket kan neppe dateres til eldre enn 6000–4000 år før Kristus. Aiko og andre har sikkert påvist 550 ordrøtter med ukjent opprinnelse i samisk, og det egentlige antallet er sikkert over ett tusen. De fleste av disse ordene viser til naturfenomener som er vanlige i samiske områder, men som mangler eller er sjeldne i sørlige Finland og Karelen.

En mener at ursamisk utviklet seg i et nokså begrenset geografisk område i sørlige deler av dagens Finland eller Karelen. Den lingvistiske sammenhengen mellom finsk og samisk er omfattede og selv om en ikke kjenner til dynamikken imellom disse, vet en at språkene har påvirket hverandre gjensidig. Tidlig ursamisk (hämeläiset) og urfinsk (suomalaiset) har også blitt påvirket av germanske og baltiske språk. Det ser ut til å ha vært et opptak av lånord fra urgermansk til samisk i nordisk bronsealder ved kysten av Finland og Estland i perioden 1700–500 før Kristus. Samtidig har det vært kulturell påvirkning. Senere har også ursamisk og urskandinavisk språk påvirket hverandre.

Stridsøks fra den svensk-norske stridsøkskulturen funnet Sør-Sverige. Denne kulturens språk kan ha vært vært bakgrunnen for det samiske urspråket.

Foto: Lon Scot

Den finske arkeologen Christian Carpelan (1936–) har diskutert samenes opphav ved hjelp av arkeologiske, lingvistiske og genetiske data. Han har presentert en teori i fem faser for hvordan samisk kulturell identitet kan ha oppstått:

1. den arkaiske samiske æra 7900–3600 år før Kristus,
2. den formative æra 3900–1800 år før Kristus,
3. den ursamisk æra fra 1900 år før Kristus til år 300 etter Kristus,
4. den tidlig samisk æra fra år 250 til 1300-tallet og til slutt,
5. den samiske æra 800–1300.

Stadiene er overlappende kronologisk.

Stridsøkskulturen sprer uralske språk som senere utvikler seg til finsk-ugriske språk

Aikio har kritisert forsøk på å knytte tidlige arkeologiske kulturer fra før tidlig jernalder til samisk etnisitet og språk. Han mener at lånordene fra et forsvunnet språk ikke underbygger en så langvarig kontinuerlig samisk identitet på Nordkalotten. Han mener at lingvistiske beviser underbygger en mer sørlig tilblivelse av samisk etnisitet og at denne ikke spredte seg nordover før tidlig jernalder.

Hvordan og hvorfor de tidlige ursamiske og urfinske språkene utviklet seg og skilte seg fra hverandre er ukjent. En teori som har mange tilhengere er at de finsk-samiske tidlige urspråkene ble snakket i den kamkeramiske kulturen i steinalderens Finland. Senere, rundt 3200 år før Kristus, ble urspråket splittet opp i to grener som en følge av spredning av stridsøkskulturen, som representerte nordvestlige indoeuropeisk språk. Teorien har mange usikkerheter, blant annet at en ikke med sikkerhet vet at menneskene som tilhørte den kamkeramiske kulturen snakket uralsk (som senere utviklet seg til finsk-ugriske språk).

Selv om en er usikker på selve dannelsen av det samiske urspråket, finnes mer sikker kunnskap om selve spredningen av det. Ursamisk gjennomgikk på et tidlig tidspunkt et lydskifte der hele vokalsystemet ble omdannet. Dette komplekse lydskiftet er svært regelmessig gjennomført og må derfor ha skjedd i en befolkning som levde i et forholdsvis lite område. Lydskiftet kan ha skjedd tidlig i jernalderen ettersom ordet ruovdi, «jern» har gjennomgått lydskiftet. På ursamisk het jern *ravta, et lånord fra urgermansk *raudan.

Ut fra kunnskap om tidspunktet for det ursamiske lydskiftet kan ikke ekspansjonen ha skjedd før de siste århundrene før Kristus. Dermed kan en søke etter arkeologiske spor i denne perioden som bygger opp om de lingvistiske funnene. I arkeologien er årene 250–800 etter Kristus kjent som den usynlige perioden. Det ser ut til at produksjon av jern og keramikk stoppet opp, og at alle metallobjekter fra denne tiden ble importert. Stedsnavn lånt fra urnordisk viser at samisk språk hadde nådd sentrale deler av Den skandinaviske halvøy rundt 500-tallet. Samtidig som de samiske språkene spredte seg til Nord-Skandinavia, døde de opprinnelige språkene i området ut.

