Wikipedia

Eurovision Song Contest 1986

31. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1986 var den 31. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av NRK lørdag 3. mai 1986 i Grieghallen i Bergen. Dette var første gang konkurransen ble arrangert i Norge – takket være Bobbysocks' seier med «La det swinge» året før. Åse Kleveland var programleder, og Egil Monn-Iversen var musikalsk leder for Kringkastingsorkestret. Dette ble også Sissel Kyrkjebøs store gjennombrudd som artist, da hun opptrådte i pausen med «Nystemten».

Eurovision Song Contest 1986
Datoer
Finale: 3. mai 1986
Vertskap
Sted: Norges flagg Grieghallen, Bergen, Norge
Programleder: Åse Kleveland
Sjefdirigent: Egil Monn-Iversen
Regi: John Andreassen
Produsent: Harald Tusberg
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Norsk rikskringkasting (NRK)
Deltakelse
Deltakere: 20
Vinner: Belgias flagg Belgia
«J'aime la vie»
Sandra Kim
Debuterte: Islands flagg Island
Tilbake: Nederlands flagg Nederland
Jugoslavias flagg Jugoslavia
Trakk seg: Hellas’ flagg Hellas
Italias flagg Italia
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1985        1987 ►

Til sammen deltok 20 land. Island debuterte i konkurransen, mens Nederland og Jugoslavia var tilbake etter fraværet i 1985. Samtidig trakk Hellas og Italia seg.

Forhåndsfavoritten Belgia vant en klar seier med 13-årige Sandra Kim og sangen «J'aime la vie». Dette var Belgias første og hittil eneste seier i konkurransen. Kim er også den yngste som noen gang har vunnet konkurransen. Med den nedre aldersgrensen på 16 år som ble innført i 1990, kan ikke denne aldersrekorden bli slått. Fransk dominerte seierspallen, for også andreplassen Sveits og tredjeplassen Luxembourg hadde franskspråklige bidrag. Irland ble nummer fire, mens Sverige tok femteplassen. Ketil Stokkan representerte Norge på hjemmebane med «Romeo». Med seg på scenen hadde han Jonny Nymoen og Olav Klingen fra Great Garlic Girls, og dette var første gang dragartister deltok i Eurovision Song Contest. Det norske bidraget fikk 44 poeng og ble nummer 12 av 20.

Bakgrunn rediger

 
Grieghallen i Bergen.
Foto: Nina Aldin Thune

Bergen blir vertsby rediger

Da Bobbysocks vant konkurransen i 1985 med «La det swinge», fulgte nærmest en nasjonal folkefest i Norge. Dette var Norges første seier i konkurransen, og dermed fikk Norge også arrangere konkurransen for første gang året etter. Men midt i seiersrusen oppsto det også raskt en lokaliseringsdebatt om hvor finalen i 1986 skulle holdes. Flere byer kom raskt på banen, blant andre Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Etter lange sonderinger falt valget på Bergen og Grieghallen, og beslutningen ble offentliggjort av kringkastningssjef Bjartmar Gjerde direkte på Dagsrevyen sommeren 1985.[1] Arenaen Grieghallen ligger sentralt i Bergen og sto ferdig i mai 1978. Hallens hovedkonsertsal, Griegsalen, har 1610 sitteplasser.[2] Dette var langt lavere enn året før, da rundt 7500 publikummere var på plass i Scandinavium.[3] Stavanger Forum hadde vært den hardeste konkurrenten til Grieghallen, og NRK la den norske finalen i 1986 til Stavanger som et slags plaster på såret.

Island debuterer rediger

Finalen ble lagt til lørdag 3. mai, og 20 land stilte til start – en tangering av rekorden fra 1978, 1981 og 1983. Island debuterte i konkurransen, etter å ha fått på plass en fast satellittforbindelse med resten av Europa. Island hadde riktignok sendt konkurransen i opptak siden 1970, og direkte fra og med 1983.[4] Men den islandske kringkasteren RÚV hadde holdt tilbake en deltakelse i frykt for å måtte ta på seg kostnadene ved en eventuell seier.[5] I 1986 var imidlertid teknikken og økonomien god nok til at sagaøya kunne stille i konkurransen for første gang. Dermed deltok hele Norden for første gang i konkurransen.

Nederland og Jugoslavia var tilbake etter fraværet året før, mens Italia trakk seg av ukjente grunner. Hellas var opprinnelig blant deltakerne, men trakk seg kort tid før finalen – angivelig på grunn av at finalen kolliderte med den gresk-ortodokse påsken.[6][7] Hellas hadde til og med holdt en nasjonal finale, som Polína og låten «Vangón-li» (gresk transkripsjon av det franske ordet for sovevogn, wagon-lit) hadde vunnet. Sangen skulle vært nummer 18 ut i finalen i Bergen. Dermed sank deltakerantallet fra 21 til 20.

