Wikipedia

Lou Saban

Louis Henry Saban (født 13. oktober 1921 i Brookfield i Illinois, død 29. mars 2009 i North Myrtle Beach i Sør-Carolina) var en amerikansk fotballspiller og ‑trener. Han spilte for Indiana University i college og for Cleveland Browns i All-America Football Conference mellom 1946 og 1949. Saban startet deretter en lang trenerkarriere. Etter flere forskjellige jobber på collegenivå ble han den første treneren for Boston Patriots i American Football League (AFL) i 1960. To år senere gikk han over til Buffalo Bills og ledet laget til to AFL-titler på rad i 1964 og 1965. Saban var den første hovedtreneren til å vinne flere AFL-titler, med nest flest totalt etter Hank Stram. Etter en kort periode som hovedtrener for University of Maryland ble han ansatt til samme stilling av Denver Broncos i 1967, og forble der i fem år. Saban returnerte til Bills i National Football League etter sammenslåingen av AFL og NFL, hvor han forble fra 1972 til 1976. I perioden nådde han sluttspillet én gang, men klarte ikke å sikre enda en ligatittel for Buffalo.

Lou Saban
Nr. 66, 72
Posisjon: Linebacker
Informasjon
Født: 13. oktober 1921
Fødested: Brookfield
Død: 29. mars 2009 (87 år)
Dødssted: North Myrtle BeachRediger på Wikidata
Høyde: 72 tomme Vekt: 92 kg
Karriereinformasjon
High School: Lyons Township
(La Grange, Illinois)
College: Indiana
NFL Draft: 1944 / Runde: 10 / Pick: 88
Laghistorie
Som spiller
Som trener
Karrierehøydepunkter og Priser

Som spiller:

Som trener:

Karrierestatistikk
Kamper spilt     52
Resultater som hovedtrener
Seriespill:   AFL/NFL: 95–99–7 (.490)
Sluttspill:   AFL/NFL: 2–2 (.500)
Karriere:   AFL/NFL: 97–101–7 (.490)
College: 60–83–4 (.422)
Junior college: 34–16 (.680)
Spillerstatistikk på PFR
Trenerstatistikk på PFR

Etter at han forlot Buffalo gikk Saban tilbake til å være trener på collegenivå. Han jobbet blant annet for University of Miami, Army, University of Central Florida og Peru State College. Han hadde også noen stillinger for high schools og for to lag i Arena Football League. Saban byttet jobb ofte og fikk derfor et rykte for å være midlertidig. Ved Central Florida fikk han kallenavnet Lou «two point two» Saban fordi han vanligvis holdt seg i samme jobb i omtrent 2,2 år. Saban var til å begynne med uenig i denne beskrivelsen, men tok den senere til seg. I løpet av sin 50-årige karriere holdt han 21 forskjellige trenerstillinger (i snitt 2,38 år per jobb), og endte karrieren ved Chowan University i Nord-Carolina mellom 2001 og 2002. Som trener i AFL og NFL hadde Saban et sammenlagtresultat på 95–99–7. På collegenivået var sammenlagtstillingen 94–99–4. Saban hadde hjerteproblemer og måtte innlegges etter et fall i sitt eget hjem i 2009. Han døde mars samme år.

Spillerkarriere rediger

High school og college rediger

Sabans foreldre var innvandrere fra Kroatia, og han vokste opp i nærheten av La Grange, en forstad til Chicago.[1] Han fikk sin første jobb da han var ni år, som caddie for Al Capones bror Ralph på en golfbane i Chicago.[2] Han gikk på Lyons Township High School og spilte amerikansk fotball på skolelaget. Han både kastet pasninger og løp med ballen og var skolens toppscorer som senior, og ble utnevnt til All-State og All-Conference halfback.[3]

Sabans trener i high school hadde selv gått på Indiana University og overtalte Lou til å søke seg inn der.[3] Saban spilte for Indiana Hoosiers fra 1940 av.[4][5] I 1941 spilte han quarterback.[6] Han spilte også som linebacker og placekicker.[6][7][8] Saban ble utnevnt til Associated Press All-Big Ten andrelag som quarterback i 1942.[9] Han var lagkapten i 1942 og ble også utnevnt til lagets MVP.[3] Saban var også en solid kulestøter og vant en Big Ten Conference-konkurranse på Illinois Institute of Technology i 1943 med et kast på 48 fot og 11 1/2 tommer.[10]

Senere i 1943 vervet Saban seg til United States Army etter angrepet på Pearl Harbor.[7] I 1944 ble han utvalgt til å delta i College All-Star Game, en kamp som tidligere ble arrangert mellom ligamesterne i National Football League og et utvalg av de beste spillerne fra colleger rundt i landet.[11] Saban, som da var utstasjonert til Fort Benning i Georgia, ble utnevnt til lagets nest beste spiller etter quarterback Glenn Dobbs fra University of Tulsa. Han scoret tre field goals og spilte på forsvaret da collegelaget tapte 24–21 mot Chicago Bears.[12] Saban spilte også for Fort Bennings 3rd Infantry Cockades, et militærlag, mens han var utstasjonert der.[13] Han studerte også kinesisk i fem måneder på University of California og var oversetter for hæren i Kina og India.[7][14]

Cleveland Browns rediger

Saban ble draftet i tiende runde av NFL Draft i 1944 av Card-Pitt, en midlertidig sammenslåing av lagene Chicago Cardinals og Pittsburgh Steelers etter at lagene mistet spillere til militæret.[15] Saban valgte derimot å ikke signere kontrakt med Card-Pitt og ble heller med Cleveland Browns, et nytt lag i den nye ligaen All-America Football Conference (AAFC) med Paul Brown som trener.[16] Brown sa at Saban kun skulle brukes som linebacker på forsvaret og som kicker på ekstrapoeng.[17] Saban var en av de første som ankom Browns’ treningsleir i Bowling Green i Ohio, kun tre uker etter å ha forlatt Kina.[14]

Til tross for Browns planer ble Saban til tider også brukt som angrepsspiller i 1946.[3] Han tok imot en 44-yard pasning fra quarterback Otto Graham under en kamp mot Buffalo Bisons i september.[3] Han ble derimot i hovedsak brukt som linebacker, og hadde fire interceptions i sesongen hvor Browns vant den første AAFC-tittelen.[18] Under offseason, jobbet han for lageieren Mickey McBrides Yellow Cab Company; mange av lagkameratene hans tilbrakte tiden enten i college eller tok opp jobber for å tjene litt ekstra penger.[19]

Saban ble utnevnt til lagkaptein i 1946 etter at Jim Daniell, lagets første kaptein, ble arrestert etter en konfrontasjon med politiet i Cleveland og ble sparket av laget etter sesongen.[20] Året etter sparket han ekstrapoeng for laget etter at lagets placekicker Lou Groza ble skadet.[21] Browns gikk 12–1–1 i seriespillet i 1947 og vant AAFC-tittelen for andre sesong på rad.[22]

Ettersom han aldri fikk fullført graden sin i Indiana registrerte Saban seg på sommerskole på Baldwin Wallace University i Berea i Ohio.[23] Etter 1948-sesongen, hvor Cleveland vant alle kampene sine og en tredje ligatittel, ble Saban utnevnt til to All-AAFC-lag.[24] I løpet av året ble Saban en velkjent og solid linebacker. I november sa Brown at «Saban har blitt ansett som den beste spilleren i sin posisjon i to år [...] I år er han enda bedre. Han har blitt bedre til å dekke opp mottakere.»[25] Han var enstemmig all-AAFC i 1949, da Browns vant lagets fjerde AAFC-tittel på rad.[26] Før tittelkampen annonserte Saban at han ville trekke seg som spiller, og i desember annonserte han at han svar ute etter stillingen som hovedtrener på Case Institute of Technology i Cleveland før universitet ble sammenslått med Western Reserve University for å bli til Case Western Reserve University.[27]

Trenerkarriere rediger

College rediger

Saban slo over 50 andre søkere på stillingen om hovedtrener på Case i februar 1950 på grunn av det universitetets president beskrev som hans «uvanlige gode kunnskap om amerikansk fotball» og hans «lederkvaliteter».[28] Saban «har personligheten og karakteren som verdsettes høyt innen arbeid med unge menn,» sa presidenten.[28] Saban var 28 år gammel da han ble ansatt, noe som gjorde ham til den yngste hovedtreneren for college i landet.[28] Saban lånte teknikker og ideer fra Brown, og brukt sin egen versjon av T-formasjonen på angrep.[28]

Sabans lag avsluttet 1950-sesongen med fire seiere og fire nederlag.[29] Innen 1951 var han allerede øremerket for trenerstillinger på større universiteter, inkludert Indiana University og Toledo University, hvor han ble nevnt som en «dark horse» som erstatning for tidligere lagkamerat på Browns Don Greenwood.[30] Mellom 1950 og 1952 gikk laget hans 10–14–1.[31] Saban sa opp i mars 1953 for å bli assistenttrener på University of Washington under hovedtrener John Cherberg.[31] Han tilbrakte kun ett år der før han tok en stilling som assistenttrener på Northwestern University, da han ønsket å flytte tilbake til midtvesten.[32]

I februar 1955 ble Saban forfremmet til hovedtrener på Northwestern etter Bob Voigts, og ble den yngste treneren i Big Ten Conference, 33 år gammel.[33] Saban ansatte George Steinbrenner som en av sine assistenttrenere.[34] Sabans tid som hovedtrener for Northwestern Wildcats var derimot kort og uten suksess. Med flere skader tapte laget de fleste kampene i 1955, og utover sesongen begynte flere å be om at Saban skulle sparkes.[35] I desember fikk Saban og hele stabben hans sparken av Stu Holcomb.[36] Ara Parseghian erstattet ham.[37]

Saban ble deretter hovedtrener for Western Illinois University i 1957, hvor han brukte kort tid på å bygge opp et vellykket lag.[38] Western Illinois Leathernecks avsluttet 1958-sesongen 6–1–1, og fulgte det opp med en ubeseiret 9–0-sesong i 1959, da Saban også var assistent under Otto Graham i College All-Star Game.[38][39] Med et sammenlagtresultat på 20–5–1 over tre år som hovedtrener begynte profesjonelle lag å bli interessert i Saban, og Boston Patriots i den nye ligaen American Football League (AFL) ansatte ham som hovedtrener før begynnelsen av ligaens første sesong i 1960.[38][40]

Profesjonelt nivå rediger

Med quarterback Butch Songin gikk Sabans Patriots 5–9 i lagets første sesong.[41] Neste april hentet Saban inn quarterback Babe Parilli, som tidligere hadde spilt for Browns og Green Bay Packers, i det som var den største byttehandelen i AFL opp til det punktet.[42] Fem kamper inn i 1961-sesongen, med et sesongresultat på 2–3, fikk Saban sparken og ble erstattet av Mike Holovak.[43] Patriots’ eier Billy Sullivan sa at avgjørelsen ble tatt under en avstemning mellom lagets styre, som «følte at alt talentet på laget ikke ble utnyttet riktig, og at Mike var mannen som kunne bruke talentet på riktig måte.»[44]

I janaur 1962 ble Saban hovedtrener for Buffalo Bills, et annet lag i AFL, da han signerte en 1-årig kontrakt for $20 000 ($179 000 i 2021).[45] Bills gikk 7–6–1 i Sabans første sesong og kom på tredjeplass i AFLs Eastern Division bak Houston Oilers og Patriots.[46] Cookie Gilchrist, en running back som signerte med Bills etter ni år i Canadian Football League, ble utnevnt til MVP det året og hadde AFLs første sesong med 1 000 yards på løp.[47] Saban hentet også inn quarterbacken Jack Kemp fra San Diego Chargers, som hadde blitt plassert på waivers etter å ha pådratt seg en fingerskade.[48] Sportsjournalisten Randy Schultz beskrev dette som et av idrettens største røverkjøp.[49]

Bills gikk igjen 7–6–1 i 1963, noe som da var best i AFL Eastern Division sammen med Patriots.[50] Dette førte til den første sluttspillkampen i ligaens historie for å avgjøre hvilket lag som skulle vinne divisjonen og delta i tittelkampen.[51] Bills tapte kampen 26–8.[50]

