Wikipedia

American Football League

American Football League (AFL) var en profesjonell liga for amerikansk fotball som var aktiv i ti sesonger fra 1960 til 1970, da den ble sammenslått med den andre ligaen National Football League (NFL) og ble til American Football Conference. AFL var en direkte konkurrent til det veletablerte NFL så lenge den eksisterte. Den var mer vellykket enn tidligere rivaliserende ligaer med samme navn, i 1926, 1936 og 1940, samt All-America Football Conference (som eksisterte mellom 1944 og 1950 men kun var aktiv mellom 1946 og 1949).

American Football League
IdrettAmerikansk fotball
Stiftet1959
Nedlagt1970
Første sesong1960
LandUSA
Antall lag8 (1960–1965),
9 (1966–1967),
10 (1968–1970)
Regjerende mesterKansas City Chiefs
Flest titlerDallas Texans/Kansas City Chiefs (3)

Denne fjerde utgaven av AFL var den mest vellykkede, og ble stiftet av en rekke eiere som hadde blitt nektet ekspansjonslag i NFL eller eide mindre andeler av NFL-lag. AFLs originale sammensetning bestod av en Eastern Division med New York Titans, Boston Patriots, Buffalo Bills og Houston Oilers, og en Western Division med Los Angeles Chargers, Denver Broncos, Oakland Raiders og Dallas Texans. Ligaen fikk oppmerksomhet etter å ha signert 75 % av spillere som ble draftet i første runde av NFL Draft i 1960, inkludert en vinner av Heisman-troféet i Billy Cannon.

Selv om ligaens første år var preget av et ujevnt nivå og lave tilskuertall hadde AFL en god TV-kontrakt med American Broadcasting Company (ABC) (og senere en kontrakt med konkurrenten National Broadcasting Company (NBC) fra 1965-sesongen av) som sendte nasjonal dekning av ligaens mer angrepsorienterte kamper. Ligaen fortsatte å hente inn talenter fra colleger og NFL frem til midten av 1960-tallet, og vellykkede lag som Chargers flyttet fra Los Angeles til San Diego og Texans flyttet til Kansas City (og byttet navn til Kansas City Chiefs), og klarte å etablere en solid base med tilhengere. Da Titans ble endret til New York Jets og fikk nye eiere etablerte ligaen også et solid rykte i media.

Som et resultat av konkurransen mellom ligaene økte spillernes lønninger, spesielt etter en rekke "raids", og etter hvert ble de to ligaene enige om en sammenslåing i 1966. Inkludert i betingelsene var et felles draft og en tittelkamp mellom vinnerlaget i de to ligaene som først ble spilt i 1967, og senere skulle utvikle seg til å bli kampen som nå er kjent som Super Bowl.

AFL og NFL fungerte som separate ligaer frem til 1970, med separate seriespill og sluttspill frem til tittelkampen. NFLs kommissær Pete Rozelle ble også chief executive for AFL fra 26. juli 1966, og frem til ligaene ble sammenslått.[1] I denne perioden ble AFL utvidet med Miami Dolphins og Cincinnati Bengals. Etter at Kansas City Chiefs og Oakland Raiders tapte mot Green Bay Packers i de to første AFL-NFL World Championship-kampene (1966 og 1967) vant New York Jets og Chiefs i henholdsvis Super Bowl III og IV (1968 og 1969), som bekreftet at ligaen kunne konkurrere med NFL.

I 1970 ble AFL absorbert av NFL og ligaen ble omorganisert, hvor de ti lagene fra AFL og tre lag fra NFL, Baltimore Colts, Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers ble til American Football Conference.

Historie rediger

I løpet av 1950-årene hadde National Football League vokst til å konkurrere med Major League Baseball som USAs mest populære idrettslag. Et lag som ikke tok del i ligaens suksess var Chicago Cardinals, eid av Bidwill-familien, som eksisterte i skyggen av det mer populære Chicago Bears. Bidwill-familien hadde et håp om å flytte laget, helst til St. Louis, men kom ikke til enighet med ligaen, som krevde penger før de ville godkjenne flyttingen. På jakt etter midler begynte Bidwill-familien å se på tilbud fra eventuelle investorer. En av disse potensielle investorene var Lamar Hunt, sønn og arving for den rike oljebaronen H.L. Hunt.[2] Hunt tilbød å kjøpe opp Cardinals og flytte laget til Dallas, hvor han selv hadde vokst opp. Disse forhandlingene gikk derimot ingen vei, da Bidwill-familien insisterte på å beholde en kontrollerende andel i laget og ikke var villige til å flytte laget til en by hvor et tidligere NFL-lag hadde feilet i 1952. Mens Hunt forhandlet med Bidwill-familien kom Bud adams, Bob Howsam og Max Winter med lignende tilbud.[3]

Etter at Hunt, Adams og Howsam ikke klarte å sikre en kontrollerende andel i Cardinals tok de kontakt med NFLs kommissær Bert Bell med forespørsler om å etablere ekspansjonslag. Bell, som var skeptisk til å utvide forbi ligaens daværende 12 lag, avslo tilbudene.[4] På flyturen tilbake til Dallas kom Hunt med planene for en helt ny liga, og bestemte seg for å ta kontakt med de andre som hadde vært interessert i å kjøpe opp Cardinals. I tillegg til Adams, Howsam og Winter tok Hunt kontakt med Bill Boyer, Winters forretningspartner, for å se om de var interessert i å starte opp en ny liga. Hunts første møte med Adams ble holdt i mars 1959.[5] Hunt, som følte at regionsbaserte rivaliseringer var kritisk for at den nye ligaen skulle bli vellykket, overtalte Adams til å bli med og stifte sitt lag i Houston. Deretter fikk Hunt overtalt Howsam til å etablere et lag i Denver.[6]

Etter at Winter og Boyer gikk med på å stifte et lag i Minneapolis-Saint Paul hadde ligaen sikret sine fire første lag. Hunt tok så kontakt med Willard Rhodes, som hadde uttrykt ønske om å introdusere amerikansk fotball til Seattle. University of Washington viste seg derimot å være motvillige til å la den nye ligaen bruke Husky Stadium, og Rhodes' planer gikk i vasken (Seattle kom senere til å få et eget lag i NFL).[7] Hunt var også ute etter å få lag i Los Angeles, Buffalo og New York by. I løpet av sommeren 1959 kontaktet han NFL for deres godkjennelse for den nye ligaen, da han ikke ønsket å starte en potensielt kostbar rivalisering. Innen et par uker etter at ligaens stiftelse ble annonsert i juli 1959[8][9] fikk Hunt bekreftelser fra Barron Hilton og Harry Wismer om at de skulle få lag til henholdsvis Los Angeles og New York.[10] Hans opprinnelige planer for Buffalo ble derimot avvist da Hunts førstevalg for en lageier, Pat McGroder, valgte å ikke delta; McGroder hadde håpt at trusselen om AFL hadde vært nok til at NFL valgte å utvide til Buffalo.[11]

Den 14. august 1959 ble ligaens første møte avholdt i Chicago, og medlemskap ble tildelt Dallas, New York, Houston, Denver, Los Angeles og Minneapolis-Saint Paul. Den 22. august annonserte ligaen sitt offisielle navn, American Football League, under et møte i Dallas.[12] NFLs første reaksjon var ikke så fiendtlig som den tidligere hadde vært med All-America Football Conference (AAFC), Bell hadde til og med offentlig gått ut og sagt at han støttet den nye ligaen;[8][9] Bell døde derimot plutselig i oktober 1959,[13] og individuelle eiere i NFL begynte snarlig en kampanje for å undergrave den nye ligaen. AFLs eiere ble kontaktet med løfter om nye lag i NFL eller andeler i eksisterende lag. Det var kun gruppen fra Minneapolis-Saint Paul som aksepterte, og med Ole Haugsrud og Bernie Ridder ble Minnesotagruppen med i NFL i 1961 som Minnesota Vikings. Den 29. august annonserte ligaen at de hadde ombestemt seg med tanke på utvidelse, og planla å hente inn nye NFL-lag i Houston og Dallas fra og med 1961-sesongen.[14] (NFL utvidet ikke til Houston, laget i Dallas (Dallas Cowboys) begynte å spille i 1960, og Vikings begynte i 1961.) NFL ble eventuelt enige med Bidwill-familien og lot dem flytte Cardinals til St. Louis, som også utelukket den byen som et potensielt marked for AFL.

