Åpne hovedmenyen
Italia fra 1815 til 1859.

Italias samling (på italiensk Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på Den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia. I tid er gjerne ytterpunktene Wienerkongressen i 1815 og Romas tilknytning til Italia i 1870. Imidlertid er perioden før og til dels etter også relevante for å forstå Italias samling.

Tanken om et samlet og moderne Italia dukket først opp som et resultat av Napoléons erobring og omorganisering av Italia i 1796. Med Napoléon kom også moderne og til dels antiklerikalsk tankegods inn i Italia. Tanken om et i det minste delvis samlet Italia ble til etter at Den cisalpinske republikk, og andre fransk-etablerte italienske stater ble dannet under Napoléons erobring. Risorgimento startet imidlertid særlig i 1815, da Napoléon og hans politikere og kongelige ble kastet ut av Italia. En rekke politiske bevegelser, flere hemmelige av nødvendighet, dukket opp. Etter flere mislykkede opprør ble det etter hvert mer fokus på å finne en politisk retning som flest mulig italienere kunne samle seg bak. Det var i hovedsak tre som dominerte: den radikale republikken, den kristne konføderasjonen og det konstitusjonelle kongedømmet. Les mer …