Sendingen rediger

 
Åse Kleveland ledet sendingen fra Grieghallen.
Foto: Tore Sætre

Finalen var NRKs største tv-produksjon til da, og showet ble en stor mulighet for kringkasteren og Norge å vise seg frem for et større internasjonalt publikum. I innledningen til showet, og i postkort-filmene før hvert bidrag, viste NRK bilder av Bergen og vakker, norsk natur.[8] «Det skulle se litt storslått ut, litt nært og menneskelig, og da har du en sending som går inn hos publikum, stort sett», sa showets produsent John Andreassen i et intervju med NRK i 2015.[1]

Sendingen startet med en kortfilm av norsk natur, nordlys, fjorder, sjø og hav. Underveis i filmen ble det vist akvareller av norsk natur, ført i penselen av maleren Kåre Tveter. Mot slutten av filmen kom Bergen by til syne, filmet fra Ulriken. Deretter dukket Grieghallen opp, som «åpnet» seg og tok seerne med inn i Griegsalen og dens 1600 tilskuere. I salen satt blant andre kronprinsfamilien: daværende kronprins Harald, kronprinsesse Sonja, prinsesse Märtha Louise og prins Haakon Magnus.

Scenedekoren etterlignet norsk vintermiljø, med store gjennomsiktige «iskrystaller» som kunne dreies, flyttes og lyssettes – alt etter behov. Scenedekoren var laget av scenograf Per Fjeld, og lyssettingen ble utført av lysmester Asbjørn W. Hagen. Til venstre på scenen satt Kringkastingsorkestret, med rundt 60 musikere kledd i hvitt. Orkesteret var under ledelse av Egil Monn-Iversen, i tillegg hadde de fleste deltakernasjonene egne dirigenter som ledet orkesteret under sitt respektive bidrag. Midt på scenen var det en stor trapp opp til bakrommet og artistenes green room.

Kjolespekulasjoner rediger

Ned den store trappen kom programleder Åse Kleveland gående i en fotsid kjole i «sølvskimrende silke, overbrodert med perler, stener og paljetter, med syrinfarget skjørt under», ifølge kommentator Knut Bjørnsen.[9]. På forhånd hadde pressen spekulert intenst på hva slags kjole Kleveland skulle ha på seg under sendingen. Kjolespekulasjonene var så omfattende at Kleveland selv ble overrasket. I et intervju med NRK i 2007 sa hun: «Hysteriet omkring hva jeg skulle ha på meg, var ikke til å tro. Det var dager da jeg trodde det skulle kom opp ukebladjournalister av undertøysskuffen min».[9]

Kleveland åpnet showet med å ønske velkommen på en rekke språk, før hun sang musikkstykket «Welcome to Europe», komponert for anledningen av Egil Monn-Iversen. På slutten av stykket hadde Monn-Iversen komponert inn eurovisjons-fanfaren «Te Deum» og elementer fra «I Dovregubbens hall». I teksten sang blant annet Kleveland «Soon we will know who'll be the best – in the Eurovision Song Contest» (norsk: snart får vi vite hvem som blir den beste – i Eurovision Song Contest).[10]

Deretter holdt Kleveland en introduksjon på engelsk og fransk, der hun uttrykte stor glede over at Norge omsider hadde æren av å arrangere finalen. Blant annet sa Kleveland at Norges vei i Eurovision Song Contest har «vært ganske tornefull, faktisk. Så du kan se for deg hvor glade vi ble da vi omsider vant i fjor». Hele sendingen fra Grieghallen varte i 2 timer og 43 minutter og hadde et potensielt publikum på 700 millioner seere i 33 land.[8]

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten før. Luxembourg åpnet sendingen som det 500. bidraget i konkurransens historie[4], mens Portugal avsluttet sendingen. Norge fikk startnummer fire. Hvert land ble introdusert av en kort postkort-film med bilder fra ulike steder i Norge, og deretter med bilder av landets deltaker. Postkort-filmen ble avsluttet med et postkort der det sto «Hilsener fra Norge» på deltakerlandets eget språk.

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1986

 
Ketil Stokkan og Great Garlic Girls fremfører «Romeo» under den norske finalen.
Foto: Bo Mathisen, Riksarkivet

Den norske finalen var den største til da og ble for første gang arrangert utenfor Oslo. Stedet var Stavanger Forum, og finalen ble arrangert lørdag 22. mars med Jarl Goli som programleder. I konkurranse med ni andre låter, vant Ketil Stokkan med sin egenkomponerte sang, «Romeo». Sangen fikk ingen stor kommersiell suksess i Norge, men lå fire uker på den norske singellisten med femteplass som beste notering.[11] Albumet Romeo solgte bare 7500 eksemplarer, og plateselskapet Slagerfabrikken tapte rundt 750 000 kroner på lanseringen. Selskapets Audun Tylden innrømmet senere at de hadde forregnet seg: «Vi trodde vi skulle få mer igjen efter alle pengene og all innsatsen vi la ned i Bergen. Det har aldri skjedd at en norsk Grand Prix-artist har solgt så dårlig.» hevdet Tylden.[12]

I Eurovision Song Contest dirigerte Egil Monn-Iversen det norske bidraget. Sammen med artist Ketil Stokkan var koristene Kari Gjærum, Sigvart Dagsland og Frank Ådahl på scenen. I tillegg deltok Jonny Nymoen og Olav Klingen fra Great Garlic Girls. De var utkledd som Romeo og Julie i pantomime-stil og utførte et dansenummer kreert av koreografen Simen Sand. Dette var første gang dragartister deltok i Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest.

Tross den originale og livlige fremføringen fikk det norske bidraget bare 44 poeng og en tolvteplass. Stokkan representerte Norge på nytt i Eurovision Song Contest 1990 med «Brandeburger Tor», mens to artister fra Great Garlic Girls deltok i Melodi Grand Prix 2006 under navnet Queentastic.

Knut Bjørnsen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK P1 og P2. Sendingen ble sendt i stereo på radio. Den norske juryen satt i Oslo, og journalist Nina Matheson leste opp de norske poengene under avstemningen.

 
Sissel Kyrkjebø fikk sitt store gjennombrudd da hun opptrådte i pausen i Eurovision Song Contest.
Foto: Bo Mathisen, Riksarkivet

Pausenummeret rediger

Før avstemningen viste NRK en film som var filmet i Bergen og omegn uken før finalen. I filmen dukket sangeren Sissel Kyrkjebø og fløytist Steinar Ofsdal opp og fremførte ulike sanger med tilknytning til Bergen. Egil Monn-Iversen sto for arrangementet. På slutten av pausenummeret ble seerne tatt tilbake til Grieghallen, der en bunadskledd Sissel Kyrkjebø (da knapt 17 år gammel) gikk på scenen og sang «Udsigter fra Ulrikken» – også kjent som «Bergensiana» og «Nystemten» – akkompagnert av Kringkastingsorkestret. Et patriotisk bergenspublikum reiste seg og sto under hele fremføringen, noe som kom overraskende på produksjonsteamet i NRK og tilreisende.[13][14][15] For Sissel Kyrkjebø ble opptredenen i Eurovision Song Contest hennes store, karrieremessige gjennombrudd.[16][17]

Avstemningen rediger

I forkant av avstemningen kom programleder Åse Kleveland med et hint om telefonavstemning som fremtidig metode for å kåre vinneren. «Jeg ville gladelig ha invitert dere alle til å delta i avstemningen, men så langt har ikke den teknologiske utviklingen kommet enda», sa programleder Kleveland til seerne.[18] Først elleve år senere gjorde EBU et forsøk med telefonavstemning, og i 1998 ble telefonavstemning tatt i bruk i full skala for å kåre vinneren av Eurovision Song Contest.

I stedet ble vinneren kåret med nasjonale juryer. Hvert deltakerland hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Det første landet til å stemme, var Luxembourg. 20 år tidligere hadde programleder Åse Kleveland deltatt i konkurransen i nettopp Luxembourg. Der endte hun på en tredjeplass med Arne Bendiksens «Intet er nytt under solen» – noe også Frank Naef påpekte like før han satte i gang avstemningen. Frem til 1996 var Klevelands tredjeplass Norges beste plassering, sett bort fra seirene i 1985 og 1995.

Avstemningen ble raskt en parademarsj for forhåndsfavoritten Sandra Kim fra Belgia. Alle landene i første halvdel av avstemningen hadde Belgia i sin topp tre, og Belgia tok en klar ledelse med Sveits på andreplass. Den norske juryen hadde Luxembourg på topp, Danmark som nummer to og vinnerlandet Belgia på tredjeplass.[19] Til slutt vant Belgia med 176 poeng – hele 36 poeng foran Sveits på andreplass. Først i 1993 ble Belgias poengrekord slått, da irske Niamh Kavanagh fikk 187 poeng for «In Your Eyes».

