Weismannbarrieren er en læresetning i genetikken som sier at nedarvede egenskaper går fra gener til kroppsceller men aldri motsatt vei. Mer presist kan en si at nedarvede egenskaper går fra kjønnscelle til somatisk celle. Denne læresetningen er ofte forvekslet med sentrale dogme i molekylbiologi som er dens moderne form og som sier at informasjon går fra DNARNAprotein.

Teorien er svært viktig ved at den har implikasjoner for menneskelig genterapi. Hvis Weismannbarrieren er permeabel, så kan genetiske behandlinger av somatiske celler resultere i en arvelig endring av genomet, og muligens resultere i genteknologisk endring av menneskerasen i stedet for kun individer. Den har også implikasjoner for vår forståelse av evolusjon siden den impliserer at arter ikke er så genetisk forskjellige som tidligere antatt. Videre åpner den for visse Lamarckske konsepter som tidligere ikke hadde støttemekanismer.

Bruken av denne teorien kalles enkelte ganger Weismannisme.

Historikk rediger

Arbeidet til biologen August Weismann i det 19. århundre var et tidlig trinn i etableringen av genetikk som vitenskap. Prinsippet er omdiskutert og også revidert i det 20. århundre, men forskning av bl.a. Paul Kammerer og Trofim Lysenko har ikke klart å svekke prinsippet blant vitenskapsmenn.