Wikipedia

Eurovision Song Contest 1966

ellevte utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1966 var den ellevte utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for andre gang sted i Luxembourg, som følge av landets seier i 1965 med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son». Sendingen ble arrangert av den luxembourgske kringkasteren CLT og fant sted lørdag 5. mars 1966 i Villa Louvigny i Luxembourg – samme arena som huset konkurransen i 1962. Programleder var Josiane Shen.

Eurovision Song Contest 1966
Datoer
Finale: 5. mars 1966
Vertskap
Sted: Luxembourgs flagg Villa Louvigny, Luxembourg by, Luxembourg
Programleder: Josiane Shen
Sjefdirigent: Jean Roderès
Regi: Jos Pauly
René Steichen
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion (CLT)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Østerrikes flagg Østerrike
«Merci, Chérie»
Udo Jürgens
Kart over deltakere

     Deltakere

Eurovision Song Contest
◄ 1965        1967 ►

Deltakerantallet holdt seg på rekordhøye 18 land, de samme landene som deltok året før. Dette året innførte EBU flere nye regler. Blant annet måtte alle deltakerlandene heretter synge på sitt eller sine offisielle nasjonalspråk.

Samtlige land i topp fem fikk sine beste plasseringer i konkurransen til da, mens tradisjonelt sterke land som Frankrike, Italia og Storbritannia havnet langt ned på resultatlisten. Østerrike vant sin første seier med Udo Jürgens og «Merci, Chérie», skrevet av Jürgens sammen med Thomas Hörbiger. Bak fulgte Sverige på andreplass, mens Norges Åse Kleveland ble nummer tre. Hun fremførte «Intet er nytt under solen», skrevet av Arne Bendiksen. Den norske tredjeplassen ble først overgått i 1985, da Bobbysocks vant med «La det swinge». Belgia og Irland delte fjerdeplassen, noe som også var deres beste resultat til da.

Bakgrunn rediger

 
Storsalen i Villa Louvigny, der finalen fant sted. Foto: GilPe

Etter seieren med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son» i 1965, var Luxembourg vertskap for andre gang.

Den luxembourgske kringkasteren CLT la igjen konkurransen til storsalen i sitt hovedkvarter Villa Louvigny. Samme sal hadde også huset finalen fire år tidligere. Deltakerlisten var den samme som året før, dermed holdt deltakerantallet seg på rekordhøye 18 land.

For andre år på rad ble konkurransen kringkastet til flere land som ikke deltok, og blant annet flere land i Øst-Europa gjennom Intervision. Øst-Tyskland, Marokko, Romania, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen overførte også finalen.[1] Sendingen fra Luxembourg ble sendt i svart-hvitt og varte i 1 time og 28 minutter.[1]

Format rediger

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. I tillegg til solisten eller duoen kunne man ha korister eller musikere med seg på scenen, slik Frankrike, Italia og Nederland hadde.

Flere nye regler ble innført dette året. Etter at Sverige året før overraskende fremførte sitt bidrag på engelsk, besluttet EBU at alle land måtte heretter synge på ett av sine offisielle språk.[2] Jurymedlemmene kunne nå også være profesjonelle musikere.[3]

Sendingen rediger

Finalen ble lagt til lørdag 5. mars 1966 fra klokken 22.00–23.28 sentraleuropeisk tid. Dette er den nest tidligste datoen en finale har funnet sted, bare finalen 1957 ble arrangert tidligere på året – den 3. mars. Konkurransen ble ledet av den luxembourgske tv-verten Josiane Shen.