Med spredningen av de samiske samfunnene, ser det ut til at de ble produsenter av pelsverk som ble tatt over av et handelsnettverk med mennesker som snakket urskandinaviske språk. Det er sannsynlig at den samiske kulturen ble omformet til en kultur spesialisert på naturprodukter og et liv i naturområder. Samtidig stoppet den samiske kulturen med andre aktiviteter som de tidligere hadde drevet med da de var mer eller mindre selvforsynte. Handel med pels kan ha vært drivkraften som fikk den samiske kulturen til spre seg utover Den skandinaviske halvøy. Her lå de opprinnelige områdene for ursamisk språk i en nøkkelposisjon for de germanske handelsnettverkene som spredte seg utover.

Genetiske studier av samer

På slutten av 1990-årene ble studier av det genetiske arvematerialet (DNA) tatt i bruk for å forsøke å finne opphavet til etniske grupper. Grupper med felles DNA kan tyde på slektskap, kontakt og felles opphav, mens forskjeller kan fortelle om isolasjon og historisk distanse. Det er utført DNA-studier som viser at samene avviker fra andre befolkninger i Europa, mer spesifikt gjelder det mitokondrielt DNA, en type arvestoff som kun overføres via morsleddet. Den finske genteknologen Antti Sajantila (1963–) skrev i en publikasjon fra 1995: «Den unike posisjonen til samene i det genetiske landskapet i Europa kan tyde på at de er en gammel populasjon i Europa, som er forskjellig fra andre europeiske populasjoner før det senere oppstår lingvistiske og kulturelle forskjeller. Alternativt kan de ha kommet til Europa fra en annen, så langt ukjent region.»

En annen som har brukt mye tid på å undersøke genetikken for samer var den svenske genetikeren Lars Beckman (1928–2005). I rundt 40 år var han opptatt av slike undersøkelser i befolkningen i Norrbotten og Västerbotten. Det var stor innblanding av genetiske kjennetegn fra svensker og finner, spesielt fant han at innblandingen med finner var størst i de svenske grenseområdene mot Finland.

Senere har andre forskere gjort lignende undersøkelser, og argumentert mot at mitokondrielt DNA er forskjellig fra andre grupper. Andre igjen har påpekt det paradoksale i at avviket for mitokondrielt DNA ikke kan finnes i det mannlige arvematerialet. Hvis samisk arvemateriale avviker fra andre europeeres, må forskerne spørre hvorfor. Skyldes det få eller ingen giftermål med andre grupper? Andre metodiske problemstillinger som har blitt fremsatt, er om prøvepersonene utgjør et representativt utvalg, og om de i så fall representerer spesielle samiske grupper.

I et forskningsarbeid publisert i 2004 ble det funnet at opphavet til to dominante samiske mtDNA-haplogrupper, U5b1b og V (de som dominerer mitokondrie-DNA hos samer fra de nordligste delene av Sverige, Norge og Finland), mest sannsynlig har sitt opphav i Vest-Europa. En annen haplogruppe, H1, som er til stede hos samer, var praktisk talt ikke til stede hos Samojeder og Ob-ugriske folk. Funn viste at samene hadde stor genetisk ulikhet med andre europeiske grupper, noe som genetikerne foreslo kunne tyde på at samene er etterkommere etter en smal og distinkt undergruppe av europeere: «Vi konkluderer med at fylogeografien til mtDNA og Y-kromosomvarianter som tilsvarer henholdsvis mødres og fedres genbassenger hos samene, ikke gir noen bevis for at den samiske befolkningen stammer fra de nordligste uralspråklige folkene, altså sibirske, ugriske og samojediske, eller andre opprinnelige sibirske folk. […] Nesten all mtDNA- og Y-kromosomarv hos samene kan være tilstrekkelig forklart i de europeiske genbassengene til de to haploide genetiske systemene.»

En studie fra 2021 vist at samer har en genetisk komponent på cirka 35% av nganasan-relatert (et sibirsk folkeslag som trolig har opphav i det proto-uralske folket) opprinnelse. Samer deler denne komponenten med innbyggere i Finland som har omkring 10% gener av samme opprinnelse. Denne sibirske genetiske komponenten henger trolig sammen med at den uralske språkfamilien kom til regionen. Studien antyder at sibirsk genetisk innflytelse kan ha kommet i bølger og dermed at deler av komponenten var der før uralske språk ankom.