Reaksjoner på showet rediger

Showet fra Bergen ble teknisk sett avviklet prikkfritt og uten noen større problemer. Sendingen fikk også ros og godord fra en rekke hold, blant annet fra tv-folk i Norge og utlandet. Sammenlignet med finalen i Göteborg året før, ble NRKs produksjon likevel en heller dempet og rolig sending. Ballade.no kalte sendingen «en relativt trist finale midt i den plastikkpregede jappetiden».[17] Bergens turistsjef, Ola Hiis Berg, mente det ble «for mye is og kulde» i filmene under sendingen. Berg mente også at scenekulissene også «understreket myten om et kjølig nord – en myte vi ønsket å ta livet av ved å vise en mykere og varmere side av Norge enn snøkledte vidder og fjell.»[20]

Tross de blandede tilbakemeldingene fra presse og anmeldere, samlet finalen fra Bergen de fleste norske seere. Eurovision Song Contest ble det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1986, og 89 prosent av nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse utført blant 200 nordmenn. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag for avisen VG.[21]

Sjefregissør for Eurovision Song Contest 1986 var John Andreassen, som tidligere hadde stått bak en rekke store norske underholdningsprogrammer siden 1960-årene. Prosjektleder var Per Selstrøm, mens Harald Tusberg var ansvarlig produsent. Sjefdirigent og musikalsk ansvarlig var Egil Monn-Iversen. Terje Fjærn var assisterende musikalsk ansvarlig, mens Pete Knutsen var musikkprodusent.[22]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Luxembourg Sherisse Stevens «L'amour de ma vie» Fransk Mitt livs kjærlighet 3 117
02   Jugoslavia Doris Dragović «Željo moja» Kroatisk Mitt ønske 11 49
03   Frankrike Cocktail Chic «Européennes» Fransk Europeiske jenter 17 13
04   Norge Ketil Stokkan «Romeo» Norsk – 12 44
05   Storbritannia Ryder «Runner in the Night» Engelsk Løperen i natten 7 72
06   Island ICY «Gleðibankinn» Islandsk Gledesbanken 16 19
07   Nederland Frizzle Sizzle «Alles heeft ritme» Nederlandsk Alt har rytme 13 40
08   Tyrkia Klips ve Onlar «Halley» Tyrkisk – 9 53
09   Spania Cadillac «Valentino» Spansk – 10 51
10   Sveits Daniela Simons «Pas pour moi» Fransk Ikke for meg 2 140
11   Israel Moti Giladi og Sarai Tzuriel «Yavo yom» Hebraisk En dag skal komme 19 7
12   Irland Luv Bug «You Can Count On Me» Engelsk Du kan regne med meg 4 96
13   Belgia Sandra Kim «J'aime la vie» Fransk Jeg elsker livet 1 176
14   Tyskland Ingrid Peters «Über die Brücke geh'n» Tysk Å gå over broen 8 62
15   Kypros Elpida «Tóra zo» (Τώρα ζω) Gresk Nå lever jeg 20 4
16   Østerrike Timna Brauer «Die Zeit ist einsam» Tysk Tiden er ensom 18 12
17   Sverige Lasse Holm og Monica Törnell «E' de' det här du kallar kärlek» Svensk Er det dette du kaller kjærlighet? 5 78
18   Danmark Lise Haavik «Du er fuld af løgn» Dansk Du er full av løgn 6 77
19   Finland Kari Kuivalainen «Never the End»[a] Finsk Aldri slutten 15 22
20   Portugal Dora «Não sejas mau para mim» Portugisisk Ikke vær så sint på meg 14 28

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Elpida   Kypros 1979 Representerte Hellas

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[24]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                       
  Luxembourg 5 8 12 8 1 8 2 4 7 10 12 8 10 10 2 4 6 117 3
  Jugoslavia 2 7 5 7 3 3 1 3 4 12 1 1 49 11
  Frankrike 3 7 3 13 17
  Norge 4 4 2 6 6 5 6 6 5 44 12
  Storbritannia 4 10 6 6 2 4 2 5 2 3 8 8 10 2 72 7
  Island 5 2 6 4 2 19 16
  Nederland 1 2 7 1 8 10 1 3 7 40 13
  Tyrkia 6 12 2 6 8 3 6 8 2 53 9
  Spania 7 4 6 1 2 8 1 5 3 7 3 1 3 51 10
  Sveits 12 6 7 5 5 3 12 10 4 12 10 12 5 4 12 4 7 10 140 2
  Israel 1 1 5 7 19
  Irland 3 8 3 2 8 5 12 6 2 12 7 12 8 8 96 4
  Belgia 10 10 12 8 10 10 10 12 10 10 5 12 1 10 6 6 10 12 12 176 1
  Tyskland 8 1 12 8 7 8 5 7 2 4 62 8
  Kypros 3 1 4 20
  Østerrike 2 1 2 6 1 12 18
  Sverige 5 7 2 7 3 12 3 7 12 4 5 6 5 78 5
  Danmark 5 10 6 7 4 5 3 10 4 7 7 4 5 77 6
  Finland 6 1 1 8 3 3 22 15
  Portugal 4 4 4 8 7 1 28 14

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Belgia Finland, Frankrike, Irland, Portugal, Tyrkia
  Sveits Belgia, Israel, Luxembourg, Nederland, Sverige
3   Irland Danmark, Spania, Østerrike
2   Luxembourg Norge, Tyskland
  Sverige Island, Sveits
1   Jugoslavia Kypros
  Tyrkia Jugoslavia
  Tyskland Storbritannia

