Wikipedia

Pastorale

Pastorale (italiensk, «hyrdestykke», av latin pastor, «hyrde») kan i musikalsk sammenheng ha flere betydninger:

  1. Et mindre sangspill fra 1400- eller 1500-tallet med motiver fra gjeterlivet eller det idylliske liv på landet (en forløper til operaen)
  2. Et musikkstykke/sats, instrumentalt eller vokalt, med visse stilistiske kjennetegn: rolig tempo, 12/8, 9/8 eller 6/8 taktart og borduntoner i akkompagnementet. Kan både ha «Pastorale» som tittel eller en annen tittel, som f.eks. «Sinfonia» fra del 2 av Bachs Juleoratorium
  3. En betegnelse på musikk av «landlig» eller idyllisk karakter, som f.eks. Beethovens «Pastoralesymfoni».
En scene fra pastoralespillet Aminta av Torquato Tasso. Maleriet «Silvio og Dorinda» av Herman Saftleven (1635)

Arven fra antikken rediger

Se også: Hyrdediktning

Den litterære pastoralen har røtter tilbake til antikken. Stiliserte skildringer av hyrder og (utopiske) landlige miljøer ble skapt av dikteren Theokrit (ca. 270–250 f.Kr.) og senere tatt opp i latinsk poesi gjennom Vergils ekloger.

Pastoralespill (hyrdespill) rediger

 
Torquato Tasso i 1566, opphavsmannen til pastoralespillet Aminta. Maleri av Jacopo Bassano

Det første kjente pastoralespillet (eller hyrdespillet) stammer fra Adam de la Halle, Le Jeu de Robin et de Marion fra 1283–1284.[1] Pastoralespillene var små sangspill med musikk og drama, og var en forløper til operaen. Interessen for hyrdetematikken blomstret opp i renessansen og resulterte i utallige hyrdedikt og pastoralespill. Også madrigalen, spesielt den engelske og italienske, var sterkt influert av hyrdediktningen.[1] Blant kjente pastoralespill hører Aminta av Torquato Tasso (1573) og Il pastor fido av B. Guarini (1591). Susjettene i disse to pastoralespillene var svært populære og ble tolket på nytt i stadig nye verk, bl.a. i en rekke operaer av komponister som Händel (Il pastor fido HWV 8 fra 1712), Gluck (Il re pastore fra 1756, basert på Aminta) og Mozart (Il re pastore fra 1775).

Pastoraleopera rediger

Se også: Opera

Operaen som utviklet seg i Italia fra rundt 1600 hentet i likhet med hyrdespillene sine hovedpersoner fra gresk mytologi og diktning som Hermes, Pan, nymfer, hyrder, Narkissos, Ekho, Acis, Galatea, Dafne og Chloe og ikke minst Orfeus og Eurydike. Blant de tidligste operaene hører Dafne av Jacopo Peri (1597) (som regnes som den aller første operaen[2]), Euridice av Peri (1600) samt L’Ofeo av Claudio Monteverdi (1607). Sistnevnte er den eldste operaen som fortsatt fremføres jevnlig i dag. Operaer basert på gresk mytologi og diktning omtales gjerne som pastoraleoperaer.

Rundt 1650 gikk pastoraleoperaen midlertidig av moten, men gjorde sitt inntog igjen på slutten av 1600-tallet, og utenfor Italia spesielt fra begynnelsen 1700-tallet. For Europas aristokrati var pastoraleoperaen på denne tiden den foretrukne underholdningsformen.[1] Blant sentrale pastoraleoperaer fra denne perioden kan nevnes Dido og Aeneas av Henry Purcell (1683 eller 1689), Castor et Pollux av Rameau (1737) og Orfeo ed Euridice av Gluck (1762).

I løpet av 1700-tallet gikk pastoraleoperaen gradvis av moten igjen, men har senere blitt hentet fram i lyset med jevne mellomrom. Blant eksempler hører Daphne av Richard Strauss (1938) og Orphée av Philip Glass (1993).

