Wikipedia

Vestatempelet

Vestatempelet (latin: Aedes Vestæ; italiensk: Tempio di Vesta) er et antikt rundtempel i Forum Romanum i Roma. Det ligger nært Regia og rett ved vestalinnenes palass (som kun ruiner gjenstår av). Det ble reist til gudinnen Vestas ære, tradisjonelt av det mytologiske romerske kong Numa Pompilius, som opprettelsen av de fleste religiøse kulter, institusjoner og kulter er tilskrevet. I tempelet voktet vestalinnene den evige ild, som var viktig for byens velvære og skjebne.[1]

Det rekonstruerte Vestatempelet i Forum Romanum i Roma.

Tempelets mest fremste kjennetegn var dets sirkulære form. Ettersom dyrkelsen av Vesta, en gudinne for arnen, hjemmet og familien i romersk religion og mytologi,[1] synes å ha oppstått i private hjem, kan tempelets arkitektur var et minne av kultens opprinnelse. Det bevarte tempelet benytter gresk arkitektur med korintiske søyler, marmor, og en sentral cella. Den gjenværende strukturen indikerer at det var tjue korintiske søyler reist på et podium femten meter i diameter. Taket hadde antagelig en åpning i apsis hvor røyken kunne sive ut.

Historie

rediger
 
Lokaliseringen av Vestatempelet i Forum Romanum.
 
Det mest framtredende trekket i dagens ruiner er det som en gang var Vestatempelet med dens hellige arne.

Alle templer dedikert Vesta var runde og inngang mpt øst for å symbolisere forbindelsen mellom Vestas ild og solen som kilde til alt liv. Vestas tempel representerte stedet til en gammel kultaktivitet som strakte seg tilbake til minst 600-tallet f.Kr. Numa Pompilius, en av Romas mytologiske konger er antatt å være den som bygget tempelet, sammen med det opprinnelige Regia og vestaljomfruenes palass i dets opprinnelige form.[2] Rundt tempelet var den hellige lund, som også var et gravsted for prester og vestalinner.[3] Tempelet var opprinnelig avskjermet fra gaten av en mur.

Vestatempelet var en av de eldste bygninger i Forum Romanum, skjønt dens nåværende framtoning er et resultat av betydelig ombygging. Istedenfor en kultstatue i cella var det en arne hvor den hellige ild alltid var tent og brennende.[4] Tempelet var også et lagerhus for oppbevaring av juridiske testamenter og dokumenter tilhørende senatorer, blant annet Julius Cæsar og Markus Antonius lagret sine testamenter her. Også viktige kultobjekter som palladium var her. Sistnevnte var en statue av den gresk gudinnen Athene (som romerne tolket som Minerva) og som tradisjonen mente var blitt fraktet til Roma fra Troja av ingen annen enn Aineias. Statuen ble oppfattet som pignora imperii, «betingelse/sikkerhet for [fortsatt] styre», av antikkens Roma.[5] Romerne var overbevist om at Vestas hellige ild vært knyttet til byens lykke og framgang, og om ilden ble slukket var det varsel for en katastrofe, noe som er bekreftet i alle antikke redegjørelser.[6]

I 391 e.Kr. beordret den kristne keiser Theodosius I at den evige ilden i Vestatempelet skulle slukkes og forbød vestalinnene å fortsette sin virksomhet, som hadde vart i mer enn tusen år.

Rekonstruksjoner

rediger
 
Stein med inskripsjon av Theoderik den stores emblem ble funnet i Vestatempelet

Vestas tempel har blitt ombgget en rekke ganger etter flere skader og ødeleggelser. Den første ødeleggelsen var gallere i 390 f.Kr.[7] I henhold til Ovid skjedde det på nytt i 241 f.Kr.; etter brann ødela det meste av Vestas tempel, reddet Lucius Caecilius Metellus, som var pontifex maximus («yppersteprest») på denne tiden, reddet palladium og som i henhold til tradisjonen ble blindet i ulykken.[8] Slike branner oppsto på nytt i 210 f.Kr. og på nytt tidlig på 100-tallet f.Kr.; imidlertid var bygningen trygg. Den ble ombygd igjen i løpet av styrene til Augustus og Nero. Til sist brente den igjen 191 e.Kr. og ble senere oppbygd for siste gang under styret til keiser Septimius Severus.[9]

Vestas tempel forble noenlunde inntakt fram til renessansen, men i 1549 ble bygningen fullsendig revet og dets marmor ble brukt på nytt i kirker og pavelige palasser.[10] Seksjonen som står i dag ble rekonstruert på 1930-tallet under det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini.[11]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Mark, Joshua J. (2. september 2009): «Vesta Definition», Ancient History Encyclopedia
  2. ^ Turcan, Robert (2001): The Gods of Ancient Rome, Routledge; opprinnelig utgitt på fransk i 1998, s. 59
  3. ^ Eaton, Charlotte Anne (1822): Rome in the Nineteenth Century. Sitat: «At the base of the Palatine Hill, surrounded with the Sacred Grove, and enclosed with a wall, stood the Temple of Vesta, and the House of the Vestal Virgins, to which the Regia of Numa served as a portico.»
  4. ^ Middleton, John Henry (1892): The Remains of Ancient Rome, 1, a. 295
  5. ^ Howatson, M. C. (2011): The Oxford Companion to Classical Literature, 3. utg., Oxford University Press, ISBN 978-0-19-954855-2, s. 590
  6. ^ Wildfang, Robin Lorsch (2006): Rome's Vestal Virgins, Routledge, ISBN 0-415-39795-2, s. 6
  7. ^ Middleton, John Henry (1886): «The Temple and Atrium of Vesta and the Regia» i: Archaeologia, Or, Miscellaneous Tracts Relating to Antiquity, s. 395
  8. ^ Ovid: Fasti. VI 437-454.
  9. ^ Stamper, John W. (2005): The Architecture of Roman Temples: The Republic to the Middle Empire, Cambridge University Press, ISBN 0 521 81068 X, s. 228
  10. ^ Gorski, Gilbert J.; Packer, James E. (2015): The Roman Forum: A Reconstruction and Architectural Guide, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-19244-6, s. 317
  11. ^ Brockman, Norbert (2011): Encyclopedia of Sacred Places, 1, ABC-CLIO, ISBN 978-1-59884-654-6, s. 587

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vestatempelet&oldid=22995972»