Med hjelp fra Gilchrists angrep på bakken og quarterback Kemps angrep gjennom luften avsluttet Bills 1964-sesongen 12–2 og vant AFL-mesterskapet.[52] Laget vant til tross for en konflikt mellom Gilchrist og Saban gjennom sesongen, hvor Gilchrist flere ganger ba om å bli byttet bort. Gilchrist ble waivered i november 1964, men dette ble omgjort etter at Gilchrist beklaget overfor Saban.[53] Etter seieren over San Diego Chargers i AFL Championship 1964 ble Saban utnevnt til årets trener.[54]

Gilchrist ble byttet til Denver Broncos i februar 1965, men Bills fortsatte å vinne, med et sesongresultat på 10–3–1 og en andre AFL-tittel på rad.[55][56] I AFL Championship 1965 mot Chargers, da offensive linemen Billy Shaw og Dave Behrman were injured, satte Saban veteranen Ernie Warlick på banen mot nykommeren Paul Costa i en dobbel tight end-formasjon, som hjalp Bills til en 23–0 seier.[57] Saban ble utnevnt årets trener for andre gang.[58]

Saban forlot laget uventet i 1966 til fordel for en jobb på University of Maryland.[59] Hans begrunnelse var at han mente «det var lite igjen å erobre i profesjonell fotball».[60] Sammenlagtresultat hans med Buffalo var 36–17–3.[41] Saban ble derimot bare på Maryland i én sesong, hvor laget gikk 4–6.[61] Han returnerte til profesjonelt nivå som trener for AFLs Denver Broncos i desember 1996, da han signerte en 10-årig kontrakt med en årslønn på $50 000 ($420 000 i 2021).[61] Broncos hadde ikke hatt en eneste vinnende sesong på syv år da Saban tok over.[61] Han erstattet Ray Malavasi, en assistent som tok over etter Sabans tidligere lagkamerat for Browns Mac Speedie, som sa opp etter de to første kampene i sesongen.[61]

Saban satte sammen flere bytter før 1967-sesongen. Han hentet Gilchrist fra Miami i en byttehandel som inkluderte syv spillere; Denver hadde sendt Gilchrist til Miami året før.[62] Han hentet også inn quarterback Steve Tensi fra Chargers i august mot picks i første runde i 1968 og 1969.[63] Denver vant sesongens første kamp, men tapte deretter ni på rad og endte sesongen 3–11.[64] Laget forbedret knapt over de kommende årene, med tapende sesonger i både 1968 og 1969.[65][66] AFL og National Football League fullførte sammenslåingen i 1970, men Broncos fortsatte å tape med et sesongresultat på 5–8–1.[41] Saban sa opp etter at Broncos startet 1971-sesongen 2–6–1.[67] Ifølge ham selv var dette «mitt ansvar overfor laget» og at selv om laget hadde gjort fremskritt var, «det eneste jeg angrer er at vi ikke har vunnet en tittel for Denver».[67] Sabans sammenlagtresultat som Denvers hovedtrener var 20–42–3.[67] Selv om han ikke fant suksess i Denver ble Saban godt kjent for å være intens og til tider miste tålmodigheten. Et filmklipp hvor han klager til Denvers line coach Whitey Dovell at «They're killin' me out there, Whitey, they're killin' me!» introduserte treneren til et større publikum da det ble sendt av NFL Films.[68]

Saban tok sin andre stilling som hovedtrener for Bills sent i 1971.[69] Da han kom til Buffalo hadde laget avsluttet en sesong 1–13, selv om laget inkluderte stjernespillere som running back O.J. Simpson, som hadde løpt for 742 yards og fem touchdowns det samme året.[70] Med et sesongresultat på 4–9–1 i 1972 ledet Simpson ligaen i yards på løp.[71] Under Saban fortsatte Simpson å forbedre seg i 1973, med en rekord på 250 yards på løp i åpningskampen mot New England Patriots.[72] Han slo også sesongrekorden senere samme år, med over 2 000 yards på løp.[73][74] Før Saban ankom hadde Simpson aldri hatt mer enn 742 yards i en sesong. Simpson takket selv Saban for å ha presset ham til å oppnå sitt poensiale. I 1973, da han ble utnevnt til NFL MVP, sa Simpson at «han reddet karrieren min», og la til «han lovte meg at han skulle gi meg ballen og en god offensive line, og han holdt løftet.»[75] Bills gikk 9–5 det året, men kom på andreplass i AFC East og nådde ikke sluttspillet.[41]

Buffalo endte 1974-seosngen 9–5 igjen og nådde da sluttspillet som wildcardlaget i AFC. Bills tapte derimot i den første sluttspillkampen, mot Pittsburgh Steelers, og ble eliminert.[76] Etter kampen sa Saban at en avgjørende faktor var hvor dominante Steelers var på angrep. «Jeg er usikker på hvordan de gjorde det mot oss, men de knuste oss», sa han.[76] Buffalo endte 8–6 i 1975, uten en tur til sluttspillet.[41] Etter at Bills startet 1976-sesongen 2–3 trakk Saban seg. Han skal ha vært sint på hvordan Bills’ eier Ralph Wilson håndterte kontraktforlengelsen til Simpson, som hadde krevd å bli byttet i begynnelsen av sesongen.[77] Saban ble erstattet med Jim Ringo, som han selv hadde ansatt i 1972.[77] Wilson bar nag mot Saban ut livet etter han sluttet for andre gang, og nektet å inkludere ham i Bills Wall of Fame fordi, i hans egne ord, «he quit on me twice!»[78] Walt Patulski, Bills’ første draft picks i 1972 var også noe misfornøyd med Saban etter Buffalo, da han mente at han hadde forsøkt å tvinge sin væremåte over på Patulski og at dette hadde ødelagt hans karriere; Patulski nektet å snakke med Saban igjen etter de to jobbet sammen i Buffalo.[79]