Sendingen ble produsert i svart-hvitt og overført direkte over Eurovisjonsnettet til alle deltakerlandene og Marokko, samt flere østeuropeiske land via Intervision. Sendingen startet med bilder fra Luxembourg, mens orkesteret spilte fjorårets vinnermelodi, «Poupée de cire, poupée de son».[1] Deretter kom programleder Josiane Shen på scenen og ønsket de 100 millioner seerne velkommen. Hele introduksjonen ble gjort på fransk.[1]

Deretter startet gjennomgangen av de 18 deltakerlåtene. Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Tyskland startet, mens Storbritannia avsluttet. Norge fikk startnummer seks. Hvert lands artist og dirigent kom gående sammen ned en trapp til høyre for scenen.[1]

Gamle kjenninger og banebrytende kvinner rediger

To artister var tilbake i konkurransen: østerrikske Udo Jürgens, som deltok for tredje år på rad, og den italienske verdensstjernen Domenico Modugno, som hadde hatt stor suksess med «Volare» i 1958. De returnerende artistene havnet imidlertid på hver sin ende av resultatlisten – Jürgens vant, mens Modugno endte sist uten poeng. Dette er per 2023 fortsatt Italias eneste sisteplass i konkurransen.

To artister var først ute på hver sin front: Nederlandske Milly Scott var den første fargede artisten til å delta i Eurovision Song Contest, og hun var den første som brukte håndholdt mikrofon.[3] Åse Kleveland var også første kvinne som ikke opptrådte kjole, og hun var den første kvinne som opptrådte med et instrument. Kleveland stilte i rosa buksedress, hårbånd og kassegitar.[3]

Både Kleveland og Sveriges ene deltaker, Lill Lindfors, skulle senere bli programledere for Eurovision Song Contest: Lindfors i 1985, og Kleveland i Bergen i 1986.[3]

Avstemningen rediger

 
Udo Jürgens sammen med fjorårsvinner France Gall. Foto: Bob van Dam, Anefo

Etter at alle land hadde fremført sine sanger, var det en fem minutters pause før avstemningen. Jazzensemblet Les Haricots Rouges sto for pauseunderholdningen.

Som året før hadde hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown, en rolle han skulle inneha de neste elleve årene.

Etter tre juryer gikk Østerrike i ledelsen og beholdt den resten av avstemningen. Sverige delte riktignok ledelsen med Østerrike etter å ha fått to femmere på rad av Norge og Finland, men siden dro Østerrike fra. Til slutt vant Østerrike med 31 poeng, dobbelt så mange som Sverige på andreplass med 16 poeng og Norge på tredjeplass med 15 poeng. To land ble stående uten poeng: Italia og Monaco. Frankrike ble nummer 16, landets klart dårligste plassering til da. Før 1966 hadde Frankrike vært blant de fem beste hvert eneste år, og først i 1986 fikk Frankrike en dårligere plassering.

Etter seieren åpnet Udo Jürgens vinnerfremføringen med å si «Merci, jurys» (takk, juryer) – et ordspill på vinnertittelen «Merci, Chérie».[1] Etter konkurransen gikk vinnersangen inn på flere singellister på kontinentet, men den nådde aldri norske VG-lista.

Utdypende artikkel: Merci, Chérie

Norges bidrag rediger

 
Åse Kleveland skaffet Norge en tredjeplass. Foto: Rigmor Dahl Delphin

Norge deltok for syvende gang, denne gang med Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen», skrevet av Arne Bendiksen. Sangen ble opprinnelig fremført av Grynet Molvig med Kringkastingsorkestret i den norske finalen, men NRK valgte Kleveland som solist til den internasjonale finalen. Molvig var opptatt med et annet oppdrag da den internasjonale finalen gikk av stabelen, og Åse Kleveland var allerede populær i de fransktalende landene.[4]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1966

Selv om Kleveland hadde hatt en viss suksess i det franskspråklige Europa, fikk hun ikke et eneste poeng fra de fransktalende landene. Hun fikk derimot 5 poeng fra Italia, 3 fra Sverige, Østerrike og Spania samt 1 poeng fra Tyskland.[5] De 15 poengene holdt til en tredjeplass bak Sverige og vinneren Østerrike. Dette var Norges beste plassering frem til Bobbysocks vant med «La det swinge» 19 år senere. Per 2023 er dette fortsatt Norges femte beste plassering siden debuten i 1960.