Ralph Wilson, som eide en minoritetsandel i NFLs Detroit Lions, annonserte planer om å etablere et lag i Miami, men i likhet med Seattle tidligere ble han avvist av lokale eiere (i likhet med Seattle skulle også Miami senere få et eget lag); med fem andre valg forhandlet Wilson med McGroder og hentet inn laget som senere skulle bli Bills til Buffalo. Buffalo ble offisielt tildelt sitt lag den 28. oktober. Under et ligamøte den 22. november ble en eiergruppe på ti menn fra Boston (ledet av Billy Sullivan) tildlt AFLs åttende lag.[15] Den 30. november 1959 ble Joe Foss, en veteran fra andre verdenskrig og tidligere guvernør for Sør-Dakota, utpekt til AFLs første kommissær. Foss ansatte en venn av Harry Wismer for å designe AFLs logo. Hunt ble valgt til AFLs president 26. januar 1960.

AFLs draft rediger

AFLs første draft fant sted samme dag som Boston ble tildelt sitt lag, og varte i 33 runder. Ligaen holdt et andre draft 2. desember, som varte i 20 runder. Ettersom at Raiders ble med i AFL etter draftet ble de tildelt Minnesotas valg.[16][17] Et spesielt draft ble arrangert i januar 1960 slik at Raiders kunne fylle opp lagets spillerstall, da noen av de andre lagene i NFL allerede hadde signert noen av spillerne som først ble draftet av Minneapolis.

Krise og suksess (1960–61) rediger

I november 1959 annonserte eieren i Minneapolis-Saint Paul, Max Winter, at han skulle forlate AFL til fordel for et tilbud om et lag i NFL. I 1961 begynte laget hans å spille i NFL som Minnesota Vikings. Los Angeles Chargers' eier Barron Hilten krevde at erstatningen for Minnesota ble plassert i California, for å kutte kostnadene for sitt eget lag og for å opprette en rivalisering. Etter en kort periode ble Oakland valgt, og en eiergruppe ledet av F. Wayne Valley og Chet Soda ble opprettet. Etter å originalt gått for navnet Oakland «Señores» ble Oakland Raiders offisielt med i AFL den 30. januar 1960.

AFLs første stores suksess kom da Houston Oilers signerte Billy Cannon, en All-American fra LSU og vinneren av Heisman-troféet i 1959. Cannon signerte en kontrakt verdt $100 000 med Oilers, til tross for at han allerede hadde signert en kontrakt verdt $50 000 med NFLs Los Angeles Rams. Oilers gikk til sak og påstod at Rams' general manager Pete Rozelle hadde manipulert Cannon. Domstolen sidet med Oilers, og med Cannon nådde Oilers AFLs tre første tittelkamper (og vant to av dem).[18][19]

Den 9. juni 1960 signerte ligaen en fem-årig TV-kontrakt med ABC, som tjente ligaen omtrent $2 125 000 per år. Den 17. juni gikk AFL til et antitrust-søksmål mot NFL, som ble droppet i 1962 etter en rettssak som varte i to måneder.[18] AFL begynte seriespillet (den 9. september 1960) med åtte lag i ligaen – Boston Patriots, Buffalo Bills, Dallas Texans, Denver Broncos, Houston Oilers, Los Angeles Chargers, New York Titans og Oakland Raiders. Raiders' medeier Wayne Valley kalte eierne i AFL «The Foolish Club», som Lamar Hunt senere brukte på lagbilder som han sendte som julegaver.[20]

Oilers ble ligaens første mestere etter å ha slått Chargers 24–16 i AFL Championship-kampen 1. januar 1961. Tilskuertallene for 1960-sesongen var gode for en ny liga, men ikke sammenlignbare med NFL. I 1960 hadde NFL i snitt over 40 000 tilskuere per kamp, og de mer populære lagene i NFL trakk ofte over 50 000 tilskuere per kamp.[21] og CFL trakk rundt 20 000 tilskuere per kamp.[22] Til sammenligning hadde AFLs kamper i snitt 16 500 tilskuere, og lå vanligvis mellom 10 000 og 20 000 per kamp. Profesjonell amerikansk fotball var fremdeles i stor grad avhengig av billettsalg på 1960-tallet, så lave tilskuertall betydde økonomisk tap. Raiders, med de dårligste tilskuertallene i ligaen på kun 9 612 i snitt, tapte $500 00 sitt første år og overlevde kun takket være et lån på $400 000 fra Bills' eier Ralph Wilson.[23] Som et tidlig tegn på stabilitet mistet ikke AFL noen lag etter sitt første år. Den eneste store endringen var at Chargers flyttet fra Los Angeles til San Diego (de flyttet tilbake til Los Angeles i 2017).

Den 8. august 1961 utfordret AFL Canadian Football League til en vennskapskamp mellom Hamilton Tiger-Cats og Buffalo Bills, som tiltrakk 24 376 tilskuere.[24] Kampen ble spilt i Civic Stadium i Hamilton i Ontario, og Tiger-Cats slo Bills 38–21 med en blanding av regler fra AFL og CFL.

Endringer og ustabilitet (1962–63) rediger

Hvor Oilers umiddelbart fant suksess i AFL slet andre lag. Oakland Raiders og New York Titans hadde problemer både på og av banen i lagenes første sesonger i ligaen. Oaklands eiergruppe på åtte menn ble redusert til kun tre i 1961, etter store økonomiske tap i lagets første sesong.[25] Tilskuertallene for hjemmekamper var lave, delvis fordi de spilte i San Francisco Bay Area—som allerede hadde et veletablert lag i NFL (San Francisco 49ers)—men produktet på banen fortjente også noe av skylden. Etter å ha vunnet seks kamper i debutsesongen vant Raiders totalt tre kamper i 1961- og 1962-sesongene. Oakland deltok i et supplerende draft i 1961 som skulle styrke ligaens svakere lag, men med lite avkastning. De deltok i enda et slikt draft i 1962.[18]

Titans hadde noe bedre resultater på banen, men slet også økonomisk. Tilskuertallene for hjemmekamper var så lave at lagets eier Harry Wismer bad tilskuere om å flytte seg til seter nærmere banen slik at det skulle se ut som om stadion var fullere på TV.[26] Wismer klarte eventuelt ikke å betale lønninger, og den 8. november 1962 tok AFL over styringen for laget. Titans ble solgt til en eiergruppe på fem personer ledet av Sonny Werblin den 28. mars 1963, og i april endret de nye eierne lagets navn til New York Jets.[27][28]

