Åpne hovedmenyen

Varianter av Leopard 1

Leopard 1A1A1Rediger

Den første modellen av Leopard i vesttysk tjeneste ble kalt ganske enkelt Leopard. 1 845 av disse ble bygget i fire produksjonsserier. Fra 1971 fikk de varmemuffe rