Wikipedia

Mac Speedie

Mac Curtis Speedie (født 12. januar 1920 i Odell i Illinois, død 5. mars 1993 i Laguna Hills i California) var en profesjonell amerikansk fotballspiller fra USA som spilte end for Cleveland Browns i All-America Football Conference (AAFC) og National Football League (NFL) i syv år før han gikk til Saskatchewan Roughriders i Canada. Han var senere hovedtrener for Denver Broncos i American Football League i to år. Speedie var høy og kjapp og hadde et talent for å komme seg klar av forsvarere, og ledet ligaen i mottakelser fire ganger i løpet av sin karriere og ble utnevnt til All-Pros førstelag seks ganger. Hans i snitt 800 yards per sesong ble ikke overgått før to tiår etter han pensjonerte seg, og snittet på 50 yards per kamp ble stående i 20 år etter han forlot idretten.

Mac Speedie
Nr. 58, 88
Posisjon: wide receiver
Informasjon
Født: 12. januar 1920
Fødested: Illinois
Død: 5. mars 1993 (73 år)
Dødssted: Laguna HillsRediger på Wikidata
Høyde: 191 centimeter Vekt: 92 kg
Karriereinformasjon
High School: Salt Lake City (UT) South
College: Utah
NFL Draft: 1942 / Runde: 15 / Pick 135
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Som spiller
Som trener
Karrierestatistikk
Mottakelser     349
Mottatte yards     5 602
Mottatte touchdowns     33
Resultater som hovedtrener
Karriere:   6–19–1 (.250)
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Speedie vokste opp i Utah og ble en utmerket hekkeløpsutøver i high school og fullback på skolens fotballag til tross for en barndom med Perthes sykdom. Han gikk på University of Utah hvor han fortsatte å utmerke seg i friidrett og amerikansk fotball før han gikk inn i hæren i 1942 under andre verdenskrig. Han tjenestegjorde i fire år før han signerte med Browns i 1946, hvor han spilte end med quarterback Otto Graham, fullback Marion Motley og receiver Dante Lavelli. Browns, da et nytt lag i AAFC, vant ligatittelen hvert år mellom 1946 og 1949. Etter at ligaen ble oppløst i 1950 ble laget en del av NFL, og Speedie fortsatte sin suksess på veien til nok en ligatittel. Etter to år til med Browns valgte Speedie å forlate laget til fordel for Western Interprovincial Football Union (WIFU) etter en konflikt med hovedtreneren Paul Brown. Han spilte to fulle sesonger i WIFU og én kamp i en tredje sesong før han pensjonerte seg.

I 1960 ble han ansatt som end coach for Houston Oilers i AFL. Oilers vant ligatittelen det året, men Speedie forlot laget i 1961 etter at lagets hovedtrener og Speedies tidligere lagkamerat Lou Rymkus fikk sparken. Han tok en jobb som assistenttrener for AFLs Denver Broncos og ble forfremmet til hovedtrener i 1964, men klarte ikke å oppnå suksess i løpet av to år med laget. Han valgte å trekke seg i 1966 og tok heller en stilling som talentspeider, hvor han forble frem til 1982. Den 15. januar 2020 ble det annonsert at Speedie var et av årets nye medlemmer av Pro Football Hall of Fame.

Tidlig liv rediger

Speedie ble født i Odell i Illinois, men gikk på high school i Utah.[1][2] Som barn hadde han Calvé-Legg-Perthes sykdom, en tilstand hvor vekst eller mangel på beinmasse i hofteleddet påvirker tilførsel av blod i området.[2] Han måtte gå med støtter i fire år, og ett av beina hans endte opp med å være kortere enn det andre.[2] Til tross for sykdomen ble Speedie en stjerneatlet på South High School i Salt Lake City, hvor han spilte amerikansk fotball, basketball og drev med friidrett.[2] Han spilte center på skolens basketballag og ble inkludert på en liste over Salt Lakes beste idrettsutøvere for hans prestasjoner som halfback for fotballaget.[3] Han sa at det å fjerne støttene «was like turning a frisky colt out to pasture after a year in a box stall». «I had such a backlog of athletic ambition that I wanted to play football, basketball, and track all at one time.»[3]