Samenes forhistorie – fangstfolk i steinalderen

Fremstillinger av rein og jeger med bue fra helleristningene i Alta. Helleristningene ble utført fra rundt år 4000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. En antar at fangstfolk i steinalderen over lang tid utviklet en egent identitet og et ursamisk språk.

Foto: Andreas Haldorsen

Arkeologer og historikere er opptatt av hvordan samisk og skandinavisk identitet har utviklet seg. En viktig kilde til kunnskap om samene, og menneskene de samhandlet med i tidlige tider, er arkeologi. I tillegg til genetiske og lingvistiske argumenter for «samiskhet» benytter arkeologien kriterier basert på økonomiske forhold, religiøse praksiser, materiell kultur og sosial organisering. Med økonomiske kriterier er en opptatt av forholdet mellom jegere og fangstfolk å den ene siden og jordbrukere på den andre. Religiøs praksis kan ytre seg i form av gravskikker, offerplasser og hellige steder. Gjenstander og klær forteller om den materielle kulturen, og sosial organisering kan ha sammenheng med bosetninger (siida), bosteder og felles territorium. Siden 1980-årene har det arkeologiske kildematerialet økt betraktelig, slik at forskningen må ta hensyn til et stadig mer komplekst materiale.

Etter den siste istiden kom de første mennesker til Den skandinaviske halvøy og den nordvestre delen av dagens Russland, rundt 10 000 år før Kristus. I Nord-Norge kan disse tidlige tider deles inn i pionertid, skifertid og bronsealder. Den eldste kjente bosetningen i Finnmark er Sarnes ved Varangerfjorden. Her kan en finne spor etter mennesker fra tidlig steinalder. I Norrland i Sverige deles de tidligste tidsperiodene inn i mesolitikum (7000–4200 før Kristus) neolitikum (4200–2000 før Kristus) og epineolitikum (2000–800 før Kristus).

En vet ikke noe om de første innvandrernes etnisitet eller språk, eller om noen av dagens mennesker i Skandinavia er ætlinger etter disse pionerene. De første gruppene kan også ha dødd ut, eller språket deres kan ha forsvunnet. En vet heller ikke noe om forholdet mellom de forskjellige folkestammene i Norden, men DNA-undersøkelser av skjell tyder på at Skandinavia ble befolket fra sør, mens en annen innvandringsbølge kom inn fra nordøst og vandret nedover kysten. De tidlige menneskene i Norden var utgangspunkt for det som senere skulle bli de forskjellige etniske gruppene, blant annet samer.

Hvem som «kom først» til Nordkalotten har vært et viktig tema når det gjelder spørsmål om sedvanerett og konflikter om land og kulturelle rettigheter. Imidlertid er det en kjensgjerning at alle mennesker som lever i regionen er etterkommere etter innvandrere etter at innlandsisen forsvant etter siste istid. Innvandringen har skjedd fra flere kanter og til ulik tid.

Steinalder

Nordkalotten var et av de aller siste områdene på jorden som ble bosatt av mennesker. De første menneskene her knyttes til den såkalte Fosna-Hensbacka-kulturen, en betegnelse for tidlig bosetninger i dagens Norge og Sverige. Disse hadde igjen sitt utspring i Ahrensburgkulturen, som var reinsdyrjegerkultur fra dagens Nord-Tyskland. Oppfatninger om de første menneskene i Skandinavia har vært at de hovedsakelig kom fra sør, men også innvandring fra øst har gjort seg gjeldende. Mennesker fra vestlige deler av dagens Russland hadde vandret gjennom Nord-Finland og nådde Varangerfjorden i Øst-Finnmark 8000 år før Kristus. Deres innflytelse fra jegerfolket fra øst påvirket først Finnmark, senere også hele Skandinavia. Blant annet har en gjort store utgravninger i Sujala i Finland som viser at disse steinaldermenneskene brukte metoder for produksjon av jaktvåpen og redskaper som er kjent fra Onegasjøen og øvre deler av Volga samt Oka i dagens Russland. En stor forskjell var at flint var det vanligste steintypen der jegerfolkene opprinnelig kom fra, mens området i Nord-Finland og Skandinavia som de kom til er uten flint, dermed måtte de bruke lokal sandstein. Den østlige måten å fremstille redskaper på fikk etterhvert stor utbredelse i Skandinavia og satte sitt preg på samfunnene i flere tusen år. På Slettnes på Sørøya i Finnmark har en funnet rester etter bosetning 9200–8000 år før Kristus, mens en ved Stora Sjöfallet og ved Killingholmen ved Fatjas har en funnet bosetning datert til rundt 6000 år før Kristus. På denne tiden var det mildt klima med varmere vintre enn i moderne tid, kjent som atlantikum. En regner med at menneskene da hadde tilgang til store mengder vilt som elg og rein, fisk i elvene og et landkap av frodige skoger med or, alm, bjørk og furu.

I Mellom-Europa ble det utviklet et jordbruk som passet inn i Sør-Skandinavia. Hvordan dette spredte seg til Norden er ukjent, men en vet sikkert at da jordbruket ble innført, ble livet annerledes. Med jordbruket tok utviklingen nye veier innenfor næring, bosetningsmønster, organisasjon av samfunnet, teknikk og ideologi. Samfunnet rommet også fangstfolk og jegere, enten de holdt til på samme steder som jordbrukerne eller hadde egne boplasser. Med ulike økonomier kunne det ha oppstått varebytte mellom gruppene. I nord fortsatte imidlertid jegersamfunnene å leve som før.

Skiferkultur i nord

Skiferkniver utformet med elghode.

Rundt år 4000 før Kristus inntraff et tidsskille i Nord-Norge ved at folk tok i bruk leirskifer som de formet til forseggjorte pil- og spydspisser, samt kniver og skinnskraper. Den samme utviklingen kan sees i Norrland i Sverige ut fra arkeologiske funn, og delvis i Nord-Finland. Tidligere hadde en bare brukt harde bergarter til dette, men på denne tiden spredte det seg en kultur over store deler av Norden der skifer ble benyttet både til hverdagsredskaper og til pyntegjenstander. Denne arktiske kulturen kalles for skiferkulturen, og en mener at denne også inkluderer en spesiell levemåte og verdensanskuelse. En del av utviklingen var introduksjon av nye motiver i bergkunsten, der motivene som før kun dreide seg om dyr. I skifertiden tok de som lagde bergkunsten også med mennesker, båter, fisk og havpattedyr.

Grensene for skiferkulturen var flytende, men kjerneområdene var fra Stad, rett sør for Sunnmøre, til Finnmark, østover gjennom Sverige, Finland og inn i russiske Karelen og områdene rundt Kvitsjøen. I Sør-Skandinavia var folkene opptatt av flint som materiale for redskaper og verktøy, i tillegg fikk jordbruk sin utbredelse. Blant «skiferfolkene» derimot, var det jakt og fangst som var livsgrunnlaget, selv om de sannsynligvis kjente til jordbruket. Skiferkulturen var sterk og bant folk sammen i et fellesskap over et stort område, der folk langs Norskekysten hadde kontakter mot øst. Skiferkulturens fremvekst førte til at menneskene gikk fra å være nomadiske til å bli mer eller mindre bofaste. Det utviklet seg store byttenettverk mellom samfunnene og historikerne har lurt på om det utviklet seg sosial lagdeling og grupper med høyere status enn andre. Bare de færreste hadde tilgang på skifer i sitt nærområde, derfor var et nettverk av vare- og gaveutveksling over store områder nødvendig.

Fra Kautokeino og flere andre steder i Finnmark kjenner en til meget omfattende fangstgravsystemer for reinsdyr. De eldste stammer fra årene 3000–1000 før Kristus. Arkeologer har spesielt forsøkt å få oversikt over alle fangstanlegg i Varanger, der samene senere har drevet fangst på rein i stort omfang. I Nord-Sverige har en funnet de fleste fangstgroper i skogsområder, men også noen i overgangen til fjellområder og i høyfjellet. Størst konsentrasjon finner en i Jämtland og sørlige deler av Lappland. Det var i 1992 påvist 25 000 til 30 000 fangstgroper i Sverige, men brukstiden har vært svært lang og en vet ikke hvor mange av disse som var i bruk i stenalderen.

Selv om «skiferfolkene» som drev med jakt og fangst møtte «flintfolkene» som drev med jordbruk, skjedde det ingen påvirkning som fikk folkene i nord til å gå over til jordbruk. Selv i Danmark, der forholdene for jordbruk var gode, tok det over 1000 år med kontakt med jordbrukere før jordbrukskulturen tok over. Tvertimot ser det ut som om skiferkulturen ble styrket i kulturmøter med jordbrukerne i sør. Årsaker kan være at jordbruket ville være en usikker næringsvei, mens fangst og jakt til havs og i skogene ga sikkert utkomme hele året. Ledersiktet blant «skiferfolkene» var dessuten interessert i status- og prestisjegjenstander som de fikk ved byttehandel med jordbrukskulturene i sør, noe som oppretthold og styrket deres posisjon. En annen påvirkning de fikk var kjennskap til en annen måten å organisere samfunnet på. Jordbrukssamfunnene var mer hierarkisk, med større skiller i makt og status enn det som var vanlig blant fangstfolk. Denne kunnskapen kan ha fremmet utvikling mot sterkere lederskap og mer formalisert gavebytte hos «skiferfolkene». Dermed ble over- og underordning mellom personer forsterket, mens skiferkulturen på sin side utviklet seg til å bli sterkere og varig.

«Skiferfolkene» og «flintfolkene» kan ha hatt forskjellige språk, og representerte to forskjellige etniske grupper. Historikerne kan ikke si noe sikkert om dette. Det var mange regionale grupper spredt ut over hele området, der blant annet kyst- og innlandsbefolkning var adskilte grupper. Grensen ved Stad mellom to kulturer ser ut til å både ha vært spesielt tydelig og langvarig. Innenfor språkforskningen er det en teori om samisk og norrøn språkutvikling kan forklares med de to ulike befolkningsgrupper i steinalderen. Opprinnelig ble det snakket et urgammelt språk i området, men senere, kanskje i yngre steinalder, skjer et språkskifte i de sørlige kyststrøkene. Folkene i sør ble påvirket av jordbrukere i sør, og tok over deres indoeuropeiske språk. Dette var opprinnelsen til urgermansk, som utviklet seg til urnordisk i eldre jernalder, senere til norrønt og til slutt dagens skandinaviske språk. Folk i nord og øst var mindre påvirket av denne utviklingen, og deres steinalderspråk ble påvirket av uralske språk, som til slutt ble til samiske språk.

Rundt år 2000 før Kristus skjedde en klimaendring som fikk folkene på Nordkalotten til å oppgi sine faste bosetninger, og gå over til et liv med sesongvise forflytninger. Denne måten å organisere livet på ble fasthold av samene de kommende rundt 4000 år. De hold seg til vinterbosetninger i innenlandske skogsområder og sommerbosetninger ved innsjøer og kyststrøk.

Bronsealder

Store gravrøyser kjennetegner bronsealderen i Norden. Her sees Röset vid Lauphargi, søndre Stora Karlsö i Østersjøen, Gotland i Sverige.

Foto: Björn Gustafsson

Bronsealderen, fra år 1800 til 500 før Kristus, har navn etter metallet bronse som var det første metallet som ble tatt i bruk i Nord-Norge. Bronse ble brukt til våpen og smykker, mens stein ble brukt til redskaper. Selv om metall ikke var noe folk flest fikk tilgang til før i den senere jernalderen, ble de sørlige kystområdene i Nord-Norge og Nord-Trøndelag tilknyttet den sør-skandinaviske bronsealderkulturen. For innlandsbefolkningen ble båndene tettere og istedenfor å knytte bånd mot sør, hadde de viktige forbindelser innover mot Sverige. Langs kysten nordover utviklet det seg parallelt en sterk sjøfangstkultur.

Subboreal tid, rundt 3800 til 650 år før Kristi fødsel, var en klimaperiode med tørt klima, som førte til forørkning av de russiske steppene. Dette ledet blant annet til ekspansjon av husdyrhold basert på gjeting, altså pastoralisme, og teknologi for slik næringstilpasning. Denne landbrukspraksisen sprede seg mot nordlige og vestlige boreale skoger. Disse samfunnene introduserte nye praksiser innenfor begravelser, religiøse og sosial organisering, samt innenfor metallfremstilling.

På slutten av bronsealderen, rundt 650 år før Kristus, startet subatlantisk tid med kaldere og våtere klima. De tidligere furuskogene hadde endret seg til blandingsskog av furu og gran rundt 1000 år før Kristus. Tregrensen gikk lavere og isbreene vokste. Reinens utbredelse ekspanderte lengre sør mot skogkledd terreng. En annen endring var at myr dekket større landområder. Det var rikelig med vilt som elg, bever, reinsdyr og sel, samt ferskvannsfisk som laks, abbor, sik, gjedde, lake og øret.

Utvikling av to kulturer

I Nord-Norge kan en finne en kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet, med andre ord en utvikling av forskjellig gruppeidentitet. I Nord-Norge opp til Hillesøy ved Malangen, fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur, med kontakt mot bronsealderområder ved innsjøen Ladoga i Russland. Det er funnet en dolk i Karlebotn fra 2000 før Kristus og en pil fra 1000 år før Kristus på Karlsøy. Disse gjenstandene er laget av kopper og importert fra øst. Hvilke etniske eller språklige kategorier disse to kulturgruppene tilhørte har en ikke mulighet for å si så langt tilbake. Senere har de etniske grensene flyttet seg lenger mot nord slik at rundt eldre jernalder, 500 år før Kristus til 550 etter Kristus, gikk ved Lyngstuva. Grensepunktet ved Lyngstuva, den nordligste delen av Lyngenhalvøya, stod seg helt til slutten av vikingtiden. Dette jeger og fangstfolket var i tillegg bosatt i indre strøk i Nord-Norge helt ned til Helgeland, dessuten i Nord-Sverige og øvrige deler av Nordkalotten.

At Lyngstuva har spilt en rolle som grensepunkt mellom de to kulturene, har å gjøre med at den danner åkerbruksgrensen, det vil si hvor langt nord en kan dyrke bygg. Grensen har ikke ligget fast, men endret seg noe sør- eller nordover opp gjennom tiden på grunn av klimaendringer.

Villrein har sin utbredelse i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland og i alle disse landene har det vært drevet omfattende jakt og fangst. Menneskene som har levd i arktiske og aubarktiske regioner har utnyttet disse dyrene som en av sine viktigste ressurser, noe som skjedde ved hjelp av omfattende systemer med fangstgroper.

I Nord-Sverige kjenner en til meget langvarige forbindelser østover mot dagens Russland. Her kunne en ta seg frem på ski om vinteren når myrer og innsjøer var tilfrosset. Ski har vært i bruk helt siden stenalderen og skiløpere kan sees på helleristninger. Mellom Volga og Kama kjenner en til en kultur som tidlig anvendte metaller, kjent som ananinokulturen. Spesielt kjenner en til at denne kulturen produserte en type hule økser av bronse, og flere slike har en funnet i Finland og Øvre-Norrland. Disse øksene ble utviklet til en egen type i nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. En tror ikke at øksene hadde noen praktisk nytte, men at de tjente som symboler. En vet ikke noe om hva det kan ha dreid seg om, annet enn at økstypen ble akseptert og etterlignet av grupper av mennesker med helt forskjellig kultur. I Russland ble øksene lagt ned i gravene, noe som ikke skjedde i Skandinavia. Arkeologer har fundert mye på hvordan datidens mennesker kunne ha hatt så fjerne forbindelser; det er omkring 2000 km fra Norrland til regionen for ananinokulturen. Dessuten oppstår spørsmålet om hva de ga i bytte for øksene. En har lurt på om disse folkene møttes på vintermarkeder, siden fremkommeligheten om sommeren må ha vært umulig. Et annet forslag er at skandinaver og folk fra ananinokulturen møttes ved Kvitsjøen, da en har beviser for at i alle fall ananinokulturen hadde kontakter der.

For menneskene som levde på Nordkalotten oppstod endringer av samfunnsstruktur, bosetning og økonomiske forhold i tiden fra år 2000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. Det ble utviklet systemer for utveksling av varer mellom fangstsamfunnene i nord og fjerne kulturer i sør og øst. Endringene fra år 1000 før Kristi fødsel betød enda sterkere kontakt og dypere endring av strukturene i samfunnet. I Norrland i Sverige og langs Norskekysten opp til Sør-Troms rettet menneskene oppmerksomheten mot Sør-Skandinavia. I tillegg til fangst begynte en også med landbruk og husdyr. Nødvendigvis var ikke jordbruket så viktig, men det kunne ha vært en markør for å vise kulturell likhet med Sør-Skandinavia. I Sør-Skandinavia oppstod i bronsealderen sterke høvdinger som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.

Samfunnene i indre og nordøstlige regioner av Fennoskandia fikk i den samme tiden sterkere bånd mot sentral- og øst-russiske samfunn som produserte metaller. Bosetningen i de nordlige kystområdene, spesielt i Finnmark og på Kolahalvøya, var i slutten av yngre steinalder sedentære, altså at menneskene var bofaste. Etter 1800 før Kristus skjer en overgang til flytting mellom sesongboplasser. Menneskene ble mer interessert i utnyttelse av ressursene i innlandet, og en tror at byttehandel med pelsverk mellom de metallproduserende folkene i øst er årsaken. Oppfatningen av dette skyldes blant annet funn av mange pilspisser og redskaper for bearbeiding av skinn ved boplasser i innlandet. Langs kysten av Bottenviken og i Nord-Norge ble derimot menneskene mer orientert mot jordbruk og har sin kulturelle orientering mot sør. Blant annet er det forhold i den fysiske kulturen som tyder på at ulike kulturelle identiteter utvikles fra år 1000 før Kristus.