Med til Luxembourg var Øivind Bergh som norsk dirigent, mens Sverre Christophersen kommenterte sendingen for norske seere og lyttere.[6]

Erik Diesen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.[7] Juryen hadde ti medlemmer som hver hadde tre stemmer til fri fordeling. Basert på stemmene fikk landet med flest stemmer 5 poeng, andreplassen 3 og tredjeplassen 1 poeng. Den norske juryen ga alle sine poeng til Norden, noe som førte til piping og frustrasjon fra publikum i salen. Den norske juryen stemte slik:

Poeng Land
5   Sverige
3   Finland
1   Danmark

Deltakere og resultat rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[8] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Tyskland Margot Eskens «Die Zeiger der Uhr» 10 7
02   Danmark Ulla Pia «Stop – mens legen er go'» 14 4
03   Belgia Tonia «Un peu de poivre, un peu de sel» 4 14
04   Luxembourg Michèle Torr «Ce soir je t'attendais» 10 7
05   Jugoslavia Berta Ambrož «Brez besed» 7 9
06   Norge Åse Kleveland «Intet er nytt under solen» 3 15
07   Finland Ann Christine «Playboy» 10 7
08   Portugal Madalena Iglésias «Ele e ela» 13 6
09   Østerrike Udo Jürgens «Merci, Chérie» 1 31
10   Sverige Lill Lindfors og Svante Thuresson «Nygammal vals» 2 16
11   Spania Raphael «Yo soy aquél» 7 9
12   Sveits Madeleine Pascal «Ne vois-tu pas?» 6 12
13   Monaco Téréza «Bien plus fort» 17 0
14   Italia Domenico Modugno «Dio, come ti amo» 17 0
15   Frankrike Dominique Walter «Chez nous» 16 1
16   Nederland Milly Scott «Fernando en Filippo» 15 2
17   Irland Dickie Rock «Come Back to Stay» 4 14
18   Storbritannia Kenneth McKellar «A Man Without Love» 9 8

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i
Udo Jürgens   Østerrike 1964, 1965
Domenico Modugno   Italia 1958, 1959

Bidrag og låtskrivere rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[9][10]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Un peu de poivre, un peu de sel» Paul Quintens Phil van Cauwenbergh Fransk Litt pepper, litt salt
  Danmark «Stop – mens legen er go'» Erik Kåre Dansk Stopp – mens leken er god
  Finland «Playboy» Ossi Runne Finsk –
  Frankrike «Chez nous» Claude Carrère Jacques Plante Fransk Hos oss
  Irland «Come Back to Stay» Rowland Soper Engelsk Kom tilbake for å bli
  Italia «Dio, come ti amo» Domenico Modugno Italiensk Gud, som jeg elsker deg
  Jugoslavia «Brez besed» Mojmir Sepe Elza Budau Slovensk Uten ord
  Luxembourg «Ce soir je t'attendais» Bernard Kesslair Jacques Chaumelle Fransk Jeg har ventet på deg i kveld
  Monaco «Bien plus fort» Gérard Bourgeois Jean-Max Rivière Fransk Mye sterkere
  Nederland «Fernando en Filippo» Kees de Bruyn Gerrit den Braber Nederlandsk Fernando og Filippo
  Norge «Intet er nytt under solen» Arne Bendiksen Norsk –
  Portugal «Ele e ela» Carlos Canelhas Portugisisk Han og hun
  Spania «Yo soy aquél» Manuel Alejandro Spansk Jeg er ham
  Storbritannia «A Man Without Love» Cyril Ornadel Peter Callander Engelsk En mann uten kjærlighet
  Sveits «Ne vois-tu pas?» Pierre Brenner Roland Schweizer Fransk Ser du ikke?
  Sverige «Nygammal vals» Bengt Arne Wallin Björn Lindroth Svensk Ny-gammel vals
  Tyskland «Die Zeiger der Uhr» Walter Dobschinski Hans Bradtke Tysk Urviserne
  Østerrike «Merci, Chérie» Udo Jürgens Udo Jürgens, Thomas Hörbiger Tysk Takk, kjære

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[11]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                   
  Tyskland 1 5 1 7 10
  Danmark 1 3 4 14
  Belgia 5 3 1 5 14 4
  Luxembourg 1 5 1 7 10
  Jugoslavia 3 1 5 9 7
  Norge 1 3 3 3 5 15 3
  Finland 3 3 1 7 10
  Portugal 1 5 6 13
  Østerrike 5 5 5 1 1 3 5 3 3 31 1
  Sverige 5 5 5 1 16 2
  Spania 1 5 3 9 7
  Sveits 1 5 3 3 12 6
  Monaco 0 17
  Italia 0 17
  Frankrike 1 1 16
  Nederland 1 1 2 15
  Irland 3 3 5 3 14 4
  Storbritannia 3 5 8 9

Toppoeng rediger

Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Juryen kunne også gi 6 og 3 poeng til sine to favorittsanger, eller alle 9 poeng dersom juryen bare hadde én favoritt. Under er hvert lands toppoeng:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
4   Østerrike Belgia, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia
3   Sverige Danmark, Finland, Norge
2   Belgia Tyskland, Nederland
1   Irland Frankrike
  Jugoslavia Storbritannia
  Luxembourg Sverige
  Norge Italia
  Portugal Spania
  Spania Portugal
  Sveits Østerrike
  Storbritannia Irland
  Tyskland Sveits

Hendelser rediger

Kritikk mot de nordiske juryene rediger

Poengene fra de ulike juryene var svært sprikende; hele 12 av de 18 deltakerne fikk minst ett toppoeng. Avstemningen var også preget av nabostemming. Portugal og Spania utvekslet toppoeng, og Irland ga sitt toppoeng til Storbritannia, mens Nederland hadde nabolandet Belgia som favoritt.

Tydeligst var imidlertid stemmegivningen mellom de nordiske landene. Av Sveriges 16 poeng kom hele 15 av dem fra naboene i Norden. Norge ga også alle sine poeng til naboene – 5 til Sverige, 3 til Finland og 1 til Danmark. Den nordiske poengutvekslingen ble møtt med oppgitt latter, piping og buing i salen i Luxembourg.[12][13] I etterkant av konkurransen kritiserte flere artister, blant andre britiske Kenneth McKellar, de nordiske juryene. McKellar mente at «når svenskene, danskene, finnene og nordmennene slik holder på å stemme på hverandre, blir hele jurysystemet redusert til et eneste stort narrespill».[14] De nordiske kringkasterne avviste påstandene, og Norges kommentator, Sverre Christophersen, kvitterte med at «det er klart at det er nokså fjernt for en nordisk jury å ville gi poeng til disse super-sentimentale sør-europeiske sangene hvor man til de grader lider av kjærlighet at man holder fullstendig på å dø».[14]

Italiensk orkester-strid rediger

 
Domenico Modugno og Gigliola Cinquetti vant Sanremo-festivalen i 1966 med «Dio come ti amo», og det ble Modugno som fremførte den i Eurovision.

Italias Domenico Modugno var tilbake for tredje gang. Modugno hadde hatt stor suksess med «Volare» som han deltok med i 1958, og med «Piove (Ciao, ciao bambina)» i 1959. Denne gangen stilte han med låten «Dio, come ti amo» – men med et helt annet arrangement enn i den italienske Sanremo-festivalen. Bakgrunnen for dette skyldtes en krangel mellom Modugno, arrangørene og det luxembourgske orkesteret i dagene før finalen.[3][15]