College og militærkarriere rediger

Etter high school gikk Speedie på University of Utah, hvor han tok en grad i geologi og fortsatte å utmerke seg som idrettsutøver.[3] Han spilte amerikansk fotball og basketball og drev med hekkløp.[2] Som end for Utah Redskins ble han utnevnt til all-conference i 1939, 1940 og 1941. I friidrett var han nummer to i et hekkløp hvor vinneren, Fred Wolcott fra Rice University satte en NCAA-rekord.[2][3]

I likhet med mange collegeutøvere på sin tid vervet Speedie seg til militæret etter angrepet på Pearl Harbor mot slutten av 1941. Etter uteksamineringen i 1942 gikk han inn i United States Army.[2][3] Speedie ble stasjonert på Fort Warren i Wyoming og spilte for basens militærlag.[4][5]

Profesjonell karriere rediger

Cleveland Browns rediger

Speedie ble draftet av National Football Leagues Detroit Lions mot slutten av draftet i 1942.[4] Fred Mandel, eier av Lions, besøkte ham på Fort Warren og tilbød ham en kontrakt på $2 800 i året. Speedie ville signere umiddelbart, men Mandel ønsket å vente til etter krigen.[4] Innen krigen nærmet seg slutten i 1945 vurderte Speedie å signere med Chicago Rockets, et lag i den nye ligaen All-America Football Conference (AAFC). Rockets hadde kontaktet ham etter å ha sett ham spille bra mot et lag på Marine Corps Air Station El Toro, hvor mange av Rockets’ spillere kom fra.[3][4] Speedie ble også oppdaget av Paul Brown, som hadde vært hovedtrener for et militærlag på Great Lakes Naval Station som spilte mot Broncos.[3] Brown, som var i prosessen med å starte et nytt lag i AAFC under navnet Cleveland Browns, sendte en venn, Jackie Ranen, for å signere Speedie til en kontrakt på $7 000 i 1946.[4][6]

Det tok ikke lang tid før Speedie utviklet seg til en viktig del av Browns’ angrep sammen med quarterback Otto Graham, fullback Marion Motley og mottaker Dante Lavelli. Han var entusiastisk, energisk og kjapp, og var en utfordring for forsvarerne som dekket ham opp.[7] Han hadde en uvanlig løpestil som et resultat av sykdommen, som Lavelli sa at «gav ham en merkelig gange som gjorde det lett for ham å lure forsvarere».[7] Speedie tok imot den første touchdownpasningen i ligaens historie i Browns’ åpningskamp mot Miami Seahawks, som laget vant 44–0.[3][8] Browns endte seriespillet 12–2 og vant divisjonstittelen i AAFC West og en plass i tittelkampen.[9] I uken før tittelkampen mot New York Yankees ble Speedie og to lagkamerater, Lou Rymkus og lagkaptein Jim Daniell, arrestert etter en konfrontasjon med politiet i Cleveland.[10] Daniell var sjåfør i en bil med Rymkus og Speedie som passasjerer og ventet på at Speedies kone skulle komme inn med et fly fra Utah.[11] Daniell tutet på en politibil som blokkerte ham, som førte til konfrontasjonen og arrestasjonene.[12] Brown sparket Daniell av laget, men Speedie og Rymkus ble ikke straffet av laget; de ble holdt i arresten i flere timer før de ble siktet for forstyrrelse av freden.[10]

Browns vant tittelkampen i 1946, hvor Speedie tok imot seks pasninger for 71 yards.[13] Speedie ledet ligaen i yards per mottakelse med 23,5 og scoret syv touchdowns.[14] Etter sesongen ble han og flere av hans lagkamerater utnevnt til AAFCs All-League Team.[15]