Raiders og Titans havnet begge på sisteplass i sine divisjoner i 1962-sesongen.[29] Texans og Oilers, som vant sine divisjoner, spilte om ligatittelen for 1962 den 23. desember. Texans slo de regjerende mestrene 20–17 etter dobbel overtid, som den gang var den lengste kampen i profesjonell amerikansk fotball.[18]

I 1963 ble Texans det andre laget i AFL som flyttet til en ny by. Lamar Hunt følte at til tross for at de hadde vunnet ligatittelen i 1962 kunne ikke Texans overleve i samme marked som Dallas Cowboys, som ble med i NFL i 1960. Etter møter med New Orleans, Atlanta og Miami annonserte Hunt den 22. mai at Texans' nye hjemby var Kansas City i Missouri. Kansas Citys borgermester, Harold Roe Bartle (kallenavn "Chief") spilte en viktig rolle i at laget kom til byen. Delvis for å hedre Bartle tok laget det nye navnet Kansas City Chiefs den 26. mai.[30]

San Diego Chargers, under hovedtrener Sid Gillman, sikret en 51–10 seier over Boston Patriots for ligatittelen i 1963. Skråsikker på at hans lag kunne vinne over NFLs ligamester, Chicago Bears, tok Gillman kontakt med NFLs kommissær Pete Rozelle med et forslag om en mesterskapskamp mellom de to lagene. Rozelle avslo tilbudet; denne kampen endte opp med å bli introdusert tre sesonger senere.[31]

Gode år (1964–65) rediger

En rekke hendelser over de neste par årene demonstrerte at AFL kunne oppnå en høyere grad av likestilling med NFL. Den 29. januar 1964 signerte AFL en TV-kontrakt med NBC verdt $36 millioner (fra 1965-sesongen), som gav ligaen pengene de trengte for å konkurrere om spillere med NFL. Pittsburgh Steelers' eier Art Rooney ble sitert i en kommentar til NFLs kommissær Pete Rozelle, «They don't have to call us 'Mister' anymore». En ny tilskuerrekord ble satt 8. november 1964, da 61 929 tilskuere stilte opp i Shea Stadium for å se en kamp mellom New York Jets og Buffalo Bills.

Budkrigen for spillere mellom AFL og NFL eskalerte i 1965. Chiefs draftet University of Kansas' stjerne Gale Sayers i første runde av AFLs draft i 1965 (avholdt 28. novemebr 1964), mens Chicago Bears gjorde det samme i NFLs draft. Sayers endte opp med å signere for Bears.[30] En lignende situasjon oppstod da New York Jets og NFLs St. Louis Cardinals begge draftet University of Alabamas quarterback Joe Namath. I det som skulle bli sett på som en viktig seier for AFL valgte Namath å signere en kontrakt verdt $427 000 med Jets 2. januar 1965 (kontrakten inkluderte også en ny bil). Det var den høyeste pengesummen betalt til en collegespiller noensinne, og blir sett på som en viktig faktor i den eventuelle sammenslåingen av de to ligaene.[32]

Etter 1963-sesongen uttrykte Newark Bears fra Atlantic Coast Football League et ønske om å bli med i AFL;[33] bekymringer om å måtte dele storbyområdet New York med et Jets spilte en rolle i at Bears' søknad ble avslått. I 1965 prøvde offentlig ansatte i Milwauke å friste et ekspansjonslag til Milwaukee County Stadium hvor Green Bay Packers hadde spilt flere hjemmekamper, etter et mislykket forsøk på å hente Packers til stadionet på fulltid, men Packers' hovedtrener Vince Lombardi dro nytte av en eksklusivitetsklausul i leieavtalen og valgte i tillegg å signere en forlengelse for hjemmekamper i Milwaukee ut 1976.[34]

I juni 1965 ble AFLs første ekspansjonslag tildelt Cox Broadcasting i Atlanta.[35][36] NFL var tidlig ute med å tilby Rankin Smith et lag, som han takket ja til;[37]; Atlanta Falcons begynte å spille i NFL i 1966. I mars 1965 hadde Joe Robbie hatt et møte med kommissær Foss med forespørsler om et ekspansjonslag i Miami. Etter at Atlanta gikk til NFL sikret Robbie den 6. mai en avtale med Miamis borgermester Robert King High om å få et lag til Miami. Ligaens utvidelse ble godkjent under et møte 7. juni, og den 16. august ble AFLs niende lag offisielt tildelt Robbie og TV-stjernen Danny Thomas. Miami Dolphins ble med i ligaen mot en avgift på $7,5 millioner, og begynte å spille i AFLs Eastern Division i 1966.[38] AFL hadde også planer om å legge til to nye lag i 1967.[34]

Eskalering og sammenslåing (1966–67) rediger

Utdypende artikkel: Sammenslåingen av AFL og NFL

I 1966 nådde rivaliseringen mellom AFL og NFL et klimaks. Den 7. april sa Joe Foss fra seg stillingen som AFLs kommissær. Hans etterfølger var Oakland Raiders' hovedtrener og general manager Al Davis, som hadde spilt en stor rolle i å løfte laget til suksess. AFL, som ikke lenger var fornøyd med å konkurrere med NFL om collegetalenter, begynte å rekruttere spillere som allerede spilte i NFL. Davis' strategi var å fokusere på quarterbacks, og i løpet av to måneder hadde han overbevist syv quarterbacks i NFL til å signere for AFL.[39] Selv om Davis' mål var å hjelpe AFL i å vinne budkrigen så noen av eierne i AFL og NFL denne eskaleringen som skadelig for begge ligaene. Bekymret over den økte pengebruken i ligaen tvang Hilton Hotels Barorn Hilton til å gi fra seg sin andel i Chargers som en betingelse for at han fikk beholde sin lederrolle i hotellkjeden.[40]

Den samme måneden som Davis ble utpekt til kommissær tok flere av NFLs eiere, under Dallas Cowboys' general manager Tex Schramm, i hemmelighet kontakt med Lamar Hunt og andre eiere i AFL og startet forhandlinger for en eventuell sammenslåing. En rekke hemmelige møter ble holdt i Dallas for å diskutere bekymringer over de økende spillerlønningene i begge ligaene. Hunt og Schramm fullførte grunnarbeidet for en sammenslåing av de to ligaene innen slutten av mai, og den 8. juni 1966 ble sammenslåingen offisielt annonsert. Som en del av avtalen skulle de to ligaene arrangere et felles draft. Det skulle også spilles en tittelkamp mellom vinneren av AFL og NFL. Sammenslåingen skulle fullføres i 1970, og NFLs kommissær Pete Rozelle skulle fortsette som kommissær for den nye ligaen, som skulle ta NFLs navn. Nye ekspansjonslag skulle deles ut innen 1970 eller ikke lenge etter for å øke det totale antallet lag til 28. AFL skulle også betale erstatninger på $18 millioner til NFL over de neste 20 årene. Davis sa opp i protest den 25. juli, og Milt Woodard ble utpekt til AFLs president,[32][41][42] og posisjonen som kommissær ble avviklet.

Den 15. januar 1967 ble den første tittelkampen mellom to separate profesjonelle amerikansk fotballigaer, AFL-NFL Championship Game (senere referert til som Super Bowl I), spilt i Los Angeles. Etter en kompetitiv første halvdel tok NFLs ligamestre Green Bay Packers kontroll over kampen og slo AFLs ligamestre Kansas City Chiefs 35–10. Tapet forsterket ideen mange hadde om at AFL var en svakere liga. Etter kampen sa Packers' hovedtrener Vince Lombardi,«I do not think they are as good as the top teams in the National Football League.»[32]

Det andre AFL-NFL Championship (Super Bowl II) hadde et lignende resultat. Oakland Raiders—som hadde en lett seier over Houston Oilers for sin første AFL-tittel—ble utklasset av Packers, som vant 33–14. Et mer erfarent Packers utnyttet Raiders' feilsteg og lå aldri under. Green Bays defensive tackle Henry Jordan skrøt av Oakland og AFL da han sa «... the AFL is becoming much more sophisticated on offense. I think the league has always had good personnel, but the blocks were subtler and better conceived in this game.»[43]

AFL la til sitt tiende og siste lag den 24. mai 1967, da ligaens andre ekspansjonslag ble tildelt en eiergruppe fra Cincinnati i Ohio, ledet av NFL-legenden Paul Brown.[25] Selv om Brown hadde planlagt å bli med i NFL valgte han å bli med i AFL etter han fant ut at laget hans kom til å bli en del av NFL etter sammenslåingen.[44]Cincinnati Bengals hadde sin første sesong i 1968, som de avsluttet på sisteplass i Western Division.

Legitimitet og slutten på AFL (1968–1970) rediger

Selv om mange AFL-spillere og seere mente at ligaen var likestilt med NFL, virket ikke de to første Super Bowl-kampene overbevisende. Da NBC kuttet bort fra en kamp mellom Jets og Raiders 17. november 1968 for å vise barnefilmen Heidi kom det derimot frem fra seernes reaksjon at de fleste ikke så på AFL som et svakere produkt. Bildet av AFL som den svakere ligaen ble totalt motbevist den 12. januar 1969, da AFL-vinnerne New York Jets overrasket med en seier mot favorittene og NFL-vinnerne Baltimore Colts i Super Bowl III. Colts hadde fullført 1968-sesongen med et resultat på 13–1, og vant NFL-tittelen med en 34–0 seier over Cleveland Browns. Med et forsvar som satte en ny rekord med kun 144 poeng tillatt ble Colts i 1968 sett på som et av de beste lagene i NFLs historie.[45][46]

Til sammenligning hadde Jets tillatt 280 poeng, den høyeste totalen for en divisjonsvinner i begge ligaene. De hadde også så vidt sikret en seier over Oakland Raiders, 27–23 i tittelkampen i AFL. Jets' quarterback Joe Namath sa senere at i dagene som ledet opp til kampen ble han gradvis sintere når han ble fortalt at New York ikke hadde en sjanse til å slå Baltimore. Tre dager før kampen sa en frustrert Namath i Touchdown Club i Miami, «We're going to win Sunday, I'll guarantee you.»[32][42][47]

Namath og Jets fulgte opp, og hindret Colts fra å score før sent i fjerde kvarter, og Jets vant 16–7.[48][49][50][51] Med seieren fikk AFL endelig vist at de var på samme nivå som NFL, og legitimiserte sammenslåingen av de to ligaene.[45] Dette ble forsterket videre ett år senere i Super Bowl IV, hvor AFL-mesterne Kansas City Chiefs slo NFL-vinnerne Minnesota Vikings 23–7 i den siste tittelkampen mellom de to separate ligaene. Vikings ble holdt til kun 67 yards på løp.[52]

Den siste kampen i AFLs historie var AFL All-Star Game, spilt i Houstons Astrodome den 17. januar 1970. Western All-Stars, ledet av Chargers' quarterback John Hadl, slo Eastern All-Stars 26–3. Buffalos nye back O.J. Simpson var den siste spilleren som holdt ballen i en AFL-kamp. Hadl ble utpekt til kampens MVP.[53]

Før begynnelsen av 1970-sesongen ble den nye sammenslåtte ligaen organisert inn i to conferencer med tre divisjoner hver. Alle de ti lagene fra AFL utgjorde størsteparten av American Football Conference. For å unngå et ujevnt antall lag i hver conference stemte ligaen over å flytte tre NFL-lag til AFC. Motivert av mulighetene for en delstatsrival i Bengals og et personlig hat mot Paul Brown tilbød Cleveland Browns' eier Art Modell å inkludere sitt lag i AFC. Han hjalp til med å overbevise Pittsburgh Steelers (Browns' erkerivaler) og Baltimore Colts til å følge etter, og hvert av lagene fikk $3 millioner for å gå over.[54][55] De 13 gjenværende NFL-lagene utgjorde National Football Conference.

Pro Football Hall of Famer Charlie Joiner, som begynte sin karriere med Houston Oilers (1969) var den siste AFL-spilleren som fortsatt var aktiv på profesjonelt nivå da han pensjonerte seg etter 1986-sesongen som et medlem av San Diego Chargers.

Arv rediger

Oversikt rediger

American Football League er den eneste profesjonelle ligaen for amerikansk fotball som har klart å konkurrere med NFL. Da de to ligaene ble sammenslått i 1970 ble alle de ti lagene i AFL og deres statistikker en del av NFL. Alle andre ligaer som konkurrerte med NFL før sammenslåingen ble nedlagt: de tre tidligere ligaene som het American Football League og All-America Football Conference. Fra en av de eldre AFL-ligaene var det kun Cleveland Rams (nå Los Angeles Rams) som ble med i NFL og fremdeles er aktiv, samt Cleveland Browns og San Francisco 49ers fra AAFC. Et tredje lag fra AAFC, Baltimore Colts (ikke relatert til Baltimore Colts som var aktiv mellom 1953 og 1983 eller det nåværende Indianapolis Colts), spilte kun ett lag i NFL, og ble oppløst etter 1950-sesongen.[42] Ligaen etter sammenslåingen var en gigant med 26 lag (siden utvidet til 32) med TV-rettigheter på alle de tre store nettverkene og lag i nærheten av nesten alle de 40 største storbyområdene, noe som har gjort det vanskelig for alle andre ligaer å konkurrere i etterkant; mislykkede forsøk på å oppnå AFLs suksess inkluderer World Football League (1974–75), United States Football League (1983–85), United Football League (2009–2012) og AAF (2019), samt to versjoner av XFL (2001 og 2020).

AFL var også den mest vellykkede av flere ligaer på 1960- og 1970-tallet som forsøkte å utfordre en av de dominante profesjonelle ligaene. Alle ni lagene som var i AFL da sammenslåingen ble avtalt var enige om å bli med i NFL uten endringer (det samme gjaldt det tiende laget som ble laget til i perioden mellom avtalen og selve sammenslåingen), og ingen av AFL-lagene har siden blitt oppløst. Til sammenligning var det kun fire av seks lag i World Hockey Association (1972–79) som ble inkludert i National Hockey League, men disse lagene måtte si opp mesteparten av sine spillerstaller og starte på ny som ekspansjonslag. Disse lagene slet også økonomisk (tildels på grunn av de høye kostnadene som fulgte med å være et ekspansjonslag i NHL), og tre av de fire måtte flytte innen 20 år. I likhet med WHA klarte også American Basketball Association (1967–76) kun å beholde fire av sine lag da ligaen ble slått sammen med National Basketball Association, og resten av ligaen ble oppløst. Både WHA og ABA mistet flere lag på grunn av økonomiske problemer i løpet av ligaenes aktive perioder. Continental League, en foreslått tredje liga for Major League Baseball som skulle startes opp i 1961 fikk aldri spilt en kamp, mest fordi MLBs respons til forsvaret var å utvide til fire av byene den foreslåtte ligaen hadde planer om å etablere seg i. Historisk er den eneste andre ligaen som har vist en sammenlignbar grad av stabilitet siden Major League Baseballs American League, som debuterte tidlige i det 20. århundre.

