Vuoksen
Vuoksen (russisk: Вуокса - Vuoksa, finsk: Vuoksi, svensk: Vuoksen) er ei elv som går fra innsjøen Saimen i Södra Karelen i Finland til Ladoga i Leningrad oblast i Russland.
| Vuoksen | |||
|---|---|---|---|
| Vuoksi, Vuoksa | |||
 Imatrademningen med vannkraftverk, ved Imatra i Finland | |||
| Land | Russland, Finland | ||
| Lengde | 162 km | ||
| Nedbørfelt | 52 400 km² | ||
| Middelvannføring | 540 m³/s | ||
| Start | Saimen | ||
| – Høyde | 75,7 moh. | ||
| Munning | Ladoga | ||
| – Høyde | 5 moh. | ||
 Vuoksen 61°13′00″N 28°47′22″Ø | |||
Geografi
redigerElva munner ut i Ladoga gjennom tre grener. Den eldre hovedgrenen ved Priozersk, en mindre gren noen kilometer lengre nord, og fra 1857 en ny sørlig gren som munner ut i Ladoga femti kilometer lengre sør under navnet Burnaja, og som har blitt den største grenen regnet i vannføring. Etter 1857 drenerer de nordlige utløpene bare de nederste delene av Vuoksas nedbørfelt, som ikke får vann fra Saimen. De nordlige og sørlige utløpene tilhører i praksis to separate elvesystemer, som i tørre perioder blir helt isolert fra hverandre.
Fallet fra Saimen til Ladoga er på 69 meter. Elva er 162 kilometer lang via Priozerskgrenen og 150 kilometer via Burnajagrenen. Over mesteparten av løpet vider elva seg ut til en rekke innsjøer knyttet sammen med korte elver.
Vuoksen knytter Ladoga sammen med det sentrale Finland, og elva var en gang en viktig handels- og kommunikasjonsvei. En vestlig gren, som nå er gjenvokst, var en alternativ rute fra Karelen til Finskebukta når elva Neva var blokkert av fiender. Saima kanal går forbi Vuoksen langs dette gamle utløpet, og munner ut i Finskebukta ved middelalderbyen Vyborg.
Landskapet rundt elva, herunder festningen Korela (finsk: Käkisalmi), er et populært fritidsmål for innbyggerne i St. Petersburg. Elva er berømt for sine store stryk, for eksempel ved Imatra og ved landsbyen Losevo i Leningrad oblast. Strykene er et populært sted for konkurranser med kajakk, kano og katamaran.
Det er fire vannkraftverk langs elva, to på finsk side og to på russisk side.
Historie
redigerRundt 5000 f.kr. trengte vannet i Saimen gjennom Salpausselkä og den nye elva munnet ut i det nordvestre hjørnet av Ladoga. Dette hevet vannstanden i Ladoga med 1–2 m, og både lavtliggende innsjøer og Vuoksens løp ble oversvømt, og elva fikk utløp til Finskebukta ved Heinjoki, øst for dagens Vyborg. Ladogas vannstand sank da elva Neva ble dannet rundt 3100-2400 f.kr, men Vuoksen hadde fremdeles et betydelig direkte utløp i Viborgbukta, muligens så sent som 1500- og 1600-tallet. Utløpet forsvant som følge av pågående landhevning.[1][2][3]
I 1818 ble det gravd en kanal for å drenere flomvann fra innsjøen Suvanto (nå Sukhodolskoje), en 32 kilometer lang, smal innsjø lengst øst på det Karelske neset, til Viisijoki (Vjun-elva) og Ladoga. Men strømmen var uventet sterk, slik at breddene ble vasket ut og kanalen ble forvandlet til elva Taipaleenjoki (nå Burnaja). Taipaleenjoki begynte å tømme Suvanto og senket innsjøens vannstand med 7 meter. Opprinnelig rant vannet fra Suvanto inn i Vuoksen gjennom en vannvei ved Kiviniemi (nå Losevo), men som følge av endringene etter erosjonen av kanalen tørket denne vannveien ut. For å gjenopprette båtforbindelsen mellom Suvanto og Vuoksen ble det i 1857 gravd en kanal der. Planen var at vannet fra Vuoksen skulle bryte gjennom og utvide kanalen slik at Suvanto og Vuoksen ble liggende på samme nivå. Men fjellet viste seg å være for hardt og dannet en terskel, og vannet fra Vuoksen strømmet inn i innsjøen via nydannede stryk, 880 meter lange og med en høydeforskjell på 3 meter, noe som gjorde all båttrafikk umulig ved Kiviniemi. Etter 1857 har Suvanto/Sukhodolskoje og Taipaleenjoki/Burnaja utgjort hovedløpet til Vuoksen. Vannstanden ovenfor terskelen sank med 4 meter, og det opprinnelige elveløpet, som munner ut ved Kexholm (nå Priozersk), får nå stort sett bare vann fra Vuoksen i flomperioder.[4]
Under både vinterkrigen og fortsettelseskrigen utgjorde elva en viktig finsk forsvarslinje mot sovjetisk fremrykning.
På slutten av 1800-tallet gjorde kraften fra fossestrykene i Vuoksen at regionen ble Finlands industrielle senter. Etter vinterkrigen i 1940 tilhører området Russland, og bare 13 kilometer av elva er nå på finsk territorium. De største kraftverkene i Tainionkoski og Imatra befinner seg imidlertid på finsk område, i byen Imatra.
Referanser
rediger- ^ Davydova, Natalia N. et al. (1996). Late- and postglacial history of lakes of the Karelian Isthmus Arkivert 12. april 2020 hos Wayback Machine.. Hydrobiologia 322.1-3, 199-204.
- ^ Saarnisto, Matti & Tuulikki Grönlund (1996). Shoreline displacement of Lake Ladoga - new data from Kilpolansaari[død lenke]. Hydrobiologia 322.1-3, 205-215.
- ^ Saarnisto, Matti (1970). The Late Weichselian and Flandrian history of the Saimaa Lake complex. Societas Scientiarium Fennicae. Commentationes Physico-Mathematicae 37.
- ^ «ИКО "Карелия" - Поселки Приозерского района, ч.1». web.archive.org. 5. august 2010. Archived from the original on 5. august 2010. Besøkt 16. juli 2022.
Eksterne lenker
rediger- (en) Vuoksa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Flyfotos fra Vuoksa i Russland
- Vuoksas historie (russisk)