Hendelser rediger

Folkefest i Bergen rediger

I forkant av finalen arrangerte vertsbyen en rekke større og mindre fester for å markere konkurransen.[25] Blant annet arrangerte Bergen fjordturer med skoleskipene «Statsraad Lehmkuhl» og SS «Christian Radich». Byen laget også et skihopp i Johanneskirkebakken midt i Bergen sentrum. Rennet ble omtalt som «verdens største i en bygate», og Roger Ruud vant med et hopp på vel 21 meter. Snøen til skihoppet var fraktet med tog fra Finse.[26][27]

På Fisketorget ble det laget et langt laksebord med 10 600 kanapeer, og etter finalen 3. mai ble det tent varder på byens syv fjell. Arrangementet ble deretter avsluttet med et fyrverkeri. Også i Oslo var det flere markeringer i anledning Eurovision Song Contest.[26]

Strid om vinnerens alder rediger

 
Sandra Kim var bare 13 år da hun vant.

Størst oppmerksomhet fikk naturlig nok vinneren Sandra Kim. Hun var den store favoritten i forkant av konkurransen og ble fulgt tett av norsk og utenlandsk presse. Under en pressetur med Fløibanen, måtte vognen stoppe ved det nest siste stoppet før Fløien stasjon på grunn et sikkerhetsproblem. Vognen skled et par meter bakover, før passasjerene måtte klatre ut. Norsk presse moret seg også over at Sandra Kim bare ønsket seg iskrem dersom hun skulle vinne.

Sandra Kim vant også, og hadde før seieren fortalt presse og produsenter at hun var 14 år. Etter seieren ble det imidlertid kjent at hun bare var 13 år. Det var ingen aldersbegrensninger på denne tiden, men Sveits som ble nummer to, krevde at Belgia skulle diskvalifiseres. Den europeiske kringkastingsunion (EBU) tok imidlertid ikke protesten til følge.[28] Dette var andre gang Sveits protesterte mot vinneren. Første gang var i 1963, da Danmark vant like foran Sveits etter at den norske juryen endret på poengene sine. Heller ikke da ble den sveitsiske protesten tatt til følge.

Fra og med 1990 innførte EBU 16-års aldersgrense for å delta, og dermed vil Sandra Kim forbli den yngste vinneren av konkurransen gjennom tidene.[29][30]

Angrepet mot kronprinsesse Sonja rediger

Den mest dramatiske hendelsen skjedde like før showets start, da kronprinsfamilien ankom Grieghallen. Da de kongelige var på vei opp den røde løperen, klarte en sinnsforvirret, lokal kvinne å ta seg forbi sperringene og kaste en illeluktende væske over kronprinsesse Sonja.[31] Kvinnen ble raskt pågrepet og ført bort fra området. Det viste seg også at væsken ikke var farlig, men en blanding av vann, olje og pepper. Kronprinsessen fortsatte inn i Grieghallen og ble vasket og stelt av NRKs sminkører og kostymepersonell.[32] Hendelsen fikk ingen konsekvenser for sendingen, og kronprinsfamilien satt som planlagt i salen gjennom hele finalen.

Politiet i Bergen bekreftet kort tid etter at den angripende kvinnen hadde handlet på egen hånd, uten noen form for politiske eller religiøse motiver. Hun ble senere fremstilt for en psykiater.[33]

Bombetrusselen mot finalen rediger

I flere år etter konkurransen holdt politiet og Grieghallens ledelse skjult for allmennheten at det ble ringt inn en bombetrussel under sendingen.[13] Innringeren hevdet at det var plassert en bombe i Griegsalen, og at den ville detonere under sendingen.[32] Med kronprinsfamilien i salen og angrepet mot kronprinsesse Sonja like før, var beredskapen ekstra skjerpet. En stund vurderte politiet om sendingen skulle avbrytes, og salen evakueres. Men før sendingen hadde politiet gått grundig gjennom salen og scenen med bombehunder, og trusselen ble derfor raskt vurdert som falsk. Bergens daværende politimester Oskar Hordnes besluttet at sendingen skulle fortsette, og showet ble avholdt uten problemer.