Regelendringer rediger

NFL adopterte noen av AFLs innovasjoner umiddelbart, og noen i løpet av årene etter sammenslåingen. En av dem var å inkludere spillernes navn på trøyene. Den eldre ligaen begynte også å bruke klokkene på poengtavlene i stadion for den offisielle kampklokken istedenfor at dommerne brukte stoppeklokker. AFL hadde et seriespill som varte over 14 kamper fra ligaens stiftelse i 1960. NFL, som hadde hatt 12 kamper i seriespillet siden 1947 ,utvidet til 14 kamper i 1961, ett år etter at AFL begynte med det. AFL introduserte også two-point conversion til profesjonell amerikansk fotball 34 år før NFL introduserte det i 1994 (college football introduserte det på slutten av 1950-tallet). Alle disse innovasjonene fra AFL, inkludert den mer spennende spillestilen og mer fargerike uniformer, har gjort at dagens versjon av amerikansk fotball ligner mer på AFL enn det gamle NFL. At AFL utfordret NFL la også grunnarbeidet for Super Bowl, som har blitt standarden for tittelkamper i USA.

TV rediger

NFL tilpasset seg også til hvordan AFL hadde brukt TV-sendinger av kamper for å vokse ligaen, med hjelp av store kontrakter med de store nettverkene (først ABC og senere NBC[56]). Med den første kontrakten med ABC ble inntektene fordelt likt mellom alle lagene i ligaen, og flere minneverdige kamper ble sendt på TV inkludert den klassiske tittelkampen mellom Dallas Texans og de regjerende mestrene Houston Oilers i 1962 som gikk til dobbel overtid. AFL appellerte også til tilhengere med en mer spennende spillestil (i likhet med ABA i basketball), sammenlignet med den mer konservative stilen man fant i NFL. Lange pasninger var standarden i AFLs angrep, bak quarterbacktalenter som John Hadl, Daryle Lamonica og Len Dawson.

Til tross for de nasjonale TV-kontraktene endte AFL ofte opp med å prøve å finne fotfeste for så å treffe en sperring. CBS-TV, som sendte NFLs kamper, ignorerte og rapporterte ikke resultater fra AFL etter ordre fra NFL. Det var kun etter sammenslåingen ble annonsert at CBS begynte å dekke resultater i AFL.

Utvidelse til nye og gamle byer rediger

AFL utnyttet idrettens voksende popularitet ved å plassere lag i store byer som ikke allerede hadde lag i NFL. Hunts visjon sørget ikke bare for at en ny profesjonell liga kom til California og New York, men introduserte også idretten til Colorado, hentet den tilbake til Texas og senere Florida, og introduserte den til New England for første gang på 12 år. Buffalo, som mistet sitt originale NFL-lag i 1929 og fikk søknader om et nytt lag avslått to ganger av NFL (1940 og 1950), returnerte til NFL med sammenslåingen. Kansas City fikk amerikansk fotball igjen for første gang siden NFLs Kansas City Blues på 1920-tallet; ankomsten av Chiefs og St. Louis Cardinals var den første gangen delstaten Missouri hadde hatt et profesjonelt amerikansk fotballag siden St. Louis Gunners i 1934.

NFL hadde lenge vært ute etter å returnere til Dallas etter at Dallas Texans ble oppløst i 1952, men møtte originalt stor motstand fra Washington Redskins' eier George Preston Marshall, som nøt monopolet han hadde i sørlige USA. Marshall endret senere mening etter at den fremtidige eieren av Cowboys Clint Murchison kjøpte opp rettighetene til Washingtons kamplåt «Hail to the Redskins» og truet med å hindre Marshall i å spille den under kamper. NFL ønsket da å tildele et lag til Dallas så fort som mulig slik at de kunne konkurrere med AFLs Texans. Dette resulterte i at Cowboys spilte sin første sesong i 1960, uten å få delta i NFLs draft.

Som en del av avtalen om sammenslåingen skulle videre ekspansjonslag utdeles innen 1970 eller like etter for å øke det totale antallet lag til 28; dette ble fullført da Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers begynte å spille i 1976. Hadde det ikke vært for at Oilers eksisterte fra 1960 til 1996 hadde Houston Texans trolig ikke eksistert i dag; ekspansjonslaget som ble med i NFL i 2002 markerte returen for amerikansk fotball til Houston etter at det originale AFL-medlemmet Oilers flyttet og ble til Tennessee Titans.

Kevin Sherrington fra The Dallas Morning News har argumentert for at AFLs eksistens og sammenslåingen også endret Pittsburgh Steelers' skjebne, og reddet laget «from stinking».[57] Før sammenslåingen hadde Steelers vært et av NFLs dårligste lag. Mangelen på penger hindret dem i å bygge et kvalitetslag, og Steelers hadde kun hatt åtte vinnende sesonger og nådd sluttspillet én gang siden lagets første sesong i 1933 til slutten av 1969-sesongen. De avsluttet også 1969 sesongen 1–13, delt med Chicago Bears for dårligst resultat i ligaen. De tre millionene Steelers fikk for å bli med i AFC med resten av de tidligere AFL-lagene hjalp dem å bygge seg opp til en konkurrent, de draftet fremtidige Pro Football Hall of Famere som Terry Bradshaw og Joe Greene, og vant til slutt fire Super Bowls på 1970-tallet.[57] Siden sammenslåingen i 1970 har Steelers den høyeste seiersprosenten i NFL, flest seiere totalt, flest turer til en conference championship-kamp, og nest flest turer til Super Bowl (delt med Dallas Cowboys og Denver Broncos, og bak New England Patriots), og har sammen med Patriots flest Super Bowl-titler med seks.

Effekt på spillere rediger

Muligens det beste som kom fra AFL var effekten AFLs mer åpne stilling til å ha fargede spillere i ligaen. Mens NFL fremdeles kjente effekten av tretti år med segregering påvirket av Washington Redskins' eier George Preston Marshall hadde AFL vært aktive i rekruttering i mindre colleges som i hovedsak hadde fargede spillere. Dette førte ikke bare til en eksplosjon av afroamerikanske talenter på banen, men åpnet også opp for at fargede jobbet som speidere, trenere og eventuelt hovedtrenere, lenge etter at ligaen ble slått sammen med NFL.[58][59]

AFLs free agents kom fra flere kilder. Noen var spillere som ikke fant suksess i NFL, mens andre kom fra Canadian Football League på slutten av 1950-tallet dro flere av spillerne som ble kuttet fra lag i NFL eller ikke ble draftet eller signert etter college nord for å prøve seg i CFL, og kom senere tilbake til USA for å spille i AFL.

