Wall of Sound

Wall of Sound «lydmuren» er en metode for produsering av pop- og rockemusikk som ble utviklet av produsenten Phil Spector i første halvdel av 1960-årene, særlig i samarbeidet med lydteknikeren Larry Levine.

Denne består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en svært virkningfull og dramatisk effekt på den tids lydutstyr, som var dominert av mellombølge-radio og jukebokser som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk.^{[trenger referanse]} Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i mellomtoneregisteret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn de senere tiårenes teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende diskant. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten er blant andre «Da Doo Ron Ron» med The Crystals fra 1963 og «You've Lost That Lovin' Feelin'» med The Righteous Brothers fra 1964.^{[trenger referanse]}

I 1966 spilte Tina Turner inn «River Deep – Mountain High» som ble produsert av Phil Spector og regnes som en av rockemusikkens klassikere og et høydepunkt i Spectors karriere. Spector brukte over 100 musikere til å skape den karakteristiske Spector-lyden «wall of sound». Spector mente selv at det var hans beste produksjon og ble skuffet over lave salgstall.

Spector bygget opp «lydmuren» gjennom å ta i bruk store grupper av musikere på innspillingene, hvorav mange spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio, der romklangen som reflekterte fra veggene bidro til å fortette lyden og få klangen av de enkelte instrumentene til å smelte sammen til en helhet der det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Spector brukte teknikken i produksjoner for over hundre musikere. Spectors stil har blitt mye kopiert blant annet av såkalt symfonisk rock. Med synthesizere ble det lettere å gjenskape effekten uten å bruke mange musikere.

Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den vanlige populærmusikken på den tiden som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret akkompagnement, gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare transistorradioene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden og hvor hans musikk forble hørbar til tross for den etter vår tids oppfatning dårlige lydkvaliteten på disse radioene. Hans måte å lage musikk på, og det gjennomslaget den fikk, må derfor sees i sammenheng med de store ungdomskullene (babyboom etter krigen) og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-årene. Også den tidlige Elvis Presley kan sees som en del av den i denne sammenheng tradisjonelle populærmusikken, hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Tilsammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover på 1960-tallet og videre.