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, altså jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til norrøn og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var prominent til stede allerede i yngre steinalder.

Tidlig utvikling av varebytte

Bronseladerens prestisje-
gjenstander fra et depotfunn fra Stockhult, Loshult, Skåne i Sverige, fra samlingen til Statens Historista Museet.

Foto: Sara Kusmi

Bronse er en legering av kopper og tinn, og begge disse metallene er sjeldne i Europa. De to største kildene finnes i Uralfjellene og i Sentral-Europa. Enten måtte metallene bringes til Skandinavia som råvarer eller ferdigvarer. Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk med kostbare statussymboler. Fra sør fikk en vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som innlandsfolkene var spesialiserte jegere for å skaffe.

Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Imidlertid fikk ikke innlandsfolkene noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten. Om arkeologene har rett i denne tolkningen, betyr det at dette varebytte startet opp mye tidligere enn i vikingtiden, da det finnes dokumentasjon for slik handel. Da betyr det at handel mellom sør og nord i Skandinavia var kommet i gang 2000 år tidligere. Helt opplagt er ikke denne sammenhengen, og slike nettverk kan oppstå for deretter å brytes. I overgangen mellom bronse- og jernalder gikk byttenettverkene mellom Sør- og Nord-Skandinavia i oppløsning, men oppstod på nytt et stykke ut i jernalderen.

Maktsentrene ble hold oppe av noen få, ambisiøse mennesker som utnyttet gavesystemet til sin fordel. Fremfor å fordele gaver på mange, sørget de for at mer av tilskuddet tilfalt dem selv enn det som var oppfattet som rettferdig. For å oppnå dette kunne de ha benyttet våpenmakt og trusler, i alle fall var kriger vanlig andre steder i Skandinavia. I steinalderen var stormennene selvrådige enkeltindivider med visse kontaktnett, mens i bronsealderen ser en for seg et ledersjikt bundet sammen i vennskapsallianser, slekt og ekteskap. Makten deres ble hold i hevd ved at vennskap og lojalitet ble pleid med gaver, fester og ekteskap.

De to keramikktypene

I løpet av bronsealderen utvikler det seg to keramikktradisjoner i Nord-Norge. Tidligere var det skifer som ble benyttet til redskaper, da var ikke keramikk i bruk, men i bronsealderen tas først den såkalte tekstilkeramikken i bruk. Denne finner arkeologene på kysten og i innlandet i Nord-Norge. Noe senere skjer det en todeling, der det oppstår en keramikktype som bare benyttes i innlandet og en annen keramikk som kun brukes og produseres ved kysten. Arkeologene har aldri funnet begge typene på samme boplass, noe som tolkes som tilknytning til to forskjellige kulturer.

Langs kysten fra Stad til Vesterålen ble risvikkeramikk benyttet, der flest funn er gjort på Helgelandskysten, men også i Nord-Sverige og hele Finland. Risvikkeramikken er produsert ved blanding av leire og asbestfibre som finnes naturlig i berggrunnen. Keramikken ble produsert lokalt og årsaken for å blande inn asbest var å unngå oppsprekking ved brenning. Risvikkeramikken er dessuten enkel å lage, grov og uten dekor. Risvikkeramikken er tilknyttet kystfolkene som drev med fiske, sjøfangst, og jordbruk, hadde handelsforbindelser sørover og fikk skinnvarer fra innlandsbefolkningen. Innlandskeramikken er kjent som kjelmøykeramikk, er formet av tynt og fint leirgods og har mye dekor, den er formet med rette vegger. Kjelmøykeramikken sammenfaller med finske og nordsvenske tradisjoner, i tillegg har den likheter med bronsegjenstander fra Ananjino-kulturen i Russland. Den har i tillegg tilknytning til byttenettverk mot øst. En tolkning av ornamentikken er at den både ønsker å signalisere tilknytning og forskjellighet i forhold til østlig kultur. En har kalt dette for en kulturdualisme