I ligaens første par år skilte spillere som Oilers' George Blanda, Chargers/Bills' Jack Kemp, Texans' Len Dawson, NY Titans' Don Maynard, Raiders/Patriots/Jets' Babe Parilli og Pats' Bob Dee seg ut i AFL. Andre spillere utmerket seg også i den unge ligaen, inkludert Broncos' Frank Tripucka, Pats' Gino Cappelletti, Bills' Cookie Gilchrist og Chargers' Tobin Rote, Sam DeLuca og Dave Kocourek. I tillegg til disse potensielle talentene fant man ekte "free agents", walk-ons og "wanna-be's", som deltok i tryouts for en sjanse til å spille amerikansk fotball på profesjonelt nivå

Etter avtalen om sammenslåingen i 1966 og etter at AFLs New York Jets slo det solide Baltimore Colts ble det påstått at AFL hadde slått NFL på grunn av det felles draftet som ble innført i 1967, en idé som ble oppfostret av NFL og spredt av media. Målet skulle være å fastslå at AFL ikke hadde klart å oppnå likestilling med NFL så lenge de måtte konkurrere med dem i draftet. I 1968 hadde Jets derimot få spillere fra det felles draftet, og lagets stjerner var i stor grad spillere som hadde vært med laget siden det het Titans.

Spillere som valgte AFL for å utvikle sine talenter inkluderer Chargers' Lance Alworth og Ron Mix, som hadde blitt draftet av henholdsvis San Francisco 49ers og Baltimore Colts. Begge skulle ende opp med å bli valgt inn i Pro Football Hall of Fame og ble anerkjent i løpet av sine karrierer som blant de beste spillerne i sine posisjoner. Buffalo Bills-laget i 1964 utmerket seg ved å sette en rekord da de kun tillot 913 yards på 300 løp fra motstanderne, i tillegg til at de fikk femti quarterback sacks i løpet av 14 kamper.

I miniserien Full Color Football: The History of the American Football League på Showtime Network i 2009 ble mange av misoppfatningene rundt AFL tilbakevist. I serien fortalte Abner Haynes om hvordan faren forbød ham å akseptere å bli draftet av NFL, etter at fulle speidere fra ligaen hadde besøkt hjemmet deres; NFL Cowboys' Tex Schramm ble sitert i å si at dersom laget hans hadde takket ja til å spille mot AFLs Dallas Texans ville de sannsynligvis ha tapt; George Blanda argumenterte for at flere AFL-spillere ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame og påpekte at Hall of Famer Willie Brown ble kuttet av Houston Oilers fordi han ikke klarte å dekke opp Oilers' flanker Charlie Hennigan under treningsøkter. Senere, da Brown spilte med Broncos, trengte Hennigan ni mottakelser i én kamp mot Broncos for å slå Lionel Taylors rekord på 100 mottakelser i en sesong. Hennigan tok imot ni pasninger og slo rekorden, til tross for at han var dekket opp av Brown.

Innflytelse på trenere rediger

Trenere fra AFL hadde en stil og teknikker som i stor grad påvirker idretten selv i dag. I tillegg til kjente skikkelser som Hank Stram, Lou Saban, Sid Gillman og Al Davis fant man fremtidige Hall of Famere som Bill Walsh, som jobbet under Davis med Oakland Raiders i en sesong; og Chuck Noll, som jobbet for Gillman og AFLs LA/San Diego Chargers fra 1960 og ut 1965. Andre eksempler er Buddy Ryan (AFLs New York Jets), Chuck Knox (Jets), Walt Michaels (Jets) og John Madden (AFLs Oakland Raiders). I tillegg begynte flere kjente trenere sine karriere som spillere i AFL, inkludert Sam Wyche (Cincinnati Bengals), Marty Schottenheimer (Buffalo Bills), Wayne Fontes (Jets), og dobbel Super Bowl-vinner Tom Flores (Oakland Raiders). Flores vant også en Super Bowl-ring som spiller (1969 med Kansas City Chiefs).

AFLs 50-årsjubileum rediger

Ettersom at AFLs innflytelse fremdeles er synlig i NFL ble ligaens 50-årsjubileum feiret i løpet av 2009. Feiringen, som varte gjennom hele sesongen, begynte i august med Pro Football Hall of Fame Game i Canton i Ohio mellom to AFC-lag (istedenfor standarden som ble etablert i 1971 hvor et lag fra hver conference spiller). Lagene var to av de originale AFL-lagene, Buffalo Bills og Tennessee Titans (tidligere Houston Oilers). Bills' eier Ralph C. Wilson Jr. (som ble innlemet i æresgalleriet i 2009) og Titans' eier Bud Adams var de eneste levende medlemmene av Foolish Club da kampen ble spilt (begge er nå døde; Wilsons arvinger solgte laget i 2014).

Hall of Fame Game var den første av flere "Legacy Weekends" hvor alle de originale åtte lagene fra AFL brukte uniformer fra lagets tid i AFL i minst to kamper. Dommerne på banen i disse kampene brukte også røde og hvite stripede uniformer fra AFL i kampene.

På høsten 2009 presenterte Showtime Full Color Football: The History of the American Football League, en dokumentarserie over fem episoder produsert av NFL Films som inkluderte kamper og intervjuer fra AFL, samt nyere intervjuer med de som hadde en tilknytning til ligaen.

NFL produserte også en rekke utstyr for å feire jubileumet, inkludert "throwback"-trøyer, t-skjorter, skilt, vimpler og bannere, og hadde også produkter med logoene og lagfargene for Dallas Texans, Houston Oilers og New York Titans, de tre lagene fra AFL som hadde skiftet navn eller flyttet. Ifølge en rapport fra Ken Belson i The New York Times publisert 5. desember 2009 hadde ansatte i ligaen sagt at dette utstyret hadde utgjort mellom 20 og 30 % av ligaens årlige inntekt fra salg av varer på $3 milliarder. Favorittene blant tilhengere var Denver Broncos' sokker med vertikale striper, som ligaen ikke klarte å produsere nok av.

Lagene i AFL rediger

Lag som spilte i AFL.
Divisjon Lag Første sesong Stadion Resultat i AFL (S-T-U)[60] Titler Skjebne etter sammenslåingen
Eastern Boston Patriots 1960 Nickerson Field (1960–1962), Fenway Park (1963–1968), Alumni Stadium (1969) 64–69–9 0 Fremdeles aktive i Boston-området. Flyttet til Foxborough i Massachusetts som New England Patriots i 1971.
Buffalo Bills 1960 War Memorial Stadium (1960–1969) 67–71–6 2 Fremdeles aktive i Buffalo-området. Flyttet til Orchard Park i New York i 1973.
Houston Oilers 1960 Jeppesen Stadium (1960–1964), Rice Stadium (1965–1967), Houston Astrodome (1968–1969) 72–69–4 2 Flyttet til Nashville i Tennessee som Tennessee Oilers i 1997, men spilte i Memphis det året mens de ventet på ferdigstilling av nytt stadion. Begynte spille i Nashville i 1998, og endret navn til Tennessee Titans i 1999.
Miami Dolphins 1966 Miami Orange Bowl (1966–1969) 15–39–2 0 Fremdeles aktive i Miami-området. I 2003 ble lagets stadion, som tidligere hadde en adresse i Miami, en del av Miami Gardens i Florida.
New York Titans/Jets 1960 Polo Grounds (1960–1963), Shea Stadium (1964–1969) 71–66–6 1 Fremdeles aktive i New York-området. Flyttet til East Rutherford i New Jersey i 1984.
Western Cincinnati Bengals 1968 Nippert Stadium (1968–1969) 7–20–1 0 Fremdeles aktive i Cincinnati.
Dallas Texans/Kansas City Chiefs 1960 Cotton Bowl (1960–1962), Municipal Stadium (1963–1969) 92–50–5 3 Fremdeles aktive i Kansas City.
Denver Broncos 1960 Bears Stadium/Mile High Stadium (1960–1969) 39–97–4 0 Fremdeles aktive i Denver.
Los Angeles/San Diego Chargers 1960 Los Angeles Memorial Coliseum (1960), Balboa Stadium (1961–1966), San Diego Stadium (1967–1969) 87–52–6 1 Returnerte til Los Angeles i 2017.
Oakland Raiders 1960 Kezar Stadium (1960), Candlestick Park (1961), Frank Youell Field (1962–1965), Oakland–Alameda County Coliseum (1966–1969) 80–61–5 1 Flyttet til Los Angeles i 1982, returnerte til Oakland i 1995 og flyttet deretter til Las Vegas i Nevada i 2020.

I dag består to av NFLs åtte divisjoner kun av lag som før var med i AFL, AFC West (Broncos, Chargers, Chiefs og Raiders) og AFC East (Bills, Dolphins, Jets og Patriots). Bengals spiller nå i AFC North og Tennesse Titans (tidligere Oilers) spiller i AFC South.

Alle stadionene som ble brukt i AFL har siden blit byttet ut. Stadionene brukes enten til andre ting (San Diego Stadium, Oakland–Alameda County Coliseum, Los Angeles Memorial Coliseum, Fenway Park, Nickerson Field, Alumni Stadium, Nippert Stadium, Cotton Bowl, Balboa Stadium og Kezar Stadium), er fremdeles stående men ikke i bruk (Houston Astrodome), eller har blitt revet.

Sluttspill i AFL rediger

Fra 1960 til 1968 ble ligamesteren i AFL avgjort med en enkelt sluttspillkamp mellom vinnerlaget fra ligaens to divisjoner. Hjemmelaget byttet mellom divisjonene hvert år, så i 1968 tok Jets imot Raiders til tross for at Oakland hadde et bedre sesongresultat (dette ble endret i 1969). I 1963 avsluttet Buffalo Bills og Boston Patriots sesongen uavgjort, 7–6–1, i AFL East. På de tid eksisterte det ingen protokoller for eventuelle tiebreakere, så det ble avholdt en ekstra sluttspillkamp i War Memorial Stadium i desember for å avgjør divisjonsmesteren. Bortelaget Patriots slo Bills 26–8. Patriots reiste så til San Diego hvor Chargers fikk sesongens tredje seier over Patriots. En lignende situasjon oppstod i 1968 da Oakland Raiders og Kansas City Chiefs avsluttet sesongen med samme resultat, 12–2, i AFL West. Raiders slo Chiefs 41–6 i en sluttspillkamp og ble dermed kvalifisert til AFL Championship Game. I 1969, det siste året AFL var en separat liga, ble den første wildcard-kampen i profesjonell amerikansk fotball arrangert. Et sluttspill med fire lag ble avholdt, hvor lagene på andreplass i hver divisjon spilte mot vinneren av den andre divisjonen. Chiefs overrasket med en 17–7 seier over Raiders i ligaens aller siste tittelkamp. kansas City Chiefs var det første laget til å vinne to bortekamper i sluttspillet som et wildcard-lag for så å vinne et Super Bowl, selv om ordet "wildcard" var noe kun mediene brukte, og som ligaen ikke kom til å bruke offisielt før flere år senere.

Tittelkamper rediger

Eastern Division Western Division Nådde Super Bowl Seier i Super Bowl
Sesong Dato Vinnerlag Resultat Taperlag MVP Stadion Tilskuertall
1960 1. januar 1961 Houston Oilers 24–16 Los Angeles Chargers Billy Cannon Jeppesen Stadium 32 183
1961 24. desember 1961 Houston Oilers (2) 10–3 San Diego Chargers Billy Cannon Balboa Stadium 29 556
1962 23. desember 1962 Dallas Texans 20–17 (2OT) Houston Oilers Jack Spikes Jeppesen Stadium (2) 37 981
1963 5. januar 1964 San Diego Chargers 51–10 Boston Patriots Keith Lincoln Balboa Stadium (2) 30 127
1964 26. desember 1964 Buffalo Bills 20–7 San Diego Chargers Jack Kemp War Memorial Stadium 40 242
1965 26. desember 1965 Buffalo Bills (2) 23–0 San Diego Chargers Jack Kemp Balboa Stadium (3) 30 361
1966 1. januar 1967 Kansas City Chiefs (2) 31–7 Buffalo Bills Len Dawson War Memorial Stadium (2) 42 080
1967 31. desember 1967 Oakland Raiders 40–7 Houston Oilers Daryle Lamonica Oakland–Alameda County Coliseum 53 330
1968 29. desember 1968 New York Jets 27–23 Oakland Raiders Joe Namath Shea Stadium 62 627
1969 4. januar 1970 Kansas City Chiefs (3) 17–7 Oakland Raiders Otis Taylor Oakland–Alameda County Coliseum (2) 53 561

AFL All-Star-kamper rediger

AFL avholdt ikke en All-Star-kamp etter ligaens første sesong i 1960, men begynte med det i 1961 og fortsatte med det ut 1969-sesongen. All-Star-lag fra Eastern og Western Divisions møttes etter hver sesong utenom i 1965. Den sesongen var det ligavinnerne Buffalo Bills som spilte mot et lag satt sammen fra alle de andre lagene i ligaen.

Etter 1964-sesongen ble AFLs All-Star Game planlagt til begynnelsen av 1965 i Tulane Stadium i New Orleans. Etter at flere fargede spillere ble nektet service av en rekke hoteller og bedrifter i området ønsket både fargede og hvite spillere å boikotte kampen. Under spillere som Cookie Gilchrists ledelse klarte spillerne å få kampen flyttet til Houstons Jeppesen Stadium.[61]

All-Time AFL Team rediger

Laget ble stemt frem av medlemmer av AFL Hall of Fame Selection Committee i 1970:[62]

All-Time AFL Team
Angrep Forsvar Special Teams
Posisjon Spiller Posisjon Spiller Posisjon Spiller
WR Lance Alworth End Jerry Mays K George Blanda
End Don Maynard Gerry Philbin
TE Fred Arbanas T Houston Antwine
T Ron Mix Tom Sestak
Jim Tyrer LB Bobby Bell
C Jim Otto George Webster
G Ed Budde Nick Buoniconti P Jerrel Wilson
Billy Shaw CB Willie Brown
QB Joe Namath Dave Grayson
RB Clem Daniels S Johnny Robinson
Paul Lowe George Saimes

Rekorder i AFL rediger

Følgende er et utvalg av rekordene som ble satt i løpet av ligaens eksistens. NFL inkluderte rekorder og statistikker fra AFL etter sammenslåingen.