Dirigenter rediger

Mens Egil Monn-Iversen var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[34]

Land Dirigent
  Luxembourg Rolf Soja
  Jugoslavia Nikica Kalogjera
  Frankrike Jean-Claude Petit
  Norge Egil Monn-Iversen
  Storbritannia Ingen dirigent
  Island Gunnar Þórdarsson
  Nederland Harry van Hoof
  Tyrkia Melih Kibar
  Spania Eduardo Leiva
  Sveits Atilla Şereftuğ
  Israel Yoram Zadok
  Irland Noel Kelehan
  Belgia Jo Carlier
  Tyskland Hans Blum
  Kypros Martyn Ford
  Østerrike Richard Österreicher
  Sverige Anders Berglund
  Danmark Egil Monn-Iversen
  Finland Ossi Runne
  Portugal Colin Frechter

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[35] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Luxembourg – Frédérique Ries
  2.   Jugoslavia – Enver Petrovci[36]
  3.   Frankrike – Patricia Lesieur
  4.   Norge – Nina Matheson
  5.   Storbritannia – Colin Berry[37]
  6.   Island – Guðrún Skúladóttir[38]
  7.   Nederland – Joop van Zijl
  8.   Tyrkia – Ümit Tunçağ
  9.   Spania – Matilde Jarrín
  10.   Sveits – Michel Stocker[39]
  11.   Israel – Yitzhak Shim'oni[40]
  12.   Irland – John Skehan
  13.   Belgia – Jacques Olivier
  14.   Tyskland – Christoph Deumling
  15.   Kypros – Anna Partelidou
  16.   Østerrike – Tilia Herold
  17.   Sverige – Agneta Bolme Börjefors[41]
  18.   Danmark – Bent Henius
  19.   Finland – Solveig Herlin[42]
  20.   Portugal – Margarida Andrade

Kommentatorer og sendinger rediger

33 land sendte finalen, og de fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1986:[43]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRTN BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont[44][45][46]
RTBF RTBF1 Fransk: Patrick Duhamel[45][47]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[48]
  Finland Yle Yle TV1, Yle TV2 Heikki Harma og Kari Lumikero[49][50]
  Frankrike France Télévision Antenne 2 Patrice Laffont[51]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Brendan Balfe[52]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[53][54]
  Island RÚV Sjónvarpið Þorgeir Ástvaldsson[55]
Rás 1
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator[56]
Reshet Gimel Yigal Ravid[56]
  Jugoslavia JRT TVB1 Serbisk: Mladen Popović[57]
TV Koper-Capodistria Italiensk: Ukjent[58]
TVLJ1 Slovensk: Miša Molk[59]
TVSa 1 Bosnisk: Ukjent
TVZ 1 Kroatisk: Ksenija Urličić[60]
  Kypros RIK RIK TV Neophytos Taliotis[61][62]
  Luxembourg CLT RTL Télévision Fransk: Valérie Sarn[47]
RTL plus Tysk: Ukjent[45][46]
  Nederland NOS Nederland 1 Leo van der Goot[45]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Knut Bjørnsen[63][64]
NRK P1
NRK P2
  Portugal RTP RTP1 Fialho Gouveia[65][66]
  Spania TVE TVE 2 Antonio Gómez Rufo[67][68][69]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[70]
BBC Radio 2 Ray Moore[71]
  Sveits SRG SSR DRS Tysk: Bernard Thurnheer[72]
TSR Fransk: Serge Moisson[51]
TSI Italiensk: Ezio Guidi[73]
  Sverige SVT TV1 Ulf Elfving[41]
SR SR P3 Jacob Dahlin[41]
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Gülgün Baysal[74][75]
  Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Ado Schlier[76]
  Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann[77][78][79]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter[80]
  Hellas ERT ERT1 Mako Jeorjádou[81][82]
  Polen TP TP1 Ukjent, vist i opptak 24. mai[83]
  Russland CT USSR Program 1 Ukjent, vist i opptak 30. mai[84]
  Tsjekkoslovakia ČST ČST2 Ukjent, vist i opptak 2. juni[85]
  Ungarn MTV MTV1 Ukjent[86]

Se også rediger

Noter rediger

  1. ^ Finlands bidrag hadde engelsk tittel, men teksten var på finsk. Den originale finske tittelen var «Päivä kahden ihmisen» (norsk oversettelse: dagen for to personer).