1947-sesongen var også solid for Speedie. I en kamp mot Buffalo Bills tangerte han en idrettsrekord ved å ta imot en touchdown fra Graham som han løp 99 yards for en touchdown.[16] Ved slutten av seriespillet ledet han ligaen i mottakelser og mottatte yards, og Browns sikret nok en ligatittel.[17] Hans 67 mottakelser og 1 146 mottatte yards var nest best i idrettens historie, etter Green Bay Packers’ Don Hutson med sine 1 211 yards i 1940.[18] Speedie ble utnevnt til All-Pro førstelag.[19] Speedies suksess i 1947 kom til dels som et resultat av at han, Graham og Lavelli hadde utviklet seg til en solid gruppering etter å ha studert timevis med film og jobbet på teknikk og koordinasjon.[20] Speedie studerte hvordan defensive backs beveget føttene og forsøkte å rive seg løs ved å utnytte deres feilsteg.[20] De eksperimenterte med screen pasninger og gjorde mindre endringer på vanlige løperuter for å utnytte forsvarets svakheter.[21]

Browns fulgte det opp med en perfekt sesong og vant ligatittelen for tredje år på rad.[22] Speedie ledet ligaen i mottakelser og ble nok en gang utnevnt til All-Pro.[22] 1949-sesongen ledet til nok en ligatittel og en utnevnelse til All-Pro for Speedie, som ledet ligaen i mottakelser for tredje år på rad.[23] Han hadde 228 mottatte yards i en kamp mot Yankees, som fremdeles er en lagrekord.[24] Tom Landry, en cornerback for Yankees cornerback som senere ble trener for Dallas Cowboys, skulle dekke opp Speedie og beskrev opplevelsen som «den flaueste atletiske forestillingen i mitt liv».[24] AAFC ble oppløst etter 1949-sesongen og Browns samt to andre lag ble en del av NFL.[25] Speedie var AAFCs karriereleder i mottakelser og mottatte yards med 3 554.[26][27]

Clevelands suksess fortsatte i NFL i 1950 og stilnet skeptikere som mente at laget kun fant suksess på grunn av det lavere nivået i AAFC. Etter seier over de regjerende NFL-mesterne Philadelphia Eagles i sesongåpningen nådde Browns tittelkampen, hvor de slo Los Angeles Rams 30–28 med et field goal av Lou Groza i kampens siste sekunder.[28] Speedie tok imot 548 yards i løpet av sesongen og ble utvalgt til NFLs første Pro Bowl.[29]

Browns nådde tittelkampen igjen i 1951 og 1952 men tapte begge årene.[30] Speedie ledet NFL i mottakelser i 1951 og ble utnevnt til All-Pro førstelag, men kunne ikke spille i tittelkampen på grunn av en skade.[31] I 1952 ble han utvalgt til Pro Bowl for andre gang.[1] Etter sesongen forlot han Browns til fordel for å spille for Saskatchewan Roughriders i Western Interprovincial Football Union.[32] Speedie var en uavhengig person, et personlighetstrekk som kolliderte med Browns dominerende trenerstil.[33] «Han var en av de Paul Brown pirket ekstra mye på», ifølge tidligere lagkamerat Ken Carpenter. «Han hengte seg opp i Speedie uten en god grunn.»[34] Speedie viste sin misnøye ved å ta med en skunk til treningsleiren i 1952 som han kalte «Paul».[34][6] Brown gjorde det klart overfor Speedie at han ikke syns det var morsomt, og Speedie svarte at det var et nattdyr som var oppkalt etter Paul Revere.[6]