Tilbake til college rediger

Etter han trakk seg fra Bills tok Saba en stilling som athletic director på University of Cincinnati i november 1976.[80] Han sa opp 19 dager senere, og tok heller en stilling som hovedtrener på University of Miami, som skal ha hatt en lønn på $375 000 ($1 790 000 i 2022).[81][82] Han undergikk en dobbel bypassoperasjon på Cleveland Clinic sommeren 1977, men kom seg innen Miamis sesongstart senere samme år.[83][84] Da Saban ankom Miami hadde laget kun vunnet fem kamper over de to siste sesongene.[84]

Miami gikk 3–8 i Sabans første år, men forbedret til 6–5 i 1978.[85] Saban innførte et omfattende rekrutteringsnettverk for å bygge opp Miamis fotballprogram, og ble utnevnt til athletic director på universitetet tidlig i 1978.[86] En av hans rekrutter var quarterback Jim Kelly, som ble en stjernespiller for Miami og hadde en Pro Football Hall of Fame-karriere med Bills.[87]

Til tross for Miamis forbedringer i 1978 hadde forlot Saban Miami under kontroversielle omstendigheter. Samme april angrep tre førsteåringer en 22 år gammel jødisk mann på campus.[88] De kastet mannen, som jobbet på et samlested for jødiske på universitetet, inn i Lake Osceola, som lå midt på campus.[88] Da Saban var tilbake på campus få dager senere var han ikke klar over at mannen var jødisk, og skal ha sagt at «Getting thrown in the lake? Sounds like fun to me.»[88] Miamis jødiske samfunn klaget, og til tross for å ha beklaget flere ganger tilbød Saban å trekke seg midt i sesongen. Han ble overtalt til å forbli ut året, men tok deretter en trenerstilling med Army.[89]

Innen Saban tok stillingen med Army hadde han bygget opp et rykte som en midlertidig trener som ofte byttet jobb, men var allikevel respektert for å hans evne til å bygge opp lag som var i dårlig stand.[90] Saban sa selv at han ville bli med Army «until they put me out to pasture».[90] Saban ble i jobbe i kun én sesong. Han var misfornøyd med akademiets motvilje for å investere mer i fotballprogrammet. «Dette er en desperat situasjon,» sa han mot slutten av 1979-sesongen. «Å kjempe alene som fotballansatt er umulig.»[91] Han sa opp i juli 1980, etter å ha ledet Army til et sammenlagtresultat på 2–8–1 sesongen før.[92]

Saban jobbet deretter under George Steinbrenner, først i 1980 på Tampa Bay Downs og året etter som president for New York Yankees i Major League Baseball.[2][93] Han tok stillingen som en tjeneste for Steinbrenner, en nær venn han hadde jobbet sammen med for Northwestern i 1955.[94][95]

Ved slutten av 1982 forlot Saban Yankees for å bli hovedtrener for University of Central Florida (UCF), en Division II-skole med et håp om å klatre til øverste nivå innen college football.[96] Han tok over et lag som hadde gått 0–10 i 1982 og ledet dem til et sesongresultat på 5–6 i 1983.[96][97] Han trakk seg halvveis inn i 1984-sesongen med et sesongresultat på 1–6. Saban, da 63 år gammel, sa han hadde hatt et møte med skolens administrasjon hvor han følte at han «had no part in their plans for the future».[98] På UCF ble Saban til tider referert til som Lou «two point two» Saban fordi han i snitt holdt på jobber i 2,2 år.[99] Han ble erstattet av sin assistent, Jerry Anderson.[100]

I 1985 pensjonerte Saban seg og flyttet til Hendersonville i Nord-Carolina.[2] I 1986 tok han seg derimot en ny jobb som trener for en high school i Stuart i Florida, som defensive coordinator for Martin County High School Fighting Tigers.[101] Etter to sesonger forlot han skolen og ble hovedtrener for South Fork High School, en rivaliserende skole som hadde gått 1–9 året før.[102] Etter bare én sesong der sluttet han, i mars 1989, for å bli hovedtrener for Georgetown High School i Georgetown i Sør-Carolina.[103] Saban sa han var der for å ha det gøy og nyte livet, og at ryktet han hadde fått på seg for å være en «nomade» plaget ham. «I've had no chance but to continue on», sa han.[104]

I 1990 ble Saban ansatt som trener for Middle Georgia Heat Wave, et semiprofesjonelt lag i Macon i Georgia, men forlot laget etter bare fire kamper. Organisasjonen sa selv at han ikke hadde fått sparken, mens Saban sa at de ikke klarte å bli enige på grunnleggende nivå og at han ikke hadde gått av.[105] Saban tok deretter en jobb som hovedtrener på Peru State College i Nebraska i 1991, hvor han ledet laget til et sammenlagtresultat på 7–4.[106] Han sa opp i januar 1992 på grunn av en regel om at han også måtte være lærer på skolen, noe han ikke ønsket ansvar for.[107]

Saban ble deretter en assistenttrener for Tampa Bay Storm i Arena Football League.[99] To år senere ble han utnevnt til trener for ligaens nyeste lag, Milwaukee Mustangs, men fikk sparken etter en sesongstart på 0–4.[99][108] Lagets general manager hadde et ønske om å være kompetetive, og mente at klubben «trengte noen endringer».[108] Ikke lenge etter han fikk sparken fikk han en jobb med å assistere fotballprogrammet ved Alfred State College, en to-årig teknologiskole sørøst for Buffalo.[109] I 1995 ble han den første hovedtreneren for fotballprogrammet ved SUNY Canton, hvor han ble værende i seks sesonger.[110] Laget i Canton fant umiddelbart suksess, med et sesongresultat på 7–0 i 1995 og et sammenlagtresultat på 34–16 under Saban.[110] Skolen oppkalte fotballbanen etter Saban sent på 1990-tallet.[110]

Sabans siste jobb, som han begynte i da han var 80 år gammel, var som hovedtrener på Chowan University i Murfreesboro i Nord-Carolina.[111] I 2001 og 2002 vant Chowan kun to kamper, med 13 nederlag.[112]

Privatliv rediger

Saban fikk hjerteproblemer i sine eldredager og måtte innlegges etter et fall i sitt eget hjem. Den 29. mars 2009 døde han i sitt hjem i North Myrtle Beach i Sør-Carolina.[1] Han var hadde en sønn og tre døtre med sin første kone, Lorraine. Lorraine tok sitt eget liv i Orchard Park i New York om sommeren 1977, før hun skulle reise til Miami i anledning Lous nye jobb. Han delte syv barn med sin andre kone, Joyce,[113] men de to hadde ikke barn sammen.

