Germania Superior
Germania Superior eller Øvre Germania var en romersk provins fra år 90 e.Kr. til utgangen av 200-tallet. Det inkluderte deler av dagens Sveits, Frankrike og Sørvest-Tyskland, også kalt Agri decumates eller Decumatland, området mellom elvene Rhinen, Neckar og Main.[1] Provinsen grenset i nord til Germania Inferior (= Nedre Germania, senere Germania Secunda), vest til Gallia Belgica, Gallia Lugdunensis og i sørvest og sørøst til Gallia Narbonensis. Området øst for provinsens grense, Limes, som aldri ble inlemmet i Romerriket, ble omtalt som Germania Magna. Setet for provinsguvernøren var Mogontiacum, i dag Mainz.
Historie rediger
Med Augustus kampanje i årene 13/12 f.Kr. kom den venstre bredden av Rhinen under romersk kontroll. Fram til opprettelsen av provinsen i 90, var området administrert militært (exercitus superior). Spesielt i 100-tallet, kom det gjennom erobringer på Rhinens høyre bredd til en territorial ekspansjon, og provinsens grenser ble presset østover (Decumatland). Med et samlet areal på 93 500 km² var Øvre Germania en av Romerrikets mellomstore provinser. Provinsens betydning lå likevel ikke i størrelsen, men den sårbare grensebeliggenheten. Derfor var militæret tungt representert her.
Mellom 260 og 280 oppga den romerske hær å holde Decumatland, og den militære grensen ble trukket tilbake til Rhenus (Rhinen) og Danubius (Donau). Etter keiser Diokletians reform i 297 ble provinsen Germania Superior delt i Germania Prima i nord, med Maxima Sequanorum i sør og en del av bispedømmet (dioecesis) Gallia med den keiserlige byen Trier (Augusta Treverorum) som hovedstad. Keiser Valentinian I bygget rundt 370 festninger langs grensen i et forsøk å sikre den.
I 406 krysset germanske stammer Rhinen og plyndret flere romerske byer. I starten av 400-tallet kontrollerte burgundere (411-34) området som foederati sammen med vestromerske enheter. Rundt 455 kom alamannerne og til slutt, etter slaget ved Zülpich (496), overtok de merovingiske frankere arven etter det romerske riket ved Rhinen.