Roughriders tilbød Speedie en dobling av lønnen han fikk av Browns i en periode hvor de canadiske ligaene forsøkte å øke interessen ved å signere stjernespillere fra NFL.[32] Paul Brown nektet å matche tilbudet og Speedie, som tjente $11 000 i året med Browns, signerte kontrakt med det canadiske laget før 1953-sesongen.[34][35] Brown truet deretter Speedie med søksmål for brudd på hans kontrakt med laget da han påstod at Browns hadde tatt nytte av en mulighet til å forlenge kontrakten etter den utløp i sommeren 1953.[36] «Dette var enkelt og greit et tilfelle av kontraktsbrudd, da denne unge mannen moralsk og etisk hadde en kontrakt med oss», sa Brown.[36] Speedie sa senere at Brown «sa til meg at han skulle ta hevn da jeg forlot ligaen».[6]

Western Interprovincial Football Union rediger

Den da 33 år gamle Speedie begynte å spille for Roughriders til tross for trusselen om søksmål.[37] Speedie ledet ligaen med syv touchdowns i 1953 og med 576 mottatte yards den neste sesongen.[3] I 1955 ble han sendt til WIFUs BC Lions, men spilte bare én kamp for dem før en kneskade satt ham på benken ut sesongen.[38] Han hadde fått et tretthetsbrudd i leggen og måtte operere to revnede leddbånd i kneet og ankelen. Det var forventet at han skulle jobbe som talentspeider for Lions i rehabiliteringsperioden.[39] Etter skaden ble Speedie kuttet fra spillerstallen, og spilte aldri på profesjonelt nivå igjen.[1][40]

Speedie var en av de beste mottakerne i sin tidsperiode. Han hadde i snitt over 800 mottatte yards per sesong i løpet av sine syv år i AAFC og NFL, som ikke ble toppet før 20 år etter han trakk seg fra sporten.[41] Snittet på 49,9 mottakelser per sesong var en rekord som ble stående i 25 år.[41] Han ble utnevnt til National Football League 1940s All-Decade Team og ble utvalgt til All-Pros førstelag seks ganger.[41] Forfatterne av det offisielle leksikonet for NFL inkluderte ham på topplisten over ligaens 300 beste spillere noensinne.[41]

Trenerkarriere rediger

Speedie var tilbake i idretten i 1960 som end coach for American Football Leagues Houston Oilers under tidligere lagkamerat og daværende hovedtrener for Oilers Lou Rymkus.[42] Oilers vant AFL-tittelen i 1960, men Rymkus fikk sparken ettter en svak start på neste sesong.[43] Lageier Bud Adams ba Speedie om å fortsette i stillingen sin, men Speedie valgte å slutte i solidaritet med Rymkus.[44]

AFLs Denver Broncos ansatte Speedie som end coach året etter.[45] Han jobbet under hovedtrener Jack Faulkner, som erstattet Frank Filchock før sesongstart og ble utnevnt AFL Coach of the Year.[46] Faulkner ledet laget til et sesongresultat på 2–11–1 i 1963, og Speedie erstattet ham året etter, midt i en tapsrekke på 14 kamper.[46]

I Speedies første kamp som lagets leder tok broncos en 33–27 seier over Kansas City Chiefs.[47] To uker senere suspenderte Speedie placekicker Gene Mingo og defensive back Willie West for «conduct detrimental to the club», trolig for å ha festet til langt på natt på et hotell.[48] Laget gikk 2–7–1 under Speedie, som ble signert til en 2-årig kontrakt etter sesongen.[49]

Broncos gikk 4–10 i Speedies første fulle sesong som Broncos’ hovedtrener i 1965.[50] Etter å ha startet 1966-sesongen med to nederlag sa Speedie opp, og assistenttrener Ray Malavasi tok over.[49] Han sa selv at dette var det beste for laget.[49] Speedie gikk 6–19–1 i løpet av sin tid som Broncos’ hovedtrener.[3] Han tok deretter en stilling som talentspeider for laget og holdt til i Laguna Hills, California.[51] Han holdt stillingen til han pensjonerte seg i 1982.[6]

