Village de Bamboula
Village de Bamboula («Bamboula-landsbyen») var et menneskelig menasjeri i en fornøyelsespark i Port-Saint-Père i Frankrike, i drift i 1994. Det forsøkte å gjenskape en landsby i Elfenbenskysten, men måtte stenge allerede samme år som det åpnet etter større protester og en påfølgende rettssak der parkledelsen ble dømt for menneskerettighetsbrudd.
Bakgrunn rediger
Kjeksfabrikken Saint-Michel hadde i 1985 lansert sjokoladekjeksen Bamboula. Kjeksmerket fikk sin egen maskot, en afrikansk gutt kledd i «Tarzan»-leoparddrakt. Etter en vellykket lansering kom det en rekke andre Bamboula-produkter, slik som en tegneserie, action-figurer, klistremerker, og til og med en Minitel-tjeneste.[1] Begrepet «Bamboula» er en etterhvert negativt ladet betegnelse på afrikanere (ofte brukt om afrikanske kolonitropper i fransk tjeneste),[2] uten at navnet hadde skapt kontroverser da kjeksen ble lansert i 1980-årene.
Noen år senere, i 1992, hadde parken le Safari Africain åpnet i Port Saint-Père i departementet Loire-Atlantique. Denne zoologiske hagen var av safaripark-typen, der de besøkende kjørte rundt i bil og så på det ville dyrelivet.[1]
Safariparken ble en suksess med mange besøkende, og kjeksprodusenten ville opprinnelig ha en samarbeidsavtale der de sponset butikkene og restauranten ved utgangen av parken. Parkeier Dany Laurent tok likevel konseptet et steg videre, da han i 1994 besøkte den tidligere franske kolonien Elfenbenskysten i forbindelse med begravelsen til landets president Félix Houphouët-Boigny. Her fikk han ideen til en ivoriansk «landsby» i parken sin, noe han mente ville fremstå veldig eksotisk for franske besøkende.[1]
Forholdene i Bamboula-landsbyen rediger
Gjennom sine ivorianske forbindelser kom Dany Laurent i kontakt med en gruppe lokale skuespillere, dansere og musikere. Han inngikk en seksmånederskontrakt med ivorianerne, og i mars 1994 kom 25 ivorianere (inkludert flere barn) til Loire-Atlantique. Her bygde de opp en fiksjonalisert versjon av en afrikansk landsby, med leirhytter med stråtak. Landsbyen var imidlertid ikke bare en kulisse, og ivorianerne måtte faktisk bo der, i hus som var særdeles uegnet for det våte klimaet på Frankrikes vestkyst.[3]
Ivorianerne var kontraktsfestet til å ha seks halvtimeslange framføringer hver dag, sju dager i uka. De måtte opptre toppløse mens parkens besøkende gikk i blant dem og filmet og fotograferte. Lønna var på en firedel av datidens minstelønn i Frankrike. Lokale myndigheter var redde for ulovlig innvandring, noe som gjorde at parkledelsen hadde beslaglagt passene deres, og få av dem forlot noensinne parkområdet. Ivorianerne hadde heller ikke klær eller sko tilpasset fransk klima, og helsestellet deres ble ivaretatt av parkens dyrleger. Barna i gruppa fikk ingen skolegang.[1][3]
Protester rediger
13. april 1994, kort tid etter at landsbyen åpnet, ble gruppa Non à la réserve humaine («Nei til menneskereservatet») dannet av lokale aktivister. Gruppa demonstrerte utenfor safariparken, og reagerte både på arbeids- og boforholdene og på det mer prinsipielle med at mennesker var på utstilling på denne måten.[1]
Parkledelsen gjorde noen endringer etter protestene. Ivorianerne fikk tilbake passene sine, og barna fikk noe undervisning av en lærer. De ble også lovet at lønna skulle økes til minstelønnssatsene, men etter at kostnadene for kost og losji var trukket fra var det uansett ikke mye igjen.[1]
Non à la réserve humaine valgte nå å gå via rettsvesenet for å få stanset Bamboula-landsbyen. Etter at retten utnevnte en etterforsker til å gå igjennom forholdene i Bamboula-landsbyen skjedde ting fort, og 14. september forlot ivorianerne Frankrike i all stillhet. Da etterforskeren kom til området to dager senere stod landsbyen tom, og det var ingen der til å svare på etterforskerens spørsmål.[1]
Etterspill rediger
På tross av at ivorianerne var borte var det likevel nok bevis til å få parken og Dany Laurent dømt for menneskerettsbrudd. Dommen førte til at Laurent måtte betale en symbolsk sum – én fransk franc – i erstatning, i tillegg til aktivistenes saksomkostninger.[3]
Safariparken forsatte driften, selv om Bamboula-landsbyen aldri gjenåpnet. Parken skiftet senere navn, og drives pr. 2023 under navnet Planète Sauvage («villplaneten»).
Rettssaken ble også spikeren i kista for St. Michels Bamboula-kjeks, som ville unngå den negative oppmerksomheten assosiert med landsbyen. Fabrikken ble samme år kjøpt opp av konkurrenten Bahlsen, som valgte heller å videreføre sin egen sjokoladekjeks.[1][3]
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g h «DOCUMENTAIRE. "Le village de Bamboula", le dernier zoo humain en France». Franceinfo. 2. november 2022. Besøkt 16. september 2023.
- ^ «Le 'bamboula' : histoire d’une injure raciste ancrée dans l’imaginaire français». Jeune Afrique. 10. februar 2017. Besøkt 16. september 2023.
- ^ a b c d «The Racist Zoo Where Visitors Paid to See Black People in the 90s». Vice. 15. mars 2022. Besøkt 16. september 2023.