Referanser rediger

  1. ^ a b «Underholdningsmaskinen, episode 6 (tidskode 11:00)». NRK TV (norsk). 16. desember 2015. Besøkt 14. oktober 2017. 
  2. ^ «Konsertlokaler - Konsertlokaler - Konsertlokaler - Grieghallen». www.grieghallen.no. Arkivert fra originalen 6. august 2017. Besøkt 5. august 2017. 
  3. ^ «Eurovision Song Contest 1985 – full show». SVT/EBU via YouTube. 4. mai 1985. Besøkt 3. september 2022. 
  4. ^ a b «Eurovision Song Contest 1986». eurovision.tv. Besøkt 3. september 2022. 
  5. ^ «Eurovision Song Contest 1986: Kommentator Knut Bjørnsen under Islands postkort». NRK. 3. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  6. ^ «The Ones That Got Away». NUL POINTS!. Besøkt 28. november 2016. 
  7. ^ Pinnock, Tom (2. mai 1986). «Greek Orthodox Church To Celebrate Easter Sunday». Orlando Sentinel. Arkivert fra originalen 14. oktober 2017. Besøkt 3. september 2022. 
  8. ^ a b NRK TV (3. mai 1986). «Eurovision Song Contest 1986». NRK/EBU. Besøkt 3. september 2022. 
  9. ^ a b «Tilbake til 80-tallet: 1986». Norsk rikskringkasting. 11. januar 2007. Besøkt 14. oktober 2017. 
  10. ^ «Musikalsk mellomspill med Egil Monn-Iversen». NRK TV (norsk). 1. mai 1992. Besøkt 14. oktober 2017. 
  11. ^ «Norges offisielle singelliste for 'Romeo'». IFPI Norge. Besøkt 3. september 2022. 
  12. ^ Marcussen og Ekern, Tor og Yngve (28. februar 1987). «Grand Prix: Ingen garanti for kometkarriere». Aftenposten. s. 25. 
  13. ^ a b Lura, Christian (3. mai 2016). «Melodi Grand Prix i Bergen mottok bombetrussel». NRK (norsk). Besøkt 14. oktober 2017. 
  14. ^ Svendsen, Roy Hilmar (11. april 2008). «Hva vil du se?». NRK. Besøkt 14. januar 2023. 
  15. ^ Augested, Kate (1994). «'Å, Sissel, Sissel, når eg ser deg slik'». Norsk medietidsskrift. 02 (norsk). 1: 8–25. ISSN 0805-9535. doi:10.18261/ISSN0805-9535-1994-02-02. Besøkt 8. desember 2021. 
  16. ^ «– Ville ikke bli stjerne». seher.no (norsk). 18. september 2010. Besøkt 14. oktober 2017. 
  17. ^ a b «Kyrkjebø, Sissel». Ballade.no. 6. august 2006. Besøkt 14. oktober 2017. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1986: Åse Kleveland under introduksjonen til pausenummeret». Norsk rikskringkasting. 3. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest Bergen 1986: Norges poeng». eurovision.tv. 1986. Arkivert fra originalen 7. oktober 2018. Besøkt 3. september 2022. 
  20. ^ Lie, Wibecke (4. mai 1986). «Mye ros og lite ris til arrangørene av melodifestivalen». ntb.no. 
  21. ^ «Cosby og Knut – danker dem ut». Verdens Gang. 30. desember 1986. s. 36–37. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1986: rulletekst». Norsk rikskringkasting. 3. mai 1986. Besøkt 15. oktober 2017. 
  23. ^ «Final of Bergen 1986 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1986 – Scoreboard (land for land)». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 8. august 2017. Besøkt 3. september 2022. 
  25. ^ Colliander, Arne; Palmér, Stine Helene; Anne-Grethe, Dahl (3. mai 2011). «Da hele byen sto på hodet». Bergens Tidende. 
  26. ^ a b Wibecke Lie (17. mai 2010). «Sandra og Sissel stjal showet i 1986». Bergensavisen (norsk). NTB. Besøkt 14. oktober 2017. 
  27. ^ «ESC 1986 – Bergen 3. mai». NRK TV (norsk). 17. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  28. ^ «Eurovision Song Contest 1986». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. september 2016. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest Lausanne 1989». eurovision.tv. 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  30. ^ «Grand Final: 1989, 1989, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 11. august 2017. 
  31. ^ SIDE 2, CAMILLA FLAATTEN (11. mars 2012). «Dronningens kjole skapte dramatikk». Bergensavisen (norsk). Besøkt 2. september 2022. 
  32. ^ a b Grieghallen. «Melodi Grand Prix». Griegallen. Arkivert fra originalen 22. desember 2005. Besøkt 15. oktober 2017. 
  33. ^ «Dramatisk finale for Sonja». www.siste.no (norsk). Avisenes nyhetsbyrå (ANB). 17. mai 2010. Arkivert fra originalen 14. oktober 2017. Besøkt 14. oktober 2017. 
  34. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  35. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  36. ^ «Sumnja od Jugolasvenskog glasanja». Evropesma.org. Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  37. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  38. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands-. «Tímarit.is». timarit.is (islandsk). Besøkt 3. september 2022. 
  39. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  40. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2017. 
  41. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  42. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  43. ^ «Eurovision Song Contest 1986 – full cast». imdb.com. Besøkt 10. august 2017. 
  44. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  45. ^ a b c d «Zaterdag – Televisie / Radio». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Delpher. 3. mai 1986. s. 6. Besøkt 15. januar 2023. 
