Zelanti

Zelanti (i entall zelante, fra italiensk for «ivrig», «iherdig») har vært et navn for konservative medlemmer av det katolske kleresi og deres leke hjelpere siden 1200-tallet. Dets konkrete betydning endret seg med hver gjenoppblomstring av begrepet, men betegner alltid noen som viser iver.

Ordet

Det latinske ordet bygger på middelalderlatin, som har bygget på gresk, og Bibelens seloter (ζηλωτής (zēlōtḗs). Zelare i middelalderlatin betyr «å handle med iver», «å være nidkjær for, å elske, å være nidkjær for», (spesielt når man snakker om Gud), «ha 'sjalu' omsorg». Bokstavelig talt betyr zelanti «de nidkjære [følgere]». Det norske ordet sjalu har etterhvert spisset betydningen i en litt innsnevrende retning.

Betydning(er) i katolsk kirkehistorie

I sin opprinnelige betydning var zelanti de medlemmer av fransiskanerordenen som motsatte seg enhver endring eller lempelse av ordensregelen formulert av Frans av Assisi i 1221 og 1223. Som et resultat av Frans' strenge krav til de konkrete liv i fattigdom, delte hans tilhengere seg i to grener, zelanti (eller spirituali) og relaxati (senere kjent som konventualene). Fraticellienes opprinnelse og årsaken til deres vekst i og utenfor fransiskanerordenen sees som en typisk form for det tidligste forståelse av sekkebegrepet zelanti.

På 1700-tallet var zelanti tilhengere av jesuittene i forbindelse den strid som førte til opphevelsen av jesuittordenen. Denne prosessen stod på mest heftig i perioden 1767–1773. I konklavet 1774–1775 ble kardinalkollegiet delt i to blokker: de pro-jesuittiske zelanti i den romerske kurie, og de anti-jesuittiske politicanti. Blant zelanti var de kuriekardinaler som la vekt på kampen mot sekulær påvirkning på kirken, mens politicanti inkluderte kardinaler som hadde bånd til de europeiske kongehusene. De to blokkene var på ingen måte homogene - zelanti skilte seg for eksempel også i en moderat og en radikal undergruppe.

Under pave Pius VIIs pontifikat (1800–1823) var zelanti mer reaksjonære enn politicanti. De etterstrebet en sterkt sentralisert kirke og avviste heftig sekulariserende reformer som dem som ble utløst i Frankrike av den franske revolusjon og som nå påvirket Kirkestaten. Politicanti, skjønt de ikke han kalles liberale, var mye mer moderate og foretrakk en forsonende tilnærming til problemene forårsaket av nye ideologier og den begynnende industrielle revolusjon på begynnelsen av 1800-tallet. Zelanti og de moderatene var representert i konklavet i 1823 og i konklavet i 1829.

Zelanti brukt i språket

• Le cardinal de Gregorio serait un pape convenable. Quoique rangé au nombre des zelanti, il n'est pas sans modération - François-René de Chateaubriand, Mémoires d'Outre-tombe, t. 3, 1848, s. 489.

• La prévoyance humaine est souvent trompée ; souvent un homme change en arrivant au pouvoir ; le zelante cardinal Della Genga a été le pape conciliant Léon XII, - François-René de Chateaubriand, Mémoires d'Outre-tombe, t. 3, 1848, s.490

• Le bruit de tout ce qui se passait à Castro parvint rapidement aux oreilles du terrible cardinal Farnèse (il se donnait ce caractère depuis quelques années, parce qu'il espérait, dans le prochain conclave, avoir l'appui des cardinaux zelanti). - Stendhal, Abbesse Castro, 1839, s.227