Andre musikalske tolkninger rediger

«Faunens ettermiddag» av Claude Debussy er inspirert av et dikt av Mallarmé og skildrer en faun som våkner opp etter en ettermiddagsblund. Fremført i sinfoniettaversjon av Natalia Ensemble

Gresk mytologi og diktning har også vært en inspirasjonskilde til musikk i andre musikalske formater. Som eksempler kan nevnes «Faunens ettermiddag» (Prélude à l'après-midi d'un faune) (1894) og «Syrinx» av Debussy (1913), Daphne og Chloé (Daphnis et Chloé) (1912) av Ravel og Oedipus Rex (1927) og Apollon Musagète (1928) av Stravinskij. [1]

Italiensk hyrdemusikk rediger

 
Italienske musikanter med piffero og zampogna
Foto: Giorgio Sommer

I det sørlige Italia er pastorale betegnelsen på en musikkform som gjeterne fra gammelt av har framført på piffero, et skalmeie-instrument, og zampogna, den tradisjonelle italienske sekkepipen.[3] Da gjeterne kom ned fra fjellene om høsten brukte de å glede befolkningen i byene med vakker musikk på disse instrumentene. At gjeterne var på plass var et sikkert tegn på at det snart nærmet seg jul.[4] Mange steder har det siden middelalderen vært en tradisjon med gjetere som har underholdt med sang og musikk foran julekrybber (presepio) i adventstiden. Framførelsen av pastoraler er ennå levende i folkemusikktradisjonen i det sørlige Italia.

Pastorale som formtype rediger

Det tidligste trykte musikkverket med «pastorale» i tittelen er Il Dialogo pastorale al presepio di Nostro Signore («Den pastorale dialogen ved vår herres krybbe») av Giovanni Francesco Anerio. Verket ble utgitt i Roma i 1600 og er et flersatsig vokalverk skrevet for framførelse i julehøytiden.[5] De første kjente eksemplene på pastoralen som egen formtype er to verk utgitt i 1637. Det ene er «Sonata pastorale a 4» av Franceso Fiamengo, utgitt i Venezia, og det andre er «Cappriccio pastorale» for orgel av Frescobaldi.[6] Men pastoraler til kirkelig bruk er trolig av mye eldre dato da det fortelles om Gaetano av Thiene (1480–1547), grunnlegger av Teatinerordenen, at han «på den helligste natten [det vil si julaften] var […] veldig glad i å høre noen pastorale lyder».[5]

Den stiliserte pastoralen som ble utformet i løpet av barokken var i stor grad influert av den italienske hyrdemusikken og hadde følgende kjennetegn: langsomt tempo, 12/8, 9/8 eller 6/8- takt med en langsomt flytende melodistemme (se musette og siciliano) og borduntoner i akkompagnementet (f.eks. orgelpunkt i basstemmen). I instrumentalverkene var det ikke uvanlig å la melodistemmen bli spilt av en obo, noe som ga assosiasjoner til klangen av piffero på samme måte som borduntonene ga assosiasjoner til sekkepipen.[3] Enkel melodikk basert på ters- og sekstbevegelser, ekkoeffekter, enkel harmonisk progresjon begrenset til hovetoneardsdfunksjonene og få fortegn er andre typiske kjennetegn.[5]

Eksempel: De første taktene fra «Pastorale» for orgel av Domenico Zipoli:

 

Klaver og orgel rediger

Av pastoraler for tangentinstrumenter finnes det i tillegg til «Capriccio pastorale» av Frescobaldi og «Pastorale» av Zipoli verker av blant andre François Couperin og Domenico Scarlatti. Blant de mest kjente hører Pastorale (Pastorella) for orgel BWV 590 av J. S. Bach. Dette er en firesatsig suite der kun første satsen stilistisk sett følger pastoraleformen. At kun første sats krever pedal kan også tyde på at suiten er sammensatt av tidligere frittstående musikkstykker.[6] Kjente verker:

  • Girolamo Frescobaldi: «Capriccio pastorale» for orgel fra samlingen Toccate e partite d'intavolatura, Libro 1 (1637)
  • Domenico Zipoli: «Pastorale» fra samlingen Sonate d'Intavolatura per Organo e Cimbalo, op, 1 (1716)
«Pastorale» for orgel av Domenico Zipoli (1688–1726)

Orkester rediger

Pastoralesater finner man i en rekke såkalte «julekonserter» skrevet for framførelse under julehøytiden, bl.a. av Corelli, Locatelli, Torelli og Heinichen. Disse verkene var som regel knyttet til julefortellingen, og bruken av pastoralen var gjerne en referanse til hyrdene i juleevangeliet. Blant de oftest fremførte hører Corellis «Julekonsert», som bærer undertittelen Fatto per la notte di Natale («skrevet for julaften»). Denne konserten avsluttes med en pastoralesats.

Av profane barokkonserter med pastoralesatser er Antonio Vivaldis fiolinkonsert «Våren» fra De fire årstider (1716–1717) mest kjent. Til hver av fiolinkonsertene hadde Vivaldi en sonette, trolig skrevet av ham selv, som beskrev stemningen i den aktuelle konserten. Til siste sats («Allegro, Danza Pastorale») heter det: «Anført av den festlige lyden av rustikke sekkepiper danser nymfer og hyrder lett under vårens storslåtte løvtak».[7] Eksempler:

  • Corelli: «Pastorale» (siste sats) fra Concerto grosso i G-dur, op. 6 nr. 8 «Julekonserten» (1690?)
«Pastorale» fra Corellis Concerto grosso op. 6, nr. 8 «Julekonserten», fremført av London Symphony Orchestra og Bruno Walter (dirigent) i 1938
  • Antonio Vivaldi: «Allegro pastorale» (3. sats) fra Fiolinkonsert nr. 1, op. 8, RV 269, «Våren» fra De fire årstider (1716–1717)
3. sats fra Våren av Vivaldi fremført av John Harrison (fiolin), Wichita State University Chamber Players og Robert Turizziani (dirigent)

Kantater og oratorier rediger

I oratorier og kantater med julefortellingen som tematikk var pastoralesatser vanlige. Et eksempel er instrumentalsatsen «Pifa» (også kalt «Pastoral symphony») fra Händels Messias, som skal alludere hyrdene i juleevangeliet. Tilsvarende satser finnes i Bachs Juleoratorium og kantaten Du Hirte Israel:

  • J. S. Bach: Kantaten Du Hirte Israel, BWV 104 (1724) har flere satser med pastorale-karakter
  • J. S. Bach: «Sinfonia» fra del 2 av Juleoratoriet, BWV 248 (1734)
«Sinfonia» fra J.S. Bachs Juleoratorium framført av Phiroz Dalal (dirigent) og St. Matthew’s Concert Choir and Orchestra
  • G. F. Händel: «Pifa» (også kalt «Pastoral symphony») fra Messias (1741)
«Pifa» fra Händels Messias fremført av London Symphony Orchestra og Hermann Scherchen (dirigent)

Pastorale som beskrivelse rediger

 
Illustrasjon av Ludwig van Beethoven som arbeider på sin «Pastoralesymfoni» i landlige omgivelser. Hentet fra Almanach der Musikgesellschaft, Zürich (1834)

På 1700-tallet fikk pastorale gradvis en bredere betydning og ble gitt som betegnelse på stykker av «landlig» eller idyllisk karakter.

Pastoralesymfonien rediger

Pastoralesymfonien var en genre som var populær i Den galante stilen og i tidlig klassisime. Flesteparten av disse var leilighetsverker skrevet for kirkelig bruk i forbindelse med julehøytiden (som en ekvivalent til barokkens «julekonsert») selv om det også fantes pastoralesymfonier skrevet for sekulære anledninger. Det ble ofte benyttet enkle og nærmest klisjéaktige virkemidler for å illustrere julebudskapet, så som borduntoner i bassen og nærmest «jodleaktige» melodistemmer.[8] Blant de mest kjente av disse symfoniene hører Johann Stamitz’ Sinfonia Pastorale fra ca. 1757, en av hans siste komposisjoner. I denne symfonien er klisjéene lite framtredende. I stedet benytter Stamitz mer subtile referanser til julefortellingen, blant annet ved å sitere den gamle bøhmske julesangen Nesem vám noviny (norsk: «Vi bringer dere nyheter», den tyske oversettelsen heter «Kommet, ihr Hirten») i finalesatsen.[8]

Beethovens «Pastoralesymfoni» (Symfoni nr. 6) fra 1807–1808 er representativ for pastorale i betydningen «musikk av landlig karakter», da Beethoven i dette verket beskriver ulike landlige scener. Musikkens detaljerte skildringer av naturlyder gjør det nærliggende å foreslå at verket inneholder programmusikalske elementer. Men Beethoven selv tonet ned det programmusikalske og omtalte symfonien som «erindringer om landlivet... mer et uttrykk for følelse enn maleri».[9] En forløper til Beethovens pastoralesymfoni, med et lignende programmusikalsk innhold, er Justin Heinrich Knechts symfoni Le portrait musical de la nature, ou Grande sinfonie, skrevet mer enn tyve år før Beethovens symfoni.

 
Vaughan Williams’ «Pastoral symphony» er trolig den mest kjente pastoralesymfonien etter Beethoven. Tegning av William Rothenstein (1919)

Etter Beethoven finnes det kun et fåtall symfonier med «pastorale» som tittel/tilnavn, og den mest kjente av disse er trolig Pastoral symphony (Symfoni nr. 3) av Vaughan Williams fra 1922.

Johannes Brahms’ Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 73 fra 1877 omtales også iblant som en «pastoralesymfoni». Dette tilnavnet stammet ikke fra komponisten selv men fra samtidens publikum og kritikere, som oppfattet atmosfæren i symfonien som «pastoral». I en avisanmeldelse fra 1878 heter det for eksempel om første sats: «[musikken] stemmer i en så bedårende og munter pastoral tone, at selv om denne tidvis blir erstattet med de høytidelige tonene av tromboner, nærmest som stormer som bryter ut over det rolige, storslåtte vårlandskapet, gjenvinner den [pastorale tonen] alltid overtaket, slik at man fornemmer å bli ført tilbake i tid, til idyllens tid, som ingen uregjerlig lidenskap skulle kunne rive i stykker».[10] Noen pastoralesymfonier:

Andre pastoralekomposisjoner rediger

Det er skrevet en rekke pastoraler også etter 1700-tallet, både som selvstendige verk og som del av større komposisjoner. Et eksempel på det siste er ouverturen til Rossinis opera Wilhelm Tell, hvor det er plassert en pastorale mellom stormdelen og den berømte «sveitsiske soldaters marsj». Dette partiet, som kalles Ranz des vaches (norsk: «kulokk»), består av en dialog mellom et engelskhorn og en fløyte. Denne pastoralen har ofte vært benyttet i animasjonsfilmer for å symbolisere «salig uskyld».[11]

Blant kjente verker fra 1800- og 1900-tallet med «pastorale» som tittel kan nevnes:

Norske pastoraler rediger

 
Ole Bull avsluttet sin fiolinkonsert i A-dur med satsen «Rondo pastorale»
Foto: ukjent. Eier: Bergen Offentlige Bibliotek

Pastoraler er godt representert blant norske komponister. Ole Bull avsluttet sin fiolinkonsert i A-dur fra 1834 med satsen «Rondo pastorale». Konserten ble komponert i Italia og var inspirert av inntrykk av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia.[12] Komposisjonen «Niagara – Fantasia pastorale» for fiolin og orkester skrevet ti år senere var inspirert av inntrykkene etter å ha opplevd Niagarafallene.

Mest kjent av norske pastoraler er trolig «Morgenstemning» av Edvard Grieg med tempobetegnelsen «Allegretto pastorale». Stykket beskriver en soloppgang i ørkenen, men musikkens karakter er såpass universell at Grieg like gjerne kan ha hatt en soloppgang i et norsk landskap i tankene da han skrev det.[13]

Fartein Valen skrev to verker med «Pastorale» som tittel, opus 11 for orkester (1930), som var inspirert av hans rosehage, og opus 34 for orgel (1939). Hans Symfoni nr. 3 omtales iblant som en «pastoralesymfoni» da alle satsene med unntak av andre sats er inspirert av naturinntrykk fra Valevåg.[14]

Hallvard Johnsens Symfoni nr. 2 «Pastorale symfonietta», op. 22 fra 1954 kan stå som et eksempel på en norsk pastoralesymfoni. Symfonien er, sammen med hans Pastorale for fløyte og piano (med samme opusnummer) overgangsverker mellom hans tidlige verker i nasjonalromantisk stil og hans senere verker i en mer fritonal stil. Johnsen har totalt seks verker på sin opusliste med «pastorale» som tittel.[15]

Utvalgte norske pastoraler:

  • Ole Bull: «Rondo pastorale» (3. sats) fra Fiolinkonsert i A-dur (1834)
  • Ole Bull: «Niagara – Fantasia pastorale» (1844)
  • Edvard Grieg: «Morgenstemning» fra Peer Gynt-musikken (1874–1875)
  • Johan Halvorsen: «Pastorale» fra Intermezzi. 4 smaa Foredragsstykker for fiolin og piano, verk 91 (op. 23) (1910)
  • Fartein Valen: «Pastorale», op. 11 for orkester (1929–1930)
  • Sigurd Islandsmoen: «Pastorale» fra oratoriet Heimat frå Babel, op. 20 (1934)
  • Fartein Valen: «Pastorale» for orgel, op. 34 (1939)
  • Ludvig Irgens-Jensen: «Pastorale religioso» for strykekvartett (eller lite orkester) (1939)
  • Pauline Hall: «Pastorale» (4. sats) fra Suite for blåsekvintett (1945)
  • Carl Gustav Sparre Olsen: Pastorale og dans, op. 40 for orkester (1949)
  • Hallvard Johnsen: Symfoni nr. 2 «Pastorale symfonietta», op. 22 (1954)
  • Hallvard Johnsen: Pastorale for fløyte og piano, op. 22 (1954)
  • Anne-Marie Ørbeck: Pastorale og allegro for fløyte og strykere (1959)
  • Harald Sæverud: «Pastorale: Indian Summer» op. 54 for solo cello (1978)
  • Conrad Baden: «Pastorale» for kammerorkester, op. 133 (1983)

Pastoraler i populærkulturen rediger

 
Rolf Løvland og Fionnuala Sherry i Secret Garden utga instrumentalkomposisjonen «Pastorale» i 1995
Foto: paddynapper

Det finnes også eksempler på pastoraler i filmmusikk og populærmusikk:

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Glüxam, Dagmar (2001). «Pastorale». Oesterreichisches Musiklexicon online (tysk). Verlag der Österreichishe Akademie der Wissenschaften. 
  2. ^ Hofsten, Sune; Michelsen, Kari (1980). «Opera». I Michelsen, Kari. Cappelens musikkleksikon : 5 : Musikalier - Schwegel. Oslo: Cappelen. s. 227. ISBN 82-02-03688-7. 
  3. ^ a b Dahlstedt, Sten; Hellquist, Per Anders (1980). «Pastorale». I Michelsen, Kari. Cappelens musikkleksikon : 5 : Musikalier - Schwegel. Oslo: Cappelen. s. 319. ISBN 82-02-03688-7. 
  4. ^ «Zampogna and Zampognari» (engelsk). madeinsouthitalytoday.com. Besøkt 11. oktober 2019. 
  5. ^ a b c «La pastorale» (italiensk). weschool.com. Arkivert fra originalen 19. oktober 2019. Besøkt 11. oktober 2019. 
  6. ^ a b Westrop, Stephen (1997). «Bach : Organ Miniatures» (PDF) (engelsk). hyperion-records.co.uk. Besøkt 11. oktober 2019. 
  7. ^ «The four seasons» (engelsk). baroquemusic.org. Arkivert fra originalen 29. juli 2013. Besøkt 11. oktober 2019. 
  8. ^ a b «STAMITZ, J.: Symphonies, Vol. 2» (engelsk). naxos.com. Arkivert fra originalen 25. oktober 2005. Besøkt 11. oktober 2019. 
  9. ^ Dettmer, Roger. «Ludwig van Beethoven : Symphony No. 6 in F major (“Pastoral”), Op. 68» (engelsk). allmusic.com. Besøkt 20. oktober 2019. 
  10. ^ Timothy Judd (30. mars 2016). «The Pastoral Sounds of Brahms’ Second» (engelsk). thelistenersclub.com. Besøkt 20. oktober 2019. 
  11. ^ «Stories Behind the Greatest Classical Compositions» (engelsk). 25. februar 2017. Besøkt 13. oktober 2019. 
  12. ^ Herresthal, Harald (2002). «Ole Bulls Concerto per il Violino in tre parte – en unik gjenoppdagelse». Ballade.no (utgitt 5. juni 2002). Besøkt 7. november 2019. 
  13. ^ Benestad, Finn; Schjelderup-Ebbe, Dag (1990). Edvard Grieg: Mennesket og kunstneren (2 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 194. ISBN 82-03-16373-4. 
  14. ^ Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag. s. 138. 
  15. ^ «Verkliste». hallvardjohnsen.com. Besøkt 7. november 2019. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pastorale&oldid=23751128»