  46. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Digitaal krantenarchief - Stadsarchief Aalst. 2. mai 1986. s. 15. Besøkt 15. januar 2023. 
  47. ^ a b «1986 - Bergen». songcontest.free.fr. Besøkt 3. september 2022. 
  48. ^ «Programoversigt – 03/05/1986». www.larm.fm. LARM. Besøkt 15. januar 2023. 
  49. ^ «Radio · Televisio». nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 3. mai 1986. s. 50–51. Besøkt 15. januar 2023. (abonnement kreves). 
  50. ^ «Eurovision 1986 Finland: Kari Kuivalainen - "Päivä Kahden Ihmisen"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 15. januar 2023. 
  51. ^ a b «TV – Samedi 3 mai». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia: Scriptorium Digital Library. 1. mai 1986. s. 20–21. Besøkt 15. januar 2023. 
  52. ^ «Television Saturday». The Irish Times Weekend. 3. mai 1986. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  53. ^ Ken Sweeney (18. april 2012). «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  54. ^ «Radio – Saturday». The Irish Times Weekend. 5. mars 1986. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  55. ^ «Útvarp/Sjónvarp». Tíminn (islandsk). Tímarit.is. 3. mai 1986. Besøkt 15. januar 2023. 
  56. ^ a b «Mishdari ha'televizia ve ha'radio – Yom shabat 3.5.86». ⁨(Maʻariv⁩) מעריב (engelsk). The National Library of Israel. 2. mai 1986. s. 101. Besøkt 15. januar 2023. 
  57. ^ «Jugoszláv televízió – szombat május 3». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 28. april 1986. s. 20. Arkivert fra originalen 14. januar 2023. Besøkt 15. januar 2023. 
  58. ^ «In televisione». La Stampa. La Stampa - Consultazione Archivio. 3. mai 1986. s. 19. Besøkt 15. januar 2023. 
  59. ^ «Televizijski spored – sobota, 3. V.» (PDF). Dolenjski list. 24. april 1986. s. 8. Arkivert fra originalen (PDF) 3. november 2023. 
  60. ^ «RTV Program». Slobodna Dalmacija. Arhiv Slobodne Dalmacije. 3. mai 1986. s. 13,16. Besøkt 15. januar 2023. 
  61. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  62. ^ «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». www.alphanews.live (gresk). Besøkt 15. januar 2023. 
  63. ^ «NRK P1 1986.05.03 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 3. mai 1986. Besøkt 10. august 2017. 
  64. ^ «NRK P2 1986.05.03 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 3. mai 1986. Besøkt 10. august 2017. 
  65. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  66. ^ «Televisão». Diário de Lisboa. casacomum.org. 3. mai 1986. s. 19. Besøkt 15. januar 2023. 
  67. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  68. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  69. ^ Cecilia, Carlos García Santa (2. mai 1986). «El Festival de Eurovisión se celebra hoy en Bergen, ciudad natal de Edward Grieg». El País (spansk). ISSN 1134-6582. Besøkt 15. januar 2023. 
  70. ^ «Eurovision Song Contest 1986 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 3. mai 1986. Besøkt 15. januar 2023. 
  71. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 3. mai 1986. Besøkt 15. januar 2023. 
  72. ^ «TV + Radio • Samstag». Bieler Tagblatt (tysk). e-newspaperarchives.ch. 3. mai 1986. s. 28. Besøkt 15. januar 2023. 
  73. ^ «I programmi televisivi della fine settimana». Popolo e Libertà. Archivio digitale Sbt dei Quotidiani e Periodici - Lugano. 3. mai 1986. Besøkt 15. januar 2023. 
  74. ^ «1986 eurovision şarkı yarışması». ekşi sözlük (tyrkisk). Arkivert fra originalen 11. august 2017. Besøkt 10. august 2017. 
  75. ^ «Televizyon». Cumhuriyet. 3. mai 1986. s. 4. Arkivert fra originalen 14. januar 2023. 
  76. ^ «Eurovision Song Contest 1986». www.ecgermany.de. Besøkt 3. september 2022. 
  77. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  78. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  79. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  80. ^ «Sunday Extra – TV Guide – Sunday May 4». The Canberra Times (engelsk). 4. mai 1986. s. 18. Besøkt 15. januar 2023. 
  81. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  82. ^ ΙΝ, Σύνταξη (8. mai 2013). «Οι Παρουσιαστές του θεσμού της Eurovision». in.gr (gresk). Besøkt 15. januar 2023. 
  83. ^ Telewizja – sobota – 24 V. Dziennik Polski. Kraków: Krakowskie Wydawnictwo Prasowe RSW "Prasa-Książka-Ruch". 23. mai 1986. s. 8. 
  84. ^ «Televidenije: Programma na nedelju (Телевидение: Программа на неделю)» (PDF). Pravda. 24. mai 1986. s. 6. Arkivert fra originalen (PDF) 8. juli 2021. 
  85. ^ «Csehszlovák televízió – hétfő június 2». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 2. juni 1986. Arkivert fra originalen 14. januar 2023. Besøkt 15. januar 2023. 
  86. ^ «TV – szombat május 3». Rádió és TeleVízió újság (ungarsk). MTVA Archívum. 28. april 1986. s. 18. Arkivert fra originalen 14. januar 2023. Besøkt 14. januar 2023. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1986&oldid=24260871»