Aulus Vitellius (født 24. september 15 i Nuceria Alfaterna, død 22. desember 69 i Roma) var romersk keiser fra 16. april til 20. desember i 69.

Vitellius
Vitellivs
Født24. september 15
Nuceria Alfaterna
Død22. desember 69
Roma
Drept av Vespasian
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
EktefellePetronia
Galeria Fundana
FarLucius Vitellius[1]
MorSextilia[1]
SøskenLucius Vitellius
BarnVitellius Petronianus
Vitellia
Vitellio Germanico
NasjonalitetRomerriket
Navn før tiltredelseAulus Vitellius
Navn som keiser:Aulus Vitellius Germanicus Imperator Augustus
Regjerte16. april - 20. desember 69
DynastiIntet (de fire keiseres år)
ForgjengerOtho
EtterfølgerVespasian

Vitellius var keiser i året med de fire keisere. De tre andre var Galba, Otho og Vespasian. Han var en av revolusjonskeiserne.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Vitellius' far Lucius Vitellius var under keiser Tiberius overstattholder over Syria med et visst ansvar også for Palestina.

Veien til makt rediger

Vitellius ble kommandant for de romerske styrker i det sørlige Tyskland i år 68. I forviklingene etter keiser Neros død utropte styrkene i Germania Superior og Germania Inferior ham til keiser den 2. januar 69,[2] tretten dager før Othos ble keiser.

 
Vitellius.

Denne kåringen skyldtes ikke Vitellius' egna meritter; Vitellius ble etter utnevnelsen til kommandant inndratt i et maktspill som han hadde liten kontroll over. De tyske arméene var misfornøyde etter at de ikke var blitt belønnet av Galba for at de hadde kvalt Vindex' opprør, og Vitellius ble derfor sendt av Galba for at han var uten militære meritter og ble vurdert som svak. Den 1. januar nektet styrkene i Germania Superior åt fornye sin troskapsed til keiseren hvorpå de utropte Vitellius.[3]

Med to keisere var konfrontasjonen så godt som uunngåelig. Otho tilbød Vitellius innflytelse og et giftemål med Vitellius' datter, men i mars 69 begynte Vitellius' tropper å forflytte seg mot Roma; ikke anført av Vitellius, men av hans generaler Fabius Valens og Caecina. Ved å bygge en bro over Po tvang man ut Othos tropper i tallmessig underlegenhet og beseiret dem ved Cremona den 14. april, hvorpå Otho begikk selvmord.[3]

Vitellius som keiser rediger

Vitellius marsjerte inn i Roma den 17. juli samme år, 69 (det tok noe tid å komme seg dit, ettersom han befant seg i Gallia under hele krigent). Maktovertagelsen gikk smidig, bortsett fra at Vitellius ble nødt til å belønne de tyske arméer ved å opplösa praetoriangarden og byvakten i Roma og erstatte dem med sine egne lojale tropper.[4]

I midten av juli, omtrent samtidig som Vitellius gjorde sin seiersparade inn i Roma, fikk Vitellius nyheter om at de østre provinser hadde utropt Titus Flavius Vespasianus til keiser. Dette innledet sen såkalte flaviske revolt. Antonius Primus, kommandant for den sjette legion i Pannonia, valgte å alliere seg med Vespasian og beseiret Vitellius' styrker i det andre slaget ved Bedriacum den 24. oktober 69. Vitellius forsøkte deretter å stanse sine fiender ved å sende styrker tll Apenninene; de deserterte imidlertid uten kamp.

Nå forsøkte Vitellius å abdisere fra keisertronen for å redde seg selv og sin familie, men hans politiske allierte tvang ham tilbake til keiserpalasset. Da hadde allerede Vespasians eldre bror Titus Flavius Sabinus forsøkt å ta kontroll over byen i den tro at Vitellius hadde abdisert. Hans følge ble angrepet av Vitellius' styrker og barrikaderte seg på Capitolium, noe som endte med at bebyggelsen på høyden (medregnet tempelet til guden Jupiter) brant ned og Vespasians bror med følge ble slept for Vitellius og drept.[5]

Den 20. desember 69 inntok de flaviske styrkene Roma. Vitellius hadde først planlagt å flykte, men vendte tilbake til palasset som han fant forlatt. Da kledte han seg i skitne klær, og forsøkte å gjemme seg blant tjenestefolkets bosteder. Soldatene oppdaget ham og slepte ham halvnaken til Forum Romanum. Der ble han torturert og drept, hvorpå liket ble kastet i Tiberen.[5]

Referanser rediger

  1. ^ a b The Twelve Caesars[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica, oppslagsord Vitellius, Aulus og Caecina Alienus, Aulus
  3. ^ a b Chris Scarre, Chronicle of the roman emperors, London 1995, s. 61–62
  4. ^ Chris Scarre, Chronicle of the roman emperors, London 1995, s. 62–63
  5. ^ a b Chris Scarre, Chronicle of the roman emperors, London 1995, s. 63


   Romersk keiser   
De fire keiseres år
Forgjenger:
Otho
6969 Etterfølger:
Vespasian
Romerriket