Senere liv og død rediger

Speedie hadde en kort gjenforening med Brown i 1977 da de to møttes under det årlige East–West Shrine Game, en all-star kamp for college.[6] Speedie introduserte seg selv til Brown, som svarte «Yes, I know. You're the one who went to Canada.»[6] Speedies venner og tidligere lagkamerater presset ofte på for å få han innlemmet i Pro Football Hall of Fame, men Speedie mente at hans konflikt med Brown var grunnen til at han ikke ble innlemmet, selv om flere av hans tidligere lagkamerater, inkludert Otto Graham, Dante Lavelli og Marion Motley, ble innlemmet.[6][52][53] Han ble plassert på en liste over eldre nominasjoner på midten av 1980-tallet, men ble ikke innlemmet da heller.[54] I 1991 sa Graham at han mente Paul brown var grunnen, «Paul wasn't the type of guy you crossed. He would never forget it.»[6]

Selv om han ikke ble innlemmet i æresgalleriet for profesjonell amerikansk fotball ble Speedie innlemmet i Utah Sports Hall of Fame i 1972 og University of Utah's Crimson Club i 1986.[55][56] Han døde i California i 1993.[57]

Den 15. januar 2020 ble Speedie innlemmet i Pro Football Hall of Fame Class of 2020.[58]

