Wanghiatraktaten

Wanghiatraktaten, (kinesisk: 中美望厦条约, pinyin: Zhōng-Měi Wàngxià tiáoyuē) er en av de traktater som blir kalt de ulikeverdige traktater som fremmede makter var i stand til å avtvinge Qing-dynastiets Kina etter Opiumskrigen. Den gjaldt USA og Kina og ble undertegnet den 3. juli 1844 i landsbyen Wanghia nord i den portugisiske kolonien Macao. Dette er nå Macaos bydel Mong Ha på Macaohalvøya.

Undertegnerne var amerikanernes fullmektige Caleb Cushing og den kinesiske generalguvernør for Guangxi og Guangdong, Qiying.

Innholdet er lik Nanjingtraktaten (1842), ved at de rettigheter som da ble innrømmet Storbritannia også ble gjort gjeldende for USA. Det betød at tidligere handelsinnskrenkelser ble opphevet fra kinesisk side. Wanghiatraktaten er imidlertid mer spesifikk enn sitt forbilde og innrømmer amerikanske borgere ytterligere rettigheter.

Slik fikk amerikanerne i traktatens artikkel 17 tillatelse til å kjøpe fast eiendom for kirke- og syhehusbygg og for gravplasser. Med artikkel 18 opphevde den forbudet mot at utlendinger lærer seg kinesisk. Artikkel 21 unndro, på liknende måte som britene i Humentraktaten, amerikanere fra straffeforfølgelse fra det kinesiske rettsvesen.

På ett punkt var amerikanerne imidlertid mer på kinesisk side enn britene hadde vært. Artikkel 33 forbød opiumshandel. Amerikanere som forbrøt seg mot dette, skulle overleveres til den kinesiske justis.

Litteratur

• Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne, Hanser, München 2001, ISBN 3423307951
• Kuo, Ping Chia: «Caleb Cushing and the Treaty of Wanghia, 1844», i The Journal of Modern History 5, no. 1 (1933): 34-54.
• Swisher, Earl, red.: China's Management of the American Barbarians; a Study of Sino-American Relations, 1841–1861, with Documents. New Haven, CT: Published for the Far Eastern Association by Far Eastern Publications, Yale University, 1953.