Ifølge den italienske avisen La Stampa mente Modugno at det luxembourgske orkesteret ikke klarte å gjenskape det opprinnelige arrangementet godt nok.[16] Sangeren var så misfornøyd at han i hui og hast fikk fløyet inn to musikere fra Roma. De to musikerne ankom Luxembourg lørdag morgen, og under generalprøven noen timer før sendingen, prøvde Modugno å få dem integrert i orkesteret. Showets produsenter mente det var altfor sent å gjøre disse endingene, og orkesteret nektet å ta inn de to nyankomne musikerne.[16] Det utviklet seg til en regelrett krangel for åpen scene under generalprøven, og Modugno truet med å trekke seg. I protest droppet Modugno orkesteret og fremførte låten akkompagnert av de to musikerne, mens Angelo Giacomazzi, som egentlig skulle ha dirigert bidraget, spilte piano.[15][16] Med det nye arrangementet varte sangen i 3 minutter og 17 sekunder – godt over den tillatte grensen på tre minutter. EBU ba Modugno om å gå tilbake til det opprinnelige arrangementet med orkester. Modugno nektet å gjøre dette, og på grunn av tidspresset ga EBU etter.[15][17]

Juryene var ikke imponerte, og Italia fikk ikke et eneste poeng. Dette er fremdeles Italias eneste sisteplass, og etter konkurransen anklaget Modugno juryene for å være anti-italienske.[18] Hendelsen førte til at EBU fra 1967 innførte et krav om hvert deltakerland måtte stille med en offisiell representant eller delegasjonsleder.[19] Delegasjonslederen skulle være til stede under prøvene og være kontaktperson for arrangøren.[19]

Dirigenter rediger

Mens Jean Roderès var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[20]

Land Dirigent
  Tyskland Willy Berking
  Danmark Arne Lamberth
  Belgia Jean Roderes
  Luxembourg Jean Roderes
  Jugoslavia Mojmir Sepe
  Norge Øivind Bergh
  Finland Ossi Runne
  Portugal Jorge Costa Pinto
  Østerrike Hans Hammerschmid
  Sverige Gert Ove Andersson
  Spania Rafael Ibarbia
  Sveits Jean Roderes
  Monaco Alain Goraguer
  Italia Brukte ikke orkesteret
  Frankrike Franck Pourcel
  Nederland Dolf van der Linden
  Irland Noel Kelehan
  Storbritannia Harry Rabinowitz

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Tyskland – Werner Veigel
  2.   Danmark – Claus Toksvig
  3.   Belgia – Gaston Nuyts
  4.   Luxembourg – Camillo Felgen
  5.   Jugoslavia – Dragana Marković
  6.   Norge – Erik Diesen[21]
  7.   Finland – Poppe Berg[22]
  8.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  9.   Østerrike – Walter Richard Langer
  10.   Sverige – Edvard Matz[23]
  11.   Spania – Margarita Nicola
  12.   Sveits – Alexandre Burger
  13.   Monaco – Ukjent
  14.   Italia – Enzo Tortora
  15.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  16.   Nederland – Herman Brouwer[24][25]
  17.   Irland – Frank Hall
  18.   Storbritannia – Michael Aspel[26]

Kommentatorer og sendinger rediger

Alle 18 deltakerlandene overførte finalen direkte. Hvert land hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1966:[17][27]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [28][29]
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [29][30][31]
Radio Une
  Danmark Danmarks Radio DR TV Skat Nørrevig [32][33]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Aarno Walli [34][35]
Yleisohjelma
Ruotsinkielinen ula-ohjelma Svensk: Ukjent
  Frankrike ORTF Première Chaîne François Deguelt [30][31][36][37][38]
France Inter
  Irland RÉ Telefís Éireann Brendan O'Reilly [39]
Radió Éireann Kevin Roche
  Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani [40][41]
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Serbisk: Miloje Orlović [42]
Televizija Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [43][44]
Televizija Zagreb Kroatisk: Mladen Delić [42][45]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [30][31][37][46]
Radio Luxembourg Ukjent
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [47]
  Nederland NTS Nederland 1 Teddy Scholten [29][48][49]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Sverre Christophersen [6][50]
NRK Radio Sverre Christophersen, sendt i opptak fra 22.30
  Portugal RTP RTP Henrique Mendes [51]
  Spania TVE TVE Federico Gallo [52][53]
RNE Radio Peninsular Ukjent
  Storbritannia BBC BBC1 David Jacobs [54][17]
BFBS BFBS Radio Ukjent [1]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [43][55]
TSR Fransk: Georges Hardy [38]
RSR 1 [31]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [56]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Sven Lindahl [34][50][57]
SR P1
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach [30][38][55]
  Østerrike ORF ORF Willy Kralik [58]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