Spillere, trenere og medvirkende rediger

American Football Leagues kommissærer og presidenter rediger

  • Joe Foss, kommissær (30. november 1959 – 7. april 1966)
  • Al Davis, kommissær (8. april 1966 – 25. juli 1966)
  • Milt Woodard, president (25. juli 1966 – 12. mars 1970)

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Milligan, Lloyd (26. juli 1966). «New Pact to Last at Least 3 Years: Woodard's Position Unsure After 1970 Merger». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. november 2020. 
  2. ^ Gruver, The American Football League, s. 9.
  3. ^ Gruver, The American Football League, s. 13.
  4. ^ Gruver, The American Football League, s. 13–14.
  5. ^ Gruver, The American Football League, s. 14.
  6. ^ Gruver, The American Football League, s. 15–16.
  7. ^ Miller, Going Long, s. 3–4.
  8. ^ a b «New grid league by 1960–Bell». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). 29. juli 1959. s. 17. Besøkt 2. februar 2021. 
  9. ^ a b «New pro grid league plans to play in 1960». Pittsburgh Press (engelsk). 29. juli 1959. s. 30. Besøkt 2. februar 2021. 
  10. ^ «Kansas City Chiefs History – AFL Origins». KCChiefs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2007. Besøkt 14. november 2020. 
  11. ^ Warren, Matt (4. september 2010). «September 4, 1985 – McGroder Joins The Wall Of Fame». Buffalo Rumblings (engelsk). SB Nation. Besøkt 14. november 2020. 
  12. ^ «New pro loop to compete for gridders». Eugene Register-Guard (engelsk). Oregon. 23. august 1959. s. 1B. Besøkt 2. februar 2021. 
  13. ^ «NFL head Bert Bell dies at 65». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). 12. oktober 1959. s. 1. Besøkt 2. februar 2021. 
  14. ^ Gruver, The American Football League, s. 22–23.
  15. ^ Maiorana, Relentless, s. 65.
  16. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 7–8.
  17. ^ «NFL History, 1951–1960». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2007. Besøkt 14. november 2020. 
  18. ^ a b c d Loup, Rich (22. januar 2001). «The AFL: A Football Legacy (Part One)». RememberTheAFL.com (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  19. ^ Carter, Al (30. juni 1997). «Oilers leave rich legacy of low-budget absurdity». The Dallas Morning News (engelsk). Arkivert fra originalen 6. januar 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  20. ^ Herskowitz, Mickey (1974). «The Foolish Club» (PDF). Pro Football Weekly (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 6. juni 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  21. ^ «The American Football League Attendance, 1960-69» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Pro Football Researchers. 1991. Besøkt 15. november 2020. 
  22. ^ «Canadian Football League 1960 Attendance». CFLDB.ca (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  23. ^ Steve Sabol (Executive Producer) (2004). Raiders – The Complete History (DVD). NFL Productions LLC. 
  24. ^ Naylor, David; Brunt, Stephen (27. oktober 2007). «Touch down in T.O.». The Globe and Mail (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  25. ^ a b «NFL History, 1961–1970». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  26. ^ «New York Jets history». Sports eCyclopedia (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  27. ^ «Jets history – 1962». NewYorkJets.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. november 2006. Besøkt 15. november 2020. 
  28. ^ «Jets history – 1963». NewYorkJets.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. november 2006. Besøkt 15. november 2020. 
  29. ^ «1962 AFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  30. ^ a b «Chiefs timeline – 1960s». KCChiefs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 24. januar 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  31. ^ Barber, Phil. «Gillman laid foundation for all who followed». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 8. november 2005. Besøkt 15. november 2020. 
  32. ^ a b c d Silverman, Steve (7. november 1994). «The 'Other' League» (PDF). Pro Football Weekly (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  33. ^ «Bears Seek Data on AFL». Asbury Park Press. 12. januar 1964. 
  34. ^ a b Foran, Chris (24. oktober 2017). «When Lombardi sacked Milwaukee's bid to land a pro football franchise». Milwaukee Journal Sentinal (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  35. ^ «NFL-AFL battle still on for Atlanta». Toledo Blade (engelsk). Ohio. 9. juni 1965. s. 60. Besøkt 8. september 2023. 
  36. ^ «Atlanta gets AFL franchise; NFL also looking at city». Lewiston Morning Tribune (engelsk). Idaho. 9. juni 1965. s. 13. Besøkt 8. september 2023. 
  37. ^ «Atlanta will become 15th NFL franchise». Toledo Blade (engelsk). Ohio. 22. juni 1965. s. 20. Besøkt 8. september 2023. 
  38. ^ «Miami Dolphins Historical Highlights». MiamiDolphins.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. februar 2007. Besøkt 15. november 2020. 
  39. ^ Dickey, s. 38–39.
  40. ^ Dwyre, Bill (30. november 2009). «Barron Hilton's Chargers turned short stay into long-term success». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  41. ^ «Woodard in, Davis out in AFL». Milwaukee Sentinel. 26. juli 1966. s. 2, part 2. 
  42. ^ a b c Cross, B. Duane (22. januar 2001). «The AFL: A Football Legacy (Part Two)». RememberTheAFL.com (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  43. ^ Maule, Tex (22. januar 1968). «Green Bay, Handily». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  44. ^ Brown, PB – The Paul Brown Story
  45. ^ a b «He guaranteed it». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  46. ^ «Baltimore Colts history». Sports eCyclopedia (engelsk). Besøkt 15. november 2020. 
  47. ^ Jackman, Phil (12. januar 1999). «Lifetime guarantee; Jets-Colts». The Baltimore Sun (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  48. ^ «Page 2's List for top upset in sports history». Page2 (engelsk). ESPN. Besøkt 16. november 2020. 
  49. ^ Wankel, Bob (2. januar 2005). «Eagles can win with right strategy». The Courier-Post. Besøkt 2. september 2007. 
  50. ^ Gooden, Kenneth (19. november 2003). «Can Hornets match greatest all-time upsets?». The State Hornet. Arkivert fra originalen 27. september 2007. 
  51. ^ Shamsky, The Magnificent Seasons, s. 5.
  52. ^ «Super Bowl IV - Minnesota Vikings vs. Kansas City Chiefs - January 11th, 1970». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  53. ^ «1970 AFL All-Star Game recap» (engelsk). Arkivert fra originalen 14. juli 2007. Besøkt 16. november 2020. 
  54. ^ Forbes, Gordon (22. mars 2001). «This time, realignment will be cool breeze». USA Today (engelsk). Arkivert fra originalen 29. august 2004. Besøkt 16. november 2020. 
  55. ^ «Moment 26: Enter Art». ClevelandBrowns.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2007. Besøkt 16. november 2020. 
  56. ^ «NBC gains broadcast rights to American Football League». NBC Sports History Page (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  57. ^ a b Sherrington, Kevin (1. februar 2011). «Dallas meeting in '66 saved Steelers from stinking». The Dallas Morning News (engelsk). Besøkt 16. november 2020 – via Black and Gold World. 
  58. ^ Acho, Jim (1997). The "Foolish Club". Gridiron Press. OCLC 38596883.  Forord av Miller Farr.
  59. ^ Ross, Charles K. (1999). Outside the Lines: African Americans and the Integration of the National Football League. New York University Press. ISBN 0-8147-7495-4. 
  60. ^ Inkluderer sluttspillkamper.
  61. ^ «Black football players boycott AFL All-Star game». The African American Registry (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  62. ^ Liu, Randal; Marini, Matt (red.). 2001 National Football League Record and Fact Book. New York: Workman Publishing Company. s. 405. ISBN 0-7611-2480-2. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=American_Football_League&oldid=24118020»