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Mac Speedie NFL Football Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 22. juni 2023. 
  2. ^ a b c d e f g Piascik 2007, s. 22.
  3. ^ a b c d e f g h i j Braunwart, Bob; Carroll, Bob (1982). «Big Mac of the Browns' attack» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Pro Football Researchers. 1 (4). Besøkt 22. juni 2023. 
  4. ^ a b c d e Sauerbrei, Harold (7. september 1949). «Speedie, Lured By Brown's Fame, Is Happy He Was Slow On Other Offers». Cleveland Plain Dealer. s. 24. 
  5. ^ «Broncos Top Soldier Team». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Denver. 23. mars 1944. s. 15. Besøkt 22. juni 2023. 
  6. ^ a b c d e f g h i Foster, Chris (12. september 1991). «Speedie Turns a Home Into a Hall». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 22. juni 2023. 
  7. ^ a b Piascik 2007, s. 23.
  8. ^ Piascik 2007, s. 49.
  9. ^ «1946 Cleveland Browns Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. juli 2023. 
  10. ^ a b Piascik 2007, s. 61.
  11. ^ Piascik 2007, s. 60.
  12. ^ Piascik 2007, s. 62.
  13. ^ Piascik 2007, s. 64–65.
  14. ^ Piascik 2007, s. 65.
  15. ^ Piascik 2007, s. 66.
  16. ^ Piascik 2007, s. 76–77.
  17. ^ Piascik 2007, s. 81–82.
  18. ^ Piascik 2007, s. 88.
  19. ^ Piascik 2007, s. 82.
  20. ^ a b Piascik 2007, s. 90.
  21. ^ Piascik 2007, s. 90–91.
  22. ^ a b Piascik 2007, s. 121.
  23. ^ Piascik 2007, s. 148.
  24. ^ a b Piascik 2007, s. 138.
  25. ^ Piascik 2007, s. 141.
  26. ^ Piascik 2007, s. 149.
  27. ^ «Mac Speedie Past Stats, Statistics, History and Awards». DatabaseFootball.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. oktober 2012. Besøkt 14. juli 2023. 
  28. ^ Piascik 2007, s. 181.
  29. ^ Piascik 2007, s. 185.
  30. ^ Piascik 2007, s. 234, 253.
  31. ^ Piascik 2007, s. 247, 250, 254.
  32. ^ a b Piascik 2007, s. 268.
  33. ^ Piascik 2007, s. 268–269.
  34. ^ a b c Piascik 2007, s. 269.
  35. ^ «TD Club to honor ex-Browns' receiver Speedie tomorrow». Cleveland Plain Dealer. 10. desember 1980. s. 2F. 
  36. ^ a b «Browns Ponder Speedie's Action». Cleveland Plain Dealer. 1. juli 1953. s. 31. 
  37. ^ «Riders Roll Up Important Win». Saskatoon Star-Phoenix (engelsk). Regina. 28. september 1953. s. 17. Besøkt 15. juli 2023. 
  38. ^ Melville, Tom (30. august 1955). «Riders Capture Aerial Duel». The Leader-Post (engelsk). Vancouver. s. 14. Besøkt 15. juli 2023. 
  39. ^ Richards, Jack (1. september 1955). «Blue Bombers Need Win But, Oh, So Do Lions». The Vancouver Sun (engelsk). s. 24. Besøkt 15. juli 2023. 
  40. ^ «Speedie Fails to Make the Team». Cleveland Plain Dealer. Vancouver, B.C. 31. august 1955. s. 31. 
  41. ^ a b c d «Mac Speedie Fact Sheet» (PDF) (engelsk). Pro Football Researchers. Besøkt 18. juli 2023. 
  42. ^ Heaton, Chuck (10. april 1960). «Football Footnotes». Cleveland Plain Dealer. s. 9C. «Lou Saban is head coach at Boston and Lou Rymkus is the Houston head man. The assistants are Chuck Noll at Los Angeles, Tom Caitlin at Dallas and Mac Speedie at Houston.» 
  43. ^ «Oilers Fire Lou Rymkus». The Palm Beach Post. Houston. 15. oktober 1961. s. 34. 
  44. ^ «Speedie Quits as Houston Coach». Cleveland Plain Dealer. Houston, Texas. 18. oktober 1961. s. 33. 
  45. ^ Pitman, Frank (23. august 1962). «Recharged Broncos eye road to top». The Press-Courier (engelsk). Denver. s. 15. Besøkt 14. august 2023. 
  46. ^ a b «Broncos Replace Faulkner With End Coach Speedie». St. Petersburg Times (engelsk). Denver. 6. oktober 1964. s. 3C. Besøkt 14. august 2023. 
  47. ^ «Broncos Win For Speedie». The Palm Beach Post (engelsk). Denver. 12. oktober 1964. s. 13. 
  48. ^ «Get Rid Of Mingo». The Milwaukee Sentinel. Denver, Colorado. 29. oktober 1964. s. 2. 
  49. ^ a b c «Broncos Seek New Wrangler As Speedie Quits». Toledo Blade (engelsk). Denver, Colorado. 19. september 1966. s. 19. Besøkt 14. august 2023. 
  50. ^ «1965 Denver Broncos Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. august 2023. 
  51. ^ Heaton, Chuck (3. november 1979). «Speedie belongs on all-time team». Cleveland Plain Dealer. s. 1B. 
  52. ^ «Notes off the cuff». Cleveland Plain Dealer. 5. november 1977. s. 3C. 
  53. ^ Heaton, Chuck (16. desember 1980). «Notes off the cuff». Cleveland Plain Dealer (engelsk). s. 5C. 
  54. ^ Heaton, Chuck (8. juni 1985). «Off the cuff». Cleveland Plain Dealer. s. 7D. 
  55. ^ «Hall of Fame 1970s» (engelsk). Utah Sports Hall of Fame Foundation. Besøkt 14. august 2023. 
  56. ^ «University of Utah Crimson Club» (engelsk). University of Utah. Besøkt 14. august 2023. 
  57. ^ «United States Social Security Death Index, Mac C Speedie, 1993». FamilySearch.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2016. Besøkt 14. august 2023. 
  58. ^ Wilner, Barry (15. januar 2020). «Mac Speedie among Hall of Fame inductees picked by special centennial panel». The Chronicle (engelsk). Besøkt 14. august 2023. 

Videre litteratur rediger

  • Piascik, Andy (2007). The Best Show in Football: The 1946–1955 Cleveland Browns. Lanham, Maryland: Taylor Trade Publishing. ISBN 978-1-58979-571-6. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mac_Speedie&oldid=23880491»