Lou Saban har samme etternavn som en annen kjent trener, Nick Saban. De ble beskrevet som «fjerne slektninger» i en artikkel i 2005 hvor Lou kommenterte på den yngra Saban sin suksess.[114] Da Lou Saban døde sa Joyce Saban, Lous kone, at de to kan ha vært tremenninger.[115] De to har selv sagt at de ikke er i slekt.[116] I likhet med Lou Saban er Nick Saban av kroatisk opphav.

Arv rediger

Om hans tid på 2- og 4-årige skoler blir inkludert var Sabans sammenlagtresultat i college 94–99–4. Inkludert sluttspill var sammenlagtresultatet på profesjonelt nivå 97–101–7.[117] Saban opplevde perioder med suksess både som spiller og trener, i college og på profesjonelt nivå, men det var at han konstant byttet jobb som endte opp med å definere ham.[109] «I have been known as a peripatetic coach", he said in 1994. "The first time I was called that, I thought it was a dirty word. I looked it up in the dictionary and found it meant I moved around a lot.»[109] Saban ble innlemmet i Greater Buffalo Sports Hall of Fame i 1994[118] og ble også innlemmet i Buffalo Bills Wall of Fame i 2015.[119] I 2011 ble han også inkludert i Professional Football Researchers Associations PRFA Hall of Very Good Class of 2011.[120]

Resultater som hovedtrener rediger

College rediger

År Lag Resultat Conference Plassering Bowl/sluttspill
Case Tech Rough Riders (Uavhengig) (1950–1952)
1950 Case Tech 4–4 — — —
1951 Case Tech 3–5–1 — — —
1952 Case Tech 3–5 — — —
Total: 10–14–1
Northwestern Wildcats (Big Ten Conference) (1955)
1955 Northwestern Wildcats 0–8–1 0–6–1 10.
Total: 0–8–1 0–6–1
Western Illinois Leathernecks (Interstate Intercollegiate Athletic Conference) (1957–1959)
1957 Western Illinois 5–4 4–2 D–2. —
1958 Western Illinois 6–1–1 5–1 1. —
1959 Western Illinois 9–0 6–0 1. —
Total: 20–5–1 15–3
Maryland Terrapins (Atlantic Coast Conference) (1966)
1966 Maryland Terrapins 4–6 3–3 D–3. —
Total: 4–6 3–3
Miami Hurricanes (NCAA Division I/I-A uavhengig) (1977–1978)
1977 Miami 3–8 — — —
1978 Miami 6–5 — — —
Total: 9–13
Army Cadets (NCAA Division I-A uavhengig) (1979)
1979 Army 2–8–1 — — —
Total: 2–8–1
UCF Knights (NCAA Division II uavhengig) (1983–1984)
1983 UCF 5–6 — — —
1984 UCF 1–6* — — —
Total: 6–12 *Sparket etter 7 kamper
Peru State Bobcats (NAIA Division II uavhengig) (1991)
1991 Peru State 7–4 — — T NAIA Div. II Semifinale
Total: 7–4
Chowan Braves (Dixie Conference) (2001–2002)
2001 Chowan 2–3 — — —
2002 Chowan 0–10 — — —
Total: 2–13
Sammenlagt: 60–83–4
 #  Conference-tittel

AFL/NFL rediger

Lag År Seriespill Sluttspill
Seier Tap Uavgjort Seier% Plassering Seier Tap Seier% Resultat
BOS 1960 5 9 0 35,8 4. i AFL East – – –
BOS 1961 2 3 — 40,0 Sparket etter 5 kamper – – –
BUF 1962 7 6 1 53,8 3. i AFL East – – –
BUF 1963 7 6 1 53,8 D-1. i AFL East 0 1 0,00 Tapte mot Boston Patriots i divisjonsrunden
BUF 1964 12 2 0 85,7 1. i AFL East 1 0 1,00 Slo San Diego Chargers i AFL Championship Game
BUF 1965 10 3 1 76,9 1. i AFL East 1 0 1,00 Slo San Diego Chargers i AFL Championship Game
DEN 1967 3 11 0 21,4 4. i AFL West – – –
DEN 1968 5 9 0 35,7 4. i AFL West – – –
DEN 1969 5 8 1 38,1 4. i AFL West – – –
Total i AFL 56 57 4 49,6 2 1 66,7 2 AFL-titler, 2 divisjonstitler
DEN 1970 5 8 1 38,1 4. i AFC West – – –
DEN 1971 2 6 1 27,8 sluttet etter 9 kamper – – –
BUF 1972 4 9 1 30,8 4. i AFC East – – –
BUF 1973 9 5 0 64,3 2. i AFC East – – –
BUF 1974 9 5 0 64,3 2. i AFC East 0 1 0,00 Tapte mot Pittsburgh Steelers i divisjonsrunden i AFC
BUF 1975 8 6 0 57,1 3. i AFC East – – –
BUF 1976 2 3 0 40,0 sluttet etter 5 kamper – – –
Total i NFL 39 42 3 48,2 0 1 0,00
Total i karriere 95 99 7 49,0 2 2 50,0 2 AFL-titler, 2 divisjonstitler

Junior college rediger

År Lag Resultat Conference Plassering Bowl/sluttspill
SUNY Canton Northstars (NJCAA uavhengig) (1995–1996)
1995 SUNY Canton 7–0 — — —
1996 SUNY Canton 6–3 — — —
SUNY Canton Northstars (Northeast Football Conference) (1997–2000)
1996 SUNY Canton 6–3 3–2 2. —
1997 SUNY Canton 5–3 3–3 4. —
1998 SUNY Canton 5–3 4–2 1. —
1999 SUNY Canton 5–4 1–4 — —
Total: 34–16
 #  Conference-tittel

