Vincenzo Galilei (ca. 1520 – 1591) var en italiensk luttspiller, musikkteoretiker og komponist fra seinrenessansen som i stor grad bidro til den musikalske omveltningen som gav støtet til utviklingen av barokkmusikken.

Vincenzo Galilei
Fødtca. 3. apr. 1520[1]Rediger på Wikidata
Santa Maria a Monte (Den florentinske republikk)
Død2. juli 1591[2][3][4][1]Rediger på Wikidata (71 år)
Firenze (Storhertugdømmet Toscana)
BeskjeftigelseKomponist, musikkforsker, musikkteoretiker, lutenist Rediger på Wikidata
FarMichel Angelo[5]
BarnGalileo Galilei
Michelangelo Galilei
NasjonalitetHertugdømmet Firenze (–1569)
Storhertugdømmet Toscana
Musikalsk karriere
InstrumentLutt
Våpenskjold
Vincenzo Galileis våpenskjold

Della musica antica et della moderna, 1581

Den store naturvitenskapsmannen Galileo Galilei var Vincenzo Galileis sønn.

Liv rediger

Vincenzo Galilei studere luttspilling fra tidlig alder. En gang før 1562 flyttet han til Pisa der han giftet seg inn i en adelsfamilie. Paret fikk seks eller sju barn. Eldstemann var Galileo. En annen sønn, Michelangelo, var i likhet med faren en dyktig luttenist og komponist.

Allerede i ung alder knyttet Vincenzo Galilei kontakter med mektige og innflytelsesrike meséner. I Venezia 1563 møtte han Gioseffo Zarlino, den mest betydningsfulle musikkteoretikeren på 1500-tallet og begynte å studere med ham.

En stund arbeidet Galiei som luttlærer i Pisa før han slo seg ned for godt i Firenze. Her ble han medlem av Florentiner Camerata, en gruppe poeter, musikere og intellektuelle som under ledelse av grev Giovanni de' Bardi forsøkte å gjenopplive antikke musikkforbilder, et forsøk som skapte forutsetningen for barokkmusikkens utvikling. Galilei ble her kjent med Girolamo Mei, tidens fremste ekspert på antikkens hellenske musikk.

Virke rediger

En gang på 1570-tallet begynte Galileis interesser innen musikkteori og komposisjon å bevege seg retning den greske antikkens musikk og drama. Noen av hans betydeligste teoretiske bidrag skjedde innen behandlingen av konsonans og dissonans: han hadde en relativt moderne oppfatning ved at han aksepterte både dissonans på gjennomgangstoner «om stemmene fløt jevnt» og dissonans på betonte taktslag, som han kalte «essensiell dissonans». Dette er en beskrivelse på det som ble praksis i barokkmusikken, særlig siden han definerer reglene for oppløsning av dissonante toner med en forberedende bevegelse vekk fra, fulgt av en retur tilbake til, den forventede oppløsningstonen.

Mot slutten av livet gjorde han noen viktige oppdagelser innen akustikken, særlig vibrerende strenger og luftsøylers fysikk. Han oppdaget at mens intervallraten er proporsjonal med strengelengden – eksempelvis har en perfekt kvint proporsjonene 3:2 – så varierer intervallet med kvadratroten av spenningen strengen utsettes for (og kubikkroten av konkave luftvolumer). For strenger stemt i perfekte kvinter måtte vektene som holdt dem stramme være i vektforholdet 9:4 om strengene skulle produsere den perfekte 3:2 kvinten.[6] Med det ble han sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et naturfenomen.[7] Dette var en utvidelse av den pythagoreiske tradisjon, men pekte også videre.

Galilei var kanskje den første som brukte resitativet i opera, siden han var en av de som utviklet monodien, den musikalske stilen som er nærmest resitativet.

Han komponerte to bøker med madrigaler, luttmusikk og en større mengde sanger til luttakkompagnement. Sangene regnes til hans viktigste bidrag siden de på mange måter foregrep den tidlige barokkstilen.

Mange vitenskapsmenn gir Vincenzo Galilei æren for å ha ledet sønnen Galileo vekk fra ren og abstrakt matematikk og over mot fysiske eksperimenter med matematisk beskrivelse av resultatene – en arbeidsmåte som ble av største betydning for utviklingen av fysikken, og av naturvitenskapene i sin alminnelighet.

Verk rediger

  • Vincenzo Galilei: Dialogo della musica antica et moderna, red. Fabio Fano, Reale Accademia d'Italia, Rom 1934 (etter Firenze-utgaven fra 1581)
  • Vincenzo Galilei: Dialogue on ancient and modern music, red. Claude V. Palisca, Yale University Press, New Haven 2003, ISBN 0-300-09045-5 (engelsk oversettelse med forord)
  • Vinzeno Galileo: Dialogo della musica antica e della moderna, Firenze 1581.
  • Vinzeno Galileo: Discorso intorno all'opere di messer Gioseffo Zarlini, 1589
  • Vinzeno Galileo: Fronimo, 1584

Referanser rediger

  1. ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Galilei,_Vincenzo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1526418, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som Vincenzio Galilei, Dizionario biografico degli italiani vincenzio-galilei, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Palisca, Grove online
  7. ^ Cohen, H. F. (1984). Quantifying Music: The Science of Music at. Springer. s. 78–84. ISBN 90-277-1637-4. 

Kilder rediger

  • Alberto Pirontii: «Galilei, Vincenzo», treccani.it. Enciclopedia Dantesca (1970)..  Hentet 1. august 2022.
  • Artikkelen «Vincenzo Galilei», i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2

Litteratur rediger

  • The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians, 8. utgave. Revidert av Nicolas Slonimsky. New York, Schirmer Books, 1993. ISBN 0-02-872416-X
  • Curtis Price (red.), The Early Baroque Era. From the late 16th century to the 1660s, The Macmillan Press Limited, London, 1993, ISBN 0-13-223793-8 (paperback)
  • Gustave Reese, Music in the Renaissance, New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Claude Palisca: «Vincenzo Galilei», Grove Music Online, red. L. Macy, (abonnementstilgang)Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker rediger