I tillegg til de 18 deltakerlandene ble sendingen ifølge arrangøren også overført til flere ikke-deltakende land: Marokko over Eurovisjonsnettet samt Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland gjennom Intervision.[17] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Romania TVR TVR Ukjent [59]
  Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent, sendt med 20 minutters forsinkelse [60]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g «Eurovision Song Contest 1966 – full show». CLT/EBU via YouTube. 5. mars 1966. Besøkt 23. juli 2017. 
  2. ^ «Naples 1965 – overview». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 4. juli 2023. 
  3. ^ a b c d e «Luxembourg 1966». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 4. juli 2023. 
  4. ^ «Optimisme foran Grand Prix-finalen i kveld: Bedre standard i år?». Verdens Gang. 5. februar 1966. s. 32. 
  5. ^ «Results of the Final of Luxembourg 1966 – poeng til og fra Norge». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 15. juli 2023. 
  6. ^ a b «Christophersen kommenterer Grand Prix / Hundre millioner ser Åse i TV». Rogalands Avis. – via Nasjonalbiblioteket. 5. mars 1966. s. 11. Besøkt 3. juli 2023. 
  7. ^ Teo. (9. mars 1966). «Norsk skandale i Grand Prix». Rogalands Avis. – via Nasjonalbiblioteket. s. 2. Besøkt 3. juli 2023. 
  8. ^ «Final of Luxembourg 1966 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  9. ^ «1966 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 4. juli 2023. 
  10. ^ «Participants of Luxembourg 1966». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 4. juli 2023. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1966 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 15. juli 2023. 
  12. ^ Moore, Tim (6. juli 2010). Nul Points (engelsk). Random House. s. 51. ISBN 9781409079712. 
  13. ^ «1966 – Voting Part 1/2 (tidskode 6:40 og 7:20)». CLT/EBU via YouTube. 5. mars 1966. Besøkt 23. juli 2017. 
  14. ^ a b NTB (9. mars 1966). «Nordiske juryer liker ikke at sangerne «dør» av kjærlighet». Nordlys. Nasjonalbiblioteket. s. 6. Besøkt 3. september 2022. 
  15. ^ a b c «Angelo Giacomazzi – bio». And the conductor is …. Besøkt 4. juli 2023. 
  16. ^ a b c Doglio, Sandro (7. mars 1966). «Modugno ha cantato «Dio come ti amo» senza l'accompagnamento dell'orchestra» [Modugno sang «Dio come ti amo» uten orkesterakkompagnement]. La Stampa (italiensk). Torino, Italia. s. 3. 
  17. ^ a b c d Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos. s. 407–417. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  18. ^ Billboard (engelsk). Nielsen Business Media, Inc. 16. april 1966. s. 36. 
  19. ^ a b «Throwback Thursday: Eurovision 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 24. august 2017. Arkivert fra originalen 26. mars 2023. Besøkt 26. juni 2023. 
  20. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  21. ^ Teo. (9. mars 1966). «Norsk skandale i Grand Prix». Rogalands Avis. – via Nasjonalbiblioteket. s. 2. Besøkt 3. juli 2023. 
  22. ^ «Katseet kohti Luxemburgia». Helsingin Sanomat (finsk). 5. mars 1966. s. 33. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  23. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 60–61. ISBN 91-89136-29-2. 
  24. ^ «Teddy Scholten geeft commentaar op het Eurovisie Songfestival». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 25. februar 1966. s. 5. 
  25. ^ «Nederlandse jurywoordvoerders bij het Eurovisie Songfestival». eurovisionartists.nl. Besøkt 27. juni 2023. 
  26. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 407–417. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  27. ^ «The Eurovision Song Contest (1966)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  28. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  29. ^ a b c «Kijken en luisteren». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Rotterdam, Nederland: – via Delpher. 5. mars 1966. s. 4. 
