Fredrik Waldemar Hvoslef
Fredrik Waldemar Hvoslef (født 17. mars 1825 i Christiania, død 5. mai 1906 i Bergen) var en norsk luthersk prest og biskop. Han var en viktig person i forbindelse med Kautokeino-opprøret.
| Fredrik Waldemar Hvoslef | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. mars 1825[1] Oslo Christiania | ||
| Død | 5. mai 1906[1] (81 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Johan Christian Georg Hvoslef | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFredrik var av slekten Hvoslef. I 1852 giftet han seg med Alette Kathrine Frost (1825–1902).[2] Deres sønnedatter ble mor til komponisten Ketil Hvoslef (f. 1939).
Prest i Kautokeino
redigerSom ung prest kom han til Kautokeino.[3] Her holdt han tiltredelsespreken på samisk 2. påskedag (12. april) 1852, sammen med tidligere sokneprest Nils Vibe Stockfleth.
Som sokneprest i Kautokeino møtte han tidlig problem med det han opplevde som villfarne kristne. Flere ganger nektet han folk nattverd fordi de ikke forstod at de trengte tilgivelse for sine synder. Ofte ble samlingene forstyrret av det han kalte «upasseligheder». Uroen toppet seg i Kautokeino-opprøret 8. november 1852. Her ble han vitne til at lensmannen og handelsmannen ble drept, huset til handelsmannen ble brent og vinduene i prestegarden ble slått inn. Hvoslef selv, familien hans og familien til handelsmannen ble tatt til fange i prestegården og pisket med bjørkeris.[4] Overfallsmennene ville tvinge dem til bot og omvendelse. Hvoslef kjente seg selv truet på livet. Først da et følge samer fra Avžži kom til unnsetning, ble han satt fri.
Søndagen etter noterte Hvoslef i kirkeboka at legemlig og åndelig utmattelse gjorde ham sjuk i kirken, likevel opplevde han å få Guds kraft til å fullføre gudstjenesten. Uka etter ble det ikke gudstjeneste, siden han lå til sengs.
Høsten 1854 var han til stede ved halshuggingen av Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby i Alta, etter å ha vært deres sjelesørger de to årene de satt og ventet på at dødsdommen skulle fullbyrdes.[5] Hvoslef ble oppnevnt til sjelesørger for de to dødsdømte og fulgte dem til skafottet, men ville ikke tilsi dem syndenes forlatelse.
I 1857 ble Hvoslef styrer av lærerseminaret i Tromsø, i 1861 ble han stiftsprost samme sted.
Biskop
redigerHvoslev car så biskop i Tromsø stift 1868−1876. Av helsemessige årsaker søkte han seg sørover noen år, og ble da sokneprest i Frogner i Lier 1876-1881.
Deretter ble han på nytt biskop, i Bergenhus stift 1881–1898
Som biskop sto han for innvielsen av flere kirker:
- Kong Oscar IIs kapell i 1869 [6]
- Førde kirke i 1885 [7]
- Hålandsdal kirke i 1890 [8]
- Onarheim kirke i 1893
Utmerkelser og æresbevisninger
redigerBiskop Hvoslef ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1870. I 1890 ble han forfremmet til kommandør av 1. klasse.[2]
Redningsskøyta «Biskop Hvoslef» ble bekostet av Waldemar Hvoslefs sønn, som var skipskaptein. Båten ble kalt opp etter biskopen til minne om giverens far.[9]
Referanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Waldemar_Hvoslef, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Waldemar Hvoslef – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 1. mars 2017.
- ^ Dal, Olaf B. (8. april 2008). «Kautokeinofilmen og læstadianismen». Dagen. Arkivert fra originalen 20. april 2021. Besøkt 26. oktober 2019.
- ^ Olsen, Torill (23. august 2007). «Vil skape reaksjoner». NRK Troms.
- ^ Istad, Guro (17. januar 2008). «Sterkt å se oldefar». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 26. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019.
- ^ «Kong Oscar IIs kapell restaureres». Kronstadposten. 8. september 2014.
- ^ «Førde kyrkje». Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.
- ^ Anne Marta Hoff. «Hålandsdalen kyrkje». Norges kirker.
- ^ «RS 38 Biskop Hvoslef». www.redningsselskapet.no. Besøkt 1. mars 2017.
Kilder
rediger- Nellejet Zorgdrager. De rettferdiges strid : Kautokeino 1852 : samisk motstand mot norsk kolonialisme ; oversatt fra nederlandsk av Trond Kirkeby-Garstad. – Nesbru : Vett & viten ; Oslo : i samarbeid med Norsk folkemuseum, 1997. – 558 s. (Samiske samlinger ; B.18, redaktør : Ove Pettersen).