Vicente Rojo Lluch
Vicente Rojo Lluch (født 8. oktober 1894 i La Font de la Figuera, Valencia, død 15. juni 1966 i Madrid) var en spansk offiser som tjente som sjef for generalstaben for den andre spanske republikken under den spanske borgerkrigen.
| Vicente Rojo Lluch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. okt. 1894[1][2][3] Fuente la Higuera Barcelona[4] | ||
| Død | 15. juni 1966[3] (71 år) Madrid | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Gravlagt | San Justo Cemetery | ||
| Medlem av | Exploradores de España | ||
| Utmerkelser | Andeskondorordenen | ||
Vicente Rojo var sønn av en spansk soldat som kjempet mot karlistene og mot USA på Cuba under den spansk-amerikanske krig. I 1911 begynte Rojo på infanteriakademiet i Toledo, og begynte tjenesten sin i 1914 med rang som fenrik, og han tjente så i Barcelona og i Ceuta.
I 1922 hadde han blitt forfremmet til kaptein og vendte tilbake til infanteriakademiet, hvor han hadde diverse stillinger, og senere forlot han akademiet for å gå på den øverste krigsskolen med det mål å bli med i generalstaben.
25. februar1936 ble han forfremmet til major, og da borgerkrigen brøt ut i juli samme år, forble Rojo lojal mot den republikanske regjeringa, og deltok i omorganiseringa av de republikanske styrkene. I oktober ble han utnevnt til oberstløytnant og ble gjort til sjef for forsvarets generalstab under forsvarssjef José Miaja. Under beleiringen av Madrid lagde han en forsvarsplan som forhindret at nasjonalistene kunne innta byen, og han planla også den republikanske hærens senere hovedoperasjoner.
I mars 1937 ble han forfremmet til oberst, og etter dannelsen av Negrín-regjeringa i mai ble han gjort til sjef for både de væpnede styrkenes generalstab og grunnstyrkenes generalstab. Oktober det året ble han gjort til general, og planla flere store offensiver, inkludert slaget ved Ebro.
Etter Catalonias fall i februar 1939, flyktet han med regjeringa til Frankrike, hvor han ble utnevnt til den republikanske hærens andre generalløytnant.
Rojo bodde senere i Argentina og Bolivia, hvor han var professor på en militærskole, før han i 1957 vendte tilbake til Spania, hvor de fleste av slektningene hans bodde. Dette var muliggjort gjennom en rekke forhandlinger, blant annet med nasjonalistoffiserer. Senere det året ble han likevel tiltalt for militært opprør og dømt til tredve års fengsel, hvorav han ikke satt inne én eneste dag, og han ble snart benådet.
Vicente Rojo døde i 1966 i Madrid. Han ble regnet for en av republikanernes, og også hele borgerkrigens, mest prestisjefylte offiserer, og til og med Franco og hans nasjonalistfiender anerkjente ham. [1]
Referanser rediger
- ^ Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 4891/vicente-rojo-lluch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Vicente Rojo, BNF-ID 124423008[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6bs6q35, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ aa.xtraz.net[Hentet fra Wikidata]