Wikipedia:Ukens artikkel/Uke 32, 2009

Knut Hamsun. Maleri av Alfredo Andersen fra 1891, året etter gjennombruddet med Sult.

Knut Hamsun (født 4. august 1859, død 19. februar 1952) var en norsk forfatter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920, og har av Isaac Bashevis Singer blitt karakterisert som «den moderne litteraturens far».

Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Sult i 1890 og vant i 1920 nobelprisen i litteratur for romanen Markens grøde (1917). Han utga mer enn 20 romaner, diktsamlingen Det vilde kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen.

Som ung opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv.» Hans mest kjente verker fra 1890-årene som Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «Nordlandsromaner».

Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også har blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Hamsun», dvs. forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter. Les mer…