Varp
(Varp brukes også om renning i en vev.)
(Varp brukes også innen fiske om å sette eller kaste noe ut i sjøen, for eksempel en not.)
Et varp eller verp, også kalt et kast, er en haug med stein eller pinner som er kastet sammen for å markere eller minnes en opprivende hendelse, for eksempel et mord, en henrettelse eller liknende. Skikken med å kaste en sten eller en annen gjenstand der hvor det er foregått noe spesielt finnes i mange land, og regnes som en urgammel skikk.
I folketroen knytter det seg også ofte forestillinger om at det kan hende en noe ondt dersom man går forbi varpet uten å kaste noe på. Ordet «varp» er i slekt med det norske «verpe» og tysk werfen «kaste».
Noen eksempler rediger
Biskop Jens Nilssøn, som reiste vidt og bredt på Østlandet i forbindelse med sine visitasreiser på slutten av 1500-tallet, beretter at han så noen slike varp på Kjølveien mellom Hadeland og Toten: «Saa fore wi derfra i nord offuer Kiølveigen 1 mil til nogle kaars staaendis vdj it varp, som wi haffde paa den høyre haand paa en backe. Och haffde wi tilforn 3 eller 4 varp 1 fiering imellum huert».[1]
På andre siden av elva for Neset i Bygland, hvor Sigurd Sordal ble henrettet i 1790-årene for drapet på sin kjæreste, finnes et digert varp. Det er kjent fra mange steder at slike hauger aktualiserte og holdt liv i sagnet som knyttet seg til stedet. Folk kom på og gjenfortalte historien hver gang de passerte.
I tilfellet Sigurd Sordal var hans egen familie mot forbindelsen, og mente det var noe «gale» med jenta. En dag hun satt i fjøset og melket gikk han inn og stakk henne i hjel. Han må selv ha ment det var et barmhjertighetsdrap, for etterpå spaserte han ut i tunet og trallet slått:
Eg tykkjer so vondt um tulla mi;
men no hev ho sloppe sorgi si!
Så rømte han bygda. Han fikk seg arbeid annetsteds, men ble stadig mer stille, og når de hadde fri og de andre undommene hadde dans og fest, satt han for seg selv og leste i Bibelen. To år senere vendte han tilbake rede til å ta sin dom og sin straff. Han skulle halshugges på Steglefloti, hvor det ble reist en avrettingstribune i form av en stegle. Da Sigurd ble hentet ut, gjorde han først et sprang så langt at ingen har gjort det etter ham, så tok han til å synge på slåtten sin, som senere fikk bære navn etter ham, «Sigurd Sordals slått».
Dommen ble lest opp med skarpretteren og en stor menneskemengde tilstede. Til slutt ropte dommeren ut at han likevel kunne få friheten igjen dersom det var noen blant publikum som var villig til å ta ham til ekte: «Daa steig ei ung, raudleitt gjenta fram, Bergit Spræle heitte ho, og ropar: "Eg vil gifta meg med Sigurd" "Men eg vil døy!" svara Sigurd med same.»[2] Straks øksa falt og hodet trillet ned på steglet sprang de fallesyke frem for å sikre seg friskt blod, som de trodde var dem til hjelp mot nye anfall. Liket ble liggende, overlatt til seg selv uten å komme i kristen jord. Til sist sloss kråker og skjærer om liket.
Referanser rediger
Kilder rediger
- Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nedenes amt. Anden del. Kristiania: Aschehoug, 1904, s. 455.
- Hallvard Rysstad: "Sigurd Sordal. (Gamall segn)", (s. 337-339). Syn og Segn. Norsk Tidsskrift. Det norske Samlaget. Aattande aargangen. Kristiania 1902.