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b «Longtime coach Saban dies at age 87». ESPN.com (engelsk). 29. mars 2009. Besøkt 19. februar 2023. 
  2. ^ a b c Goldstein, Richard (30. mars 2009). «Lou Saban, a Well-Traveled Coach, Is Dead at 87». The New York Times (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  3. ^ a b c d e Sauerbrei, Harold (25. september 1946). «Versatile Saban Excels As Defensive Back For Browns». Cleveland Plain Dealer. s. 16. 
  4. ^ Greenstein, Teddy (30. mars 2009). «Football legend Lou Saban dies at 87». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  5. ^ «Hoosiers High in Praise of Harder». The Milwaukee Sentinel (engelsk). Madison, Wisconsin. 25. oktober 1941. s. 4B. Besøkt 19. februar 2023. 
  6. ^ a b Arnot, Charles (19. oktober 1941). «Hoosiers' 3rd Period Drive Wins, 21–13». The Pittsburgh Press (engelsk). s. 10. Besøkt 19. februar 2023. 
  7. ^ a b c Piascik 2007, s. 25.
  8. ^ «Two Fumbles Beat Nebraska». The Telegraph-Herald (engelsk). Lincoln, Nebraska. 11. oktober 1942. s. 11. Besøkt 19. februar 2023. 
  9. ^ «A.P. All-Big Ten». Cleveland Plain Dealer. 29. november 1942. s. 4C. 
  10. ^ «Frosh Athletes Enter Relays». The Milwaukee Journal (engelsk). Chicago. 11. mars 1943. s. 2. Besøkt 19. februar 2023. 
  11. ^ «Name Franka To Coaching Staff». The Telegraph-Herald (engelsk). Chicago. 8. august 1944. s. 6. Besøkt 19. februar 2023. 
  12. ^ «Dobbs Voted Most Valuable All-Star». The Palm Beach Post (engelsk). Chicago. 1. september 1944. s. 11. Besøkt 19. februar 2023. 
  13. ^ Fullerton, Hugh Jr. (11. oktober 1944). «Sports Roundup». Sarasota Herald-Tribune (engelsk). New York. s. 6. Besøkt 19. februar 2023. 
  14. ^ a b Dietrich, John (29. juli 1946). «Browns, Big and Brawny, Set For Training Kickoff». Cleveland Plain Dealer. Bowling Green, Ohio. s. 16. 
  15. ^ «Lou Saban NFL Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  16. ^ «Ex-Marquette Guard Signed by Browns». Cleveland Plain Dealer. 3. mars 1946. s. 2C. 
  17. ^ Cobbledick, Gordon (21. juli 1946). «Plain Dealing». Cleveland Plain Dealer. s. 18A. 
  18. ^ Piascik 2007, s. 64–65.
  19. ^ Cobbledick, Gordon (19. januar 1947). «Plain Dealing». Cleveland Plain Dealer. s. 2C. 
  20. ^ Sauerbrei, Harold (7. august 1947). «Gaudio Winning Fight to Stay With Browns». Cleveland Plain Dealer. Bowling Green, Ohio. s. 17. 
  21. ^ Piascik 2007, s. 80.
  22. ^ Piascik 2007, s. 81–82.
  23. ^ Cobbledick, Gordon (23. desember 1947). «Plain Dealing». Cleveland Plain Dealer. s. 16. 
  24. ^ Piascik 2007, s. 121–122.
  25. ^ Sauerbrei, Harold (19. november 1948). «Saban, Browns' Defensive Lion, Bids to Check Buddy Young for 5th Time». Cleveland Plain Dealer. s. 24. 
  26. ^ Piascik 2007, s. 148.
  27. ^ «Saban Bids For Case Grid Post». Cleveland Plain Dealer. 17. desember 1949. s. 19. 
  28. ^ a b c d Heaton, Chuck (12. februar 1950). «Saban Signs Contract as Case Football Coach». Cleveland Plain Dealer. s. 1C. 
  29. ^ «Sports Provided Many '50 Thrills». Cleveland Plain Dealer. 31. desember 1950. s. 16A. 
  30. ^ «Saban Rated 'Dark Horse' Candidate». Cleveland Plain Dealer. 4. januar 1952. s. 16. 
  31. ^ a b Heaton, Chuck (12. mars 1953). «Saban Resigns as Case Football Coach Today; Joins U. of Washington Staff». Cleveland Plain Dealer. s. 25. 
  32. ^ «Huskies Seeking Backfield Coach». Spokane Daily Chronicle (engelsk). Seattle. 25. januar 1954. s. 13. Besøkt 19. februar 2023. 
  33. ^ «Lou Saban New Northwestern Head Coach». The Palm Beach Post (engelsk). Evanston, Illinois. 9. februar 1955. s. 16. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ Tramel, Berry (11. desember 2013). «Nick Saban: Not the vagabond Lou Saban was» (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  35. ^ «Quit Big 10 Suggestion Spurned». Tri City Herald (engelsk). Evanston, Illinois. 2. november 1955. s. 13. Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ «NU's Saban, Staff Fired». The Michigan Daily (engelsk). 13. desember 1955. s. 3. Besøkt 19. februar 2023. 
  37. ^ «Wildcats Name Parseghian». The Telegraph-Herald (engelsk). Evanston, Illinois. 15. desember 1955. s. 17. Besøkt 19. februar 2023. 
  38. ^ a b c «Western Illinois Mourns Loss of Legendary Football Coach Lou Saban» (engelsk). Macomb, Illinois: Western Illinois University. Besøkt 19. februar 2023. 
  39. ^ «Graham Picks All-Star Squad To Face Colts». The Day (engelsk). Chicago. 15. juni 1959. s. 19. Besøkt 19. februar 2023. 
  40. ^ «Boston Chooses Saban». Sarasota Herald-Tribune (engelsk). 9. februar 1960. Besøkt 19. februar 2023. 
  41. ^ a b c d e «Lou Saban Record, Statistics, and Category Ranks». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  42. ^ «Parilli Is Swapped to Boston Patriots». The Milwaukee Journal (engelsk). Boston. 6. april 1961. s. 14. Besøkt 10. august 2012. 
  43. ^ «Patriots Fire Lou Saban». St. Petersburg Times (engelsk). Florida. 11. oktober 1961. s. 2C. Besøkt 19. februar 2023. 
  44. ^ «Saban Fired By Patriots». The Palm Beach Post (engelsk). Florida. 11. oktober 1961. s. 7. Besøkt 10. august 2012. 
  45. ^ «Lou Saban Bills' Coach». The News-Dispatch (engelsk). Buffalo, N.Y. 19. januar 1962. s. 10. Besøkt 19. februar 2023. 
  46. ^ «1962 AFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  47. ^ «Gilchrist Rates Tops In 3-Year-Old League». The Sumter Daily Item (engelsk). New York. 19. desember 1962. s. 3B. Besøkt 19. februar 2023. 
  48. ^ Gruver 1997, s. 82–83.
  49. ^ Schultz, Randy (2003). Legends of the Buffalo Bills. Sports Publishing LLC. ISBN 1-58261-687-6. 
  50. ^ a b «1963 AFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  51. ^ Rathet, Mike (27. desember 1963). «Bills' Owner Files Protest On Ron Burton». Gettysburg Times (engelsk). Buffalo, N.Y. s. 5. Besøkt 19. februar 2023. 
  52. ^ «1964 AFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  53. ^ «Gilchrist Off Waiver List». The Milwaukee Sentinel (engelsk). Buffalo, N.Y. 19. november 1964. s. 2. Besøkt 10. august 2012. 
  54. ^ «Saban Is Honored As Coach of Year». The New York Times (engelsk). 28. desember 1964. Besøkt 19. februar 2023. 
  55. ^ «Cookie Goes West to Join Denver Broncos». The Evening News (engelsk). Buffalo, NY. 25. februar 1965. s. 6B. Besøkt 19. februar 2023. 
  56. ^ «1965 AFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  57. ^ «Bills Overpower San Diego For AFL Title, 23–0». Rome News-Tribune (engelsk). San Diego. 27. desember 1965. s. 8. Besøkt 19. februar 2023. 
  58. ^ «Coach Of Year Saban Has Final Laugh On Critics». St. Petersburg Times (engelsk). Buffalo, N.Y. 17. desember 1965. s. 3C. Besøkt 19. februar 2023. 
  59. ^ «Saban emulates Alexander; 'Nothing left to conquer'». Eugene Register-Guard (engelsk). Oregon. 3. januar 1966. s. 2B. Besøkt 19. februar 2023. 
  60. ^ «Lou Saban Resigns». Montreal Gazette (engelsk). 3. januar 1966. s. 25. Besøkt 19. februar 2023. 
  61. ^ a b c d «Denver Broncos Offer Lou Saban 10-Year Contract to Coach AFL Club». Youngstown Vindicator (engelsk). Ohio. 16. desember 1966. s. 23. Besøkt 19. februar 2023. 
  62. ^ «Tensi Traded To Broncos». St. Petersburg Times (engelsk). Denver. 16. august 1967. s. 1C. Besøkt 19. februar 2023. 
  63. ^ «1967 Denver Broncos Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  64. ^ «1968 Denver Broncos Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  65. ^ «1969 Denver Broncos Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  66. ^ a b c «Lou Saban Resigns As Coach At Denver». Bangor Daily News (engelsk). Denver. 18. november 1971. s. 33. Besøkt 19. februar 2023. 
  67. ^ Posnanski, Joe (3. februar 2010). «How NFL Films transformed football». Sports Illustrated (engelsk). Miami. Besøkt 19. februar 2023. 
  68. ^ «Saban Promises Shakeup In Ranks». The Daily Sentinel (engelsk). Buffalo, N.Y. 24. desember 1971. s. 4. Besøkt 19. februar 2023. 
  69. ^ «Saban inherits team with dismal record». Ellensburg Daily Record (engelsk). Buffalo, N.Y. 18. august 1972. s. 6. Besøkt 19. februar 2023. 
  70. ^ Pike, Marvin R. (14. august 1973). «Simpson Has High Grid Goal». Reading Eagle (engelsk). Buffalo, N.Y. s. 16. Besøkt 19. februar 2023. 
  71. ^ «Buffalo Bills at New England Patriots – September 16, 1973». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  72. ^ «Simpson Tumbles Records». The Palm Beach Post (engelsk). Buffalo. 31. oktober 1973. s. D2. Besøkt 11. august 2012. 
  73. ^ «Simpson Gives Linemen Credit». The Sumter Daily Item (engelsk). New York. 13. desember 1973. s. 2B. Besøkt 19. februar 2023. 
  74. ^ «O.J. Has Thanks for Coach Saban». Spokane Daily Chronicle (engelsk). New York. 19. desember 1973. s. 42. Besøkt 19. februar 2023. 
  75. ^ a b Yake, D. Byron (23. desember 1974). «Buffalo Lauds Bradshaw». The Lewiston Daily Sun (engelsk). Pittsburgh. s. 29. Besøkt 19. februar 2023. 
  76. ^ a b «Saban quits Bills over O.J. affair». Star-News (engelsk). Buffalo. 17. oktober 1976. s. 16. Besøkt 19. februar 2023. 
  77. ^ Pollock, Chuck (27. mars 2014). «Pollock: Some fond memories of the Bills’ late owner». Olean Times Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 12. mars 2020. Besøkt 19. februar 2023. 
  78. ^ Graham, Tim (19. november 2016). «After 40 years in the NFL darkness, Walt Patulski explains how it all went wrong». The Buffalo News (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  79. ^ «Sports Briefs». The Virgin Islands Daily News (engelsk). Cincinnati. 3. november 1976. s. 24. Besøkt 19. februar 2023. 
  80. ^ «Cincy grid coach takes Arizona job». Williamson Daily News (engelsk). Cincinnati. 11. desember 1976. s. 9. Besøkt 19. februar 2023. 
  81. ^ «Miami U job to Lou Saban». St. Joseph Gazette (engelsk). Miami. 28. desember 1976. s. 3B. Besøkt 19. februar 2023. 
  82. ^ «Miami's Saban Plans 'Routine' Heart Surgery». Sarasota Journal (engelsk). Miami, Ohio. 29. juni 1977. s. 5C. Besøkt 19. februar 2023. 
  83. ^ a b «Saban Ready For New Season». Daytona Beach Morning Journal (engelsk). Miami. 9. august 1977. s. 6B. Besøkt 19. februar 2023. 
  84. ^ «Louis H. "Lou" Saban Records by Year» (engelsk). College Football Data Warehouse. Arkivert fra originalen 19. oktober 2012. Besøkt 19. februar 2023. 
  85. ^ «Lou Saban Named Miami AD». Daytona Beach Morning Journal (engelsk). Miami. 21. mars 1978. s. 6B. Besøkt 19. februar 2023. 
  86. ^ «Hurricane quarterbacks uncut jewels». Boca Raton News (engelsk). Coral Gables. 16. april 1979. s. 2B. Besøkt 19. februar 2023. 
  87. ^ a b c Feldman 2004, s. 17.
  88. ^ Feldman 2004, s. 17–18.
  89. ^ a b «Lou Saban Intends To Stay At Army». Herald-Journal (engelsk). New York. 6. januar 1979. s. A6. Besøkt 19. februar 2023. 
  90. ^ White, Gordon S. Jr. (1. desember 1979). «Army-Navy could be first – and last – for Saban». The Day (engelsk). New York. s. 29. Besøkt 19. februar 2023. 
  91. ^ «Cavanaugh Replaces Lou Saban At Army». Sarasota Herald-Tribune (engelsk). West Point, N.Y. 18. juli 1980. s. 4E. Besøkt 19. februar 2023. 
  92. ^ Durso, Joseph (3. mars 1981). «Saban's In The Unlikely Role Of Yank President». Daytona Beach Sunday News-Journal (engelsk). St. Petersburg. s. 6B. Besøkt 19. februar 2023. 
  93. ^ Lupica, Mike (11. april 2011). «Mayor Bloomberg wandering aimlessly through third term as Cathie Black hiring backfires». New York Daily News (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  94. ^ LaTourette 2005, s. 74.
  95. ^ a b «Central Florida Names Lou Saban Coach». Daytona Beach Morning Journal (engelsk). Orlando. 24. desember 1982. s. 1B. Besøkt 19. februar 2023. 
  96. ^ «SMU Defense Halts Houston, 34–12». Miami Herald. 28. november 1983. s. 3D. 
  97. ^ «Lou Saban does it again: bids another job farewell». Spokane Chronicle (engelsk). Orlando, Florida. 13. oktober 1984. s. 10. Besøkt 19. februar 2023. 
  98. ^ a b c Greene, Jerry (27. mai 1994). «Saban Gives Arena Football A Shot». Orlando Sentinels (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  99. ^ «Football: Saban». Record-Journal (engelsk). 18. oktober 1984. s. 17. Besøkt 19. februar 2023. 
  100. ^ «Saban Coaching Again». Toledo Blade (engelsk). Stuart, Florida. 18. august 1986. s. 21. Besøkt 19. februar 2023. 
  101. ^ «Saban moves on to next stop». The Miami News (engelsk). 22. januar 1988. s. B1. Besøkt 11. august 2012. 
  102. ^ «Saban may coach preps». Star-News (engelsk). Myrtle Beach, Sør-Carolina. 13. mars 1989. s. 2B. Besøkt 19. februar 2023. 
  103. ^ «Call me Coach». The Modesto Bee (engelsk). Georgetown, Sør-Carolina. 30. august 1989. s. B4. Besøkt 12. august 2012. 
  104. ^ «Lou Saban Leaves Macon's Heat Wave». The Albany Herald (engelsk). Macon, Georgia. 8. august 1990. s. 4D. Besøkt 19. februar 2023. 
  105. ^ «People in Sports». Eugene Register-Guard (engelsk). 10. april 1991. s. 2C. Besøkt 19. februar 2023. 
  106. ^ «College Football». Los Angeles Times (engelsk). 30. januar 1992. Besøkt 19. februar 2023. 
  107. ^ a b Gardner, Charles (14. juni 1994). «Saban is fired by Mustangs». The Milwaukee Sentinel (engelsk). s. 1B. Besøkt 12. august 2012. 
  108. ^ a b c «73-year-old Saban gets yet another football coaching job». Toledo Blade (engelsk). Alfred, N.Y. 29. september 1994. s. 25. Besøkt 19. februar 2023. 
  109. ^ a b c «SUNY Canton Mourns Former Coach Lou Saban» (engelsk). SUNY Canton. Arkivert fra originalen 7. august 2012. Besøkt 19. februar 2023. 
  110. ^ «College Football: Alcorn State player shot to death». Seattle Post-Intelligencer (engelsk). 9. oktober 2001. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. februar 2023. 
  111. ^ «Saban steps down at Chowan». United Press International (engelsk). 11. desember 2002. Besøkt 19. februar 2023. 
  112. ^ «Lou Saban» (engelsk). NNDB. Besøkt 19. februar 2023. 
  113. ^ Fialkov, Harvey (4. desember 2005). «Sabans Know Coaching». South Florida Sun Sentinel (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  114. ^ «Lou Saban dies at 87; NFL coach and Yankees executive». Los Angeles Times (engelsk). 30. mars 2009. Besøkt 19. februar 2023. 
  115. ^ Burke, Peter (14. juli 2020). «Trump mistakes ex-Dolphins coach Nick Saban for ex-Hurricanes coach Lou Saban». WPTV News Channel 5 West Palm (engelsk). Besøkt 19. februar 2023. 
  116. ^ «Football coach Lou Saban dies; his sports career spanned 50 years». Los Angeles Times (engelsk). 30. mars 2009. Besøkt 20. februar 2023. 
  117. ^ «Lou Saban» (engelsk). Greater Buffalo Sports Hall of Fame. Besøkt 20. februar 2023. 
  118. ^ «Bills honor late coach Lou Saban». Fox Sports (engelsk). 13. september 2015. Besøkt 20. februar 2023. 
  119. ^ «Hall of Very Good Class of 2011» (engelsk). Professional Football Researchers Association. Besøkt 20. februar 2023. 

Bibliografi rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lou_Saban&oldid=24386533»