Zeolitt

Zeolittmineraler (fra gresk ζεω zeo = «koke» + λįθος lithos = «stein») er vannholdige aluminiumsilikater. Det er porøse stoffer hvor krystallstrukturen består av SiO₄ og AlO₄ bygget opp i et åpent gitter av tetraeder. I de indre hulrommene kan stoffet ta opp vann og metallioner. Dette skjer uten at strukturen endres.

Zeolitt

Et eksempel på formelen er natrolitt: Na₂Al₂Si₃O₁₀·2H₂O

Zeolitter ble først beskrevet i 1756 av svensken A. F. Cronstedt, som oppdaget at de avgir vann ved oppvarming (derav navnet). Naturlige zeolitter dannes når vulkanske klipper og askelag reagerer med basisk grunnvann. Siden undersøkelsene av havbunnen skjøt fart i begynnelsen av 1950-årene, har man avslørt at det også finnes mange forskjellige typer zeolitter i bunnslammet, og med den mengde slam som finnes må zeolitter være noen av verdens mest alminnelige mineraler.

Foruten de naturlige zeolittene som man kjenner over 40 av, er det fremstilt et tilsvarende antall kunstige. De fremstilles ved en langsom krystallisering av en silisium-aluminium-gel i nærvær av organiske stoffer. Zeolitter brukes til mange tekniske formål, spesielt hvor deres evne til å ta opp og frigi ioner kan være nyttig. I prinsippet virker de som molekylære sikter som kan adskille uønskede stoffer som f.eks. oljeforurensning eller kalk fra vann.

Zeolitt har også blitt benyttet som alternativ medisin, deriblant mot kreft. Det finnes ingen dokumentert effekt mot kreft eller andre sykdommer, derimot er det påvist at zeolitt kan hemme effekt av annen medisin og også i seg selv være kreftfremkallende.