En del av kjelmøykeramikken er innblandet mye asbest og dermed lite praktisk til bruk for oppbevaring eller oppvarming av mat, og det er antatt at den har vært brukt i forbindelse med metallproduksjon. Det kan være så ekstremt mye som 90 % asbest i keramikken, slik at leiren tjener mer som bindemiddel. Asbesten isolerer meget godt, og dermed kunne karene ha blitt fylt lagvis med glødende trekull og jernholdig malm. Temperaturen har kunnet blitt så høy at metallet smeltet. Noe som underbygger hypotesen om metallproduksjon, er mange funn av jern, slagg og kjelmøykeramikken på samme sted flere steder i Fennoskandia. Det er også funnet kjelmøykeramikk med fastbrent jernslagg.

De to ulike keramikktradisjonene anser arkeologer som sterke indikasjoner på to folk som oppfattet seg som ulike og selv var klar over ulikhetene. Ulikhetene ble dypere og folkene gikk ulike veier i tradisjoner, kontaktområder og utnyttelse av forskjellige landskap, noe de gjensidig understreket og forsterket. Hypotesen er at grensen for de to keramikktypene markerer skille mellom samenes og de norrøne folkenes forfedre. Senere skulle samene utmerke seg som svært dyktige produsenter av keramikk. I Sverige har arkeologene konstatert at funn av leirgods med asbest opphører rundt 200 etter Kristus.

Fra kysten av Vesterbotten kjenner en til mer enn 550 gravhauger bygget som høye steinrøyser ved kysten. Praksisen med slike gravplasser tok slutt i siste del av bronsealderen. En teori for hvorfor dette skjedde, er at det kaldere klimaet som inntraff rundt år 650 før Kristus, fikk de norrøne folkene til å trekke sørover. Dermed tok samene over deres leveområder. Den samme endringen ser en i indre deler av Sverige og i Norge, der menneskene som levde der fokuserer mer på innlandet og fjellområdene, med blant annet økt reinsdyrjakt. Disse endringene starter rundt 900 år før Kristus og varer frem til Kristi fødsel. Disse hendelsene er også sammenfallende med fasen med kjelmøykeramikken.

Jernalder

Temming av reinsdyr var kunnskap som kunne ha oppstått i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg og nådde muligens samene i Finnmark en gang rundt år 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.

Foto: Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode

Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt år 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 etter, og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050. Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården. I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra 800 til Kristus og yngre metallalder fra Kristi fødsel og frem til 1323. I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet samisk jernalder, satt fra Kristi fødsel til 1500. Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En ser kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.

Rundt Kristi fødsel avsluttes en periode med varmere klima, og en får en overgang til kaldere og mer hustrig vær. Tregrensen begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte menneskene å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst.

Arkeologiske funn

De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men det er funnet en del boplasser i fjellområder. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl. Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangstfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland, sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst.

De arkeologiske funnene fra rundt Kristi fødsel i Finnmark viser en stor grad av kontinuitet fra yngre steinalder. Det gjelder gravskikk, keramikk, fiske- og fangstredskaper. Kontinuiteten gjør at arkeologene antar at samisk kultur har sine røtter langt bakover i tid. Nye kulturtrekk som kommer til i perioden er blant annet beinornamentikk og formen på fiskekroker. De nye elementene viser påvirkning fra østlige og vestlige områder. Mest kjent er funnene fra Kjelmøya i Sør-Varanger.

Etablering av jordbruk og vareutveksling med samene

I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på en kombinasjon av jordbruk og fangst. Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig. Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.

Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Dette var i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det ikke var snakk om innvandrende germanere, men at det var menneskene i Sør-Skandinavia som valgte en germansk identitet. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål essensielt. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.

For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangstsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfull.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Holberg, Eirin; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 – før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. 
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. 
• Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, jarl, konge : Nord-Norges politiske historie i vikingtid. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. 
• Aikio, Ante (2012). An essay on Saami ethnolinguistic prehistory (PDF) (engelsk). Oulu: Suomalais-Ugrilainen Seura. 
• Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (engelsk). Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Vorren, Ørnulv (1998). Villreinfangst i Varanger fram til 1600–1700 årene. Tromsø: Nordkalott-Forlaget. ISBN 82-7142-027-5. 
• Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Höganäs: Wiken. ISBN 91-7119-239-5. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-1-853222-5. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo. 

Eksterne lenker

• (no) «Samenes forhistorie» i Store norske leksikon
• (no) Om samer på regjeringens nettside
• (no) Samisk arkiv hos arkivverket
• (en) Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica