Mut
Mut (også transkribert som Maut og Mout) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi er en modergudinne med tallrike aspekter som endret seg over flere tusen år med kulturhistorie. Hun ble betraktet som opphavsgudinne, assosiert med vannene som alt ble født fra via partenogenese, populært kalt «jomfrufødsel», det vil si reproduksjon, uten at en hann har vært involvert. Hun var gudinnenes gudinne og herskerinnen av himmelen, framstilt som en kvinne med gribbehette og med dobbeltkronen, noe som var direkte forbundet med Amon.
| Mut i hieroglyfer | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Mut |
| ||||
 | |||||
Hennes navn, som ble skrevet med hieroglyftegnet «gribb», betyr «mor», og henspiller på morsrollen. Fra og med 18. dynasti betraktet man Amon og Mut også som kongens foreldre. Kongene av Egypt støttet dyrkelsen av henne på eget vis for å framheve deres egen autoritet og rett til å herske via en tilknytning til Mut. Som «herskerinne av Asheru» hadde sin egen kultplass ved Karnak med en halvmåneformet innsjø eller dam. Der ble hun framstilt i skikkelse av en løve, og ble således nært tilknyttet andre gudinner assosiert med gribber og løver, som Nechbet, Wadjet, Sakhmet og Bast.[1]
Endring av mytologisk posisjon rediger
Mut var en tittel på det opphavelige vannet i kosmos, Naunet, kaoset i Ogdoadens kosmogoni i løpet av Det gamle rike, det tredje til sjette dynastier, datert til mellom 2 686 og 2 134 f.Kr. Skillet mellom moderskapet og det kosmiske vann ble senere adskilt og førte til et skille mellom disse to identitetene, og Mut fikk aspektene som en skapergudinne ettersom hun var moderen fra hvor kosmos oppsto.
Hieroglyfen for Muts navn, og for begrepet mor i seg selv, var gribben ettersom oldtidens egyptere mente den var en meget moderlig skapning. Ettersom egyptiske gribber ikke har noen betydelig markering som skiller mellom fugler av ulikt kjønn, var begrep uten kjønnslig dimorfi (toformighet), enten egypterne mente at alle gribber var kun hunkjønn eller ikke, og som avlet egg og unger av seg selv.
Langt senere hevdet nye myter at ettersom Mut ikke hadde foreldre, men ble skapt av ingenting fra seg selv, kunne hun heller ikke ha barn og adopterte isteden ett. En del av hennes mange titler var «Verdensmor», «Ras øye», «Dronning av gudinnene», «Himmelens frue», «Gudenes mor», og «Hun som gir fødsel, men var selv ikke født av noen».[2]
I konstruksjonen av en fullstendig triade av guddommer for den senere gudeverden i Theben, ble det sagt at Mut hadde adoptert Menthu, krigsguden. Dette valget for å fullføre triaden ble meget populær, men ettersom isheru, den hellige dammen utenfor Muts tempel i Karnak var formet som en halvmåne, kom Khonsu, måneguden, etter hvert til å erstatte Menthu som Muts adopterte sønn.
Nedre og Øvre Egypt hadde begge allerede sin skytsgudinner, henholdsvis Wadjet og Nekhbet, og de hadde også sine respektiv beskyttende løvegudinner, Bast og Sekhmet. Da Theben vokste fram til større betydning med statsadministrasjonen og som hovedstad, absorberte Mut disse krigergudinnene som en del av hennes aspekter. Først ble Mut til Mut-Wadjet-Bast, deretter til Mut-Sekhmet-Bast ved Wadjet hadde smeltet sammen med Bast, deretter assimilerte Mut også med Menhit, som også var løvegudinne, og hennes adopterte sønns hustru, ble Mut-Sekhmet-Bast-Menhit, og til sist ble hun Mut-Nekhbet.
Senere ble guddommene i den egyptiske gudeverden identifisert som like par, kvinnelige guddommer med mannlige motparter, som hadde samme funksjoner. Senere i Mellomriket, da Thebens posisjon vokste, ble byens skytsgud Amun mer betydningsfull, og for Amaunet, som hadde vært hans kvinnelige motpart, ble erstattet av en mer betydningsfull modergudinne som Mut, som da ble hans hustru. I denne fasen hadde Mut og Amun en sønn, Khonsu, en annen månegud.[2]
Thebens autoritet minsket senere, og Amun ble likestilt med Ra. Mut ble likestilt med Hathor, kugudinnen og mor til Horus, og som hadde blitt identifisert som Ras hustru. Følgelig da Ra ble likestilt Atum ble også Enneaden, en gruppe på ni guddommer som ble dyrket i byen Heliopolis, absorbert på samme vis. Da Mut-Hathor ble identifisert med Isis (enten som Isis-Hathor eller Mut-Isis-Nekhbet), den viktigste gudinnen i Enneaden, og beskytter av dronningen. Enneaden viste seg å være en langt mer suksessfull identitet og den sammensatte triaden av Mut, Hathor, og Isis ble kjent som Isis alene, en kult som kom til å vare inn i 600-tallet e.Kr. og spredte seg over hele den romerske verden, til Hellas, Roma og så langt som til Britannia.
I kunsten rediger
_(2865505031).jpg)
I kunsten ble Mut framstilt som en kvinne, holdt i en ankh, bar den forente kronen til Øvre og Nedre Egypt, og en kledning i skinnende rødt eller blått, og med fjærene til gudinnen Maat ved sine føtter. Hun kunne også bli vist med armene strukket ut i 90 grader med store vinger festet til dem.[3]
Alternativt, som et resultat av hennes tilpasninger til andre gudinner, ble hun tidvis framstilt som en kobra, katt, ku eller løvinne, foruten som en gribb. Før slutten av Det nye rike viste bort imot alle kvinnelige figurer med dobbeltkronen til Øvre og Nedre Egypt som avbildninger av gudinnen Mut med inskripsjonen «himmelens frue, herskerinne av alle guder».[2] En statue i rød granitt fra Karnak, ca 1270 f.Kr., 174 cm høy, nå i Torino, viser en triade med Karnaks gudepar. Ramses II sitter mellom dem som gudesønn, og de har armene om hverandre. Alle har hodekledning som viser deres roller og identitet (se bilde).[4]
I Karnak rediger
Det er templer dedisert til Mut som fortsatt står i dagens moderne Egypt og Sudan som reflekterer den utstrakte dyrkelsen av henne, men senteret for hennes kult ble tempelet i Karnak ved siden av Theben. I tempelet var det en statue som ble sett på som legemliggjøringen av hennes virkelig ka. Hannes hengivenhet omfattet daglige ritualer av farao og hennes prestinner. Relieffer i interiøret viser scener av prestinnene som er til nå de eneste kjente eksemplene på religiøs dyrkelse i oldtidens Egypt som ble utelukkende administrert av kvinner.
Vanligvis tjenestegjorde dronningen, som alltid bar den kongelige avstamming blant herskerne i Egypt, som den øverste prestinnen i tempelritualene. Farao deltok også og ville bli en guddom etter sin død. I tilfellet hvor farao også var en kvinne er det nedtegnet et eksempel hvor hun hadde sin datter fungere som yppersteprestinne i sitt sted. Ofte tjenestegjorde prester i tempeladministrasjonen og ved orakler hvor prestinnene framførte de tradisjonelle religiøse ritualene. Disse omfattet musikk og berusende drikke.
Farao Hatshepsut fikk det gamle templet til Mut ved siden av Amun-Ras område i Karnak ombygget i løpet av hennes styre i 18. dynasti. Ved hennes tempel er det få representasjoner av henne som en gribb, men tallrike beskrivelser av hennes som Sekhmet, «Ras øye», et antall som synes å ha blitt fraktet fra gravtempelet til Amenhotep III på vestbredden. Hun ble dyrket fram til den romerske perioden da hennes tempel ble forlatt og forfalt.[2] Tidligere arkeologiske undersøkelser førte til antagelsen at det var Amenhotep III som hadde bygget tempelet grunnet de hundrevis av statuer der av Sekhmet som var merket med hans navn. Imidlertid var det Hatshepsut, som hadde utført byggingen av tallrike templer og offentlige bygninger i sin tid, som hadde fullført arbeidet 75 år tidligere. Hun begynte skikken med å avbilde Mut med dobbeltkronen. Det er antatt at Amenhotep III fjernet de fleste spor etter Hatshepsut for selv å kunne ta æren for de prosjekter som hun hadde bygget. Hennes prestisje var knyttet til hennes posisjon for da hun og ypperstepresten ved Amo-Ra-tempelet døde, mistet presteskapet åpenbart sin innflytelse og begge later til å ha blitt ofre for interne maktkamper.[5]
Senere i det samme dynastiet undertrykte Akhnaton dyrkelsen av Mut foruten også av alle andre guddommer da han fremmet monoteistisk dyrkelse av sin abstrakte solgud Aton. Tutankhamon gjeninnførte senere hennes dyrkelse og hans etterfølgere fortsatte å assosiere seg med Mut deretter som om Akhnaton aldri hadde eksistert.
Ramses II la til mer arbeid på Mut-tampelet i løpet av 19. dynasti, foruten også ombygge et tidligere tempel i samme område som ble isteden dedisert Amun og seg selv. Han lokaliserte det slik at folk måtte passere hans tempel for å komme til Muts tempel.
Faraoer fra Kusj ekspanderte tempelet til Mut og modifiserte Ramses-tempelet for å benyttes som en helligdom for den feirete fødselen til Amun og Khonsu, for således å integrere seg selv i den guddommelige etterfølgelsen. De installerte også egne prestinner blant de eksisterende ved tempelet til Mut.
Under det greske ptolemeiske kongedømme ble det lagt til egne dekorasjoner og prestinner ved tempelet foruten også å benytte autoriteten til Mut for å framheve egen betydning.
Senere ombygget den romerske keiser Tiberius stedet etter en stor oversvømmelse og hans etterfølgere støttet tempelet fram til det falt ut av bruk og forfalt, en gang på 200-tallet e.Kr. En del av de senere romerske myndighetspersoner benyttet steiner fra tempelet til egne byggeprosjekter, ofte uten å endre bildene som var hogd inn i dem.
Personlig fromhet rediger
I kjølvannet av Akhnatons åndelige revolusjon og den påfølgende restaureringen av de tradisjonelle trosforestillingene og religiøse praksis, fikk personlig fromhet økt oppmerksomhet i tilknytning til det guddommelige framfor den menneskelige beskyttelsen av enkeltindividet. I løpet av styret til Ramses II donerte en tilhenger av gudinnen Mut all sin eiendom til hennes tempel og nedtegnet på sin grav:
Og han (Kiki) fant Mut ved gudenes hoder, skjebne og lykke i hennes hånd, livstid og livets pust er hennes å styre... Jeg har ikke valgt en beskytter blant menn. Jeg har ikke søkt en beskytter blant de store... Mitt hjerte er fylt av min herskerinne. Jeg frykter ikke noen. Jeg tilbringer natten i stille søvn for jeg har en beskytter.[6]
Referanser rediger
- ^ Schulz, Regine (2007): «Det gamle Egypts guder» i: Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 523
- ^ a b c d Mut, Ancient Egypt Online
- ^ Mut, Egyptian Myths
- ^ Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 169
- ^ Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 144
- ^ Assmann, Jan (2008): Of God and Gods: Egypt, Israel, and the Rise of Monotheism. University of Wisconsin Press, ISBN 0-299-22554-2, s. 83–84