  30. ^ a b c d «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 5. mars 1966. s. 22. Besøkt 30. desember 2022. 
  31. ^ a b c d «Programmes radiophoniques – samedi 5 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 3. mars 1966. s. 66–69. Besøkt 15. juli 2023 – via Scriptorium. 
  32. ^ «TV 5. marts 1966». Alle tiders programoversigter (skannet versjon av magasin). DR. Besøkt 4. juli 2023. 
  33. ^ «DR TV – lørdag 5. marts 1966». Alle tiders programoversigter. DR. Besøkt 4. juli 2023. 
  34. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 5. mars 1966. s. 33. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ «Katseet kohti Luxemburgia». Helsingin Sanomat (finsk). 5. mars 1966. s. 33. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  36. ^ «Remise du Grand Prix Eurovision 1966 à l'Autriche | INA». INA.fr (fransk). Besøkt 15. juli 2023. 
  37. ^ a b «1966 – Luxembourg». songcontest.free.fr. Besøkt 15. juli 2023. 
  38. ^ a b c «Programme TV – samedi 5 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 3. mars 1966. s. 28. Besøkt 15. juli 2023. 
  39. ^ «Television and Radio». The Irish Times. 5. mars 1966. s. 15. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  40. ^ «Oggi alla TV». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 5. mars 1966. s. 4. Besøkt 15. juli 2023. 
  41. ^ «TV – sabato 5 marzo». Radiocorriere TV. 27. februar 1966. s. 60–61. Besøkt 15. juli 2023. 
  42. ^ a b «Eurovision 1966 Yugoslavia: Berta Ambroz – "Brez Besed"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 15. juli 2023. 
  43. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  44. ^ «Televizija – sobota – 5. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 5. mars 1966. s. 14. Arkivert (PDF) fra originalen 30. desember 2022. 
  45. ^ «Televizija – Subota 5. ožujka». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 5. mars 1966. s. 13. Besøkt 15. juli 2023. 
  46. ^ Dievort, Charles Van (4. juli 2023). «Jacques Navadic, un des pionniers de RTL, est décédé». La Libre.be (fransk). Besøkt 4. juli 2023. 
  47. ^ «Monaco – Luxembourg 1966». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 15. juli 2023. 
  48. ^ «Teddy Scholten geeft commentaar op het Eurovisie Songfestival». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 25. februar 1966. s. 5. Besøkt 15. juli 2023. 
  49. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juni 2023. 
  50. ^ a b «Radio TV». Sarpsborg Arbeiderblad. – via Nasjonalbiblioteket. 5. mars 1966. s. 7. 
  51. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 5. mars 1966. s. 18. Besøkt 15. juli 2023. 
  52. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  53. ^ «Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 5. mars 1966. s. 54. Besøkt 30. desember 2022. (abonnement kreves). 
  54. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1966». Radio Times. BBC Genome Project. 5. mars 1966. Besøkt 15. juli 2023. 
  55. ^ a b «Radio / Fernsehen». Bieler Tagblatt (tysk). Biel, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 5. mars 1966. s. 38. Besøkt 15. juli 2023. 
  56. ^ «Radiotivù». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 5. mars 1966. s. 2. Besøkt 15. juli 2023. 
  57. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 60–61. ISBN 91-89136-29-2. 
  58. ^ «Eurovision 1966 Austria: Udo Jürgens – "Merci Chérie"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 15. juli 2023. 
  59. ^ «Televiziune – sîmbătă 5 martie». Programul de Radio și Televiziune (rumensk). 1. mars 1966. Arkivert fra originalen 28. desember 2022. Besøkt 4. juli 2023. 
  60. ^ «A TV műsora – febr. 28–márc. 6». Rádió és Televízióújság (ungarsk). MTVA Archívum. 28. februar 1966. s. 23. Arkivert fra originalen 28. desember 2022. Besøkt 4. juli 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1966&oldid=24153943»