Verdenskrøniker var en type historieverker som var typiske for senantikken. De tok for seg å fremstille den samlede verdenshistorie fra skapelsen og til antikke, til den tid da kronikøren selv levde. Med Verdenshistorie er det naturligvis avgrenset til den del av verden som kronikøren beveger seg i eller har kjennskap til.

Heinrich von München: Weltchronik, Bayern, ca 1400

Karakteristisk er sammenfiltringen med bibelske og profane begivenheter, og på en måte der helheten fremstår som en del av frelseshistorien. Tyngdepunktene er for det meste herskerrekkene i den gresk-romerske era og så i den europeiske kristne era.

De eldste fragmenter av en slik verdenskrønike stammer fra 100-tallet e.Kr.; den har ukjent forfatter, og er kjent i dag som Leipziger Weltchronik. Den kristelige kronografi satte inn for alvor på 200-tallet fremfor alt med Sextus Iulius Africanus. Andre typiske eksempler er krønikeverkene skrevet av Eusebius av Caesarea (fortsatt i det latinske Vesten av kirkefaderen Hieronymus), av Cassiodor (Cassiodors krønike), av Johannes Malalas og verket Chronicon Paschale. Betydelige er dessuten bysantinske verdenskrøniker, som de av Georgios Synkellos og av Theophanes, begge fra 800-tallet; på 1100-tallet forfattet Johannes Zonaras en populær krønike.

I den latinske middelalder kom det viktige nye verdenskøniker som ofte bygde på Hieronymus' Eusebiusbearbeidelse. Av særlig betydning var Chronica sive Historia de duabus civitatibus av Otto av Freising.

Hermann av Reichenau oppstilte i sitt verk Chronicon for første gang alle årsangivelser ut fra Jesu Kristi fødsel. Andre betydelige krøniker av dem forfattet av Richer av Reims, Frutolf av Michelsberg og hans oppfølger Ekkehard av Aura, av Annalista Saxo (fra Kloster Berge i Magdeburg) eller av Gottfried av Viterbo. Karakteristisk for utviklingen i senmiddelalderen var verkene til en Vincent av Beauvais, en Martin av Troppau eller den anonyme forfatter av Flores temporum. På folkespråket skrev Rudolf av Ems, Heinrich av München, Jans der Enikel og Heinrich Taube av Selbach. I juli 1459 fullførte bynotaren Johannes Platterberger og kanselliskriveren Dietrich Truchseß i Nürnberg en omfangsrik tobinds verdenskrønike. Ved utgangen av middelalderen kom Schedelsche Weltchronik (Nürnberg), som ble trykket både på tysk og på latin.

Litteratur rediger

  • William Adler: Time immemorial. Archaic history and its sources in Christian chronography from Julius Africanus to George Syncellus (= Dumbarton Oaks Studies. Bd. 26). Dumbarton Oaks Research Library and Collection, Washington DC 1989, ISBN 0-88402-176-9.
  • Richard W. Burgess, Michael Kulikowski: Mosaics of Time. The Latin Chronicle Traditions from the First Century BC to the Sixth Century AD. Band 1: A Historical Introduction to the Chronicle Genre from its Origins to the High Middle Ages (= Studies in the early Middle Ages. Bd. 33). Brepols, Turnhout 2013, ISBN 978-2-503-53140-3.
  • Anna-Dorothee von den Brincken: Studien zur lateinischen Weltchronistik bis in das Zeitalter Ottos von Freising. Triltsch, Düsseldorf 1957 (Zugleich: Münster, Universität, Dissertation, 1956).
  • Heinrich Gelzer: Sextus Julius Africanus und die byzantinische Chronographie. 2 Teile in 1 Band (in Lieferungen). Hinrichs, Leipzig 1880–1898 (Nachdruck. Gerstenberg, Hildesheim 1978, ISBN 3-8067-0748-0).
  • Karl Heinrich Krüger: Die Universalchroniken (= Typologie des sources du moyen age occidental. Bd. 16, ISSN 0775-3381). Brepols, Turnhout 1976.
  • Martin Wallraff (Hrsg.): Welt-Zeit. Christliche Weltchronistik aus zwei Jahrtausenden in Beständen der Thüringer Universitäts- und Landesbibliothek Jena. de Gruyter, Berlin u. a. 2005, ISBN 3-11-018480-X.
  • Gerhard Wolf, Norbert H. Ott (Hrsg.): Handbuch Chroniken des Mittelalters. De Gruyter, Berlin/Boston 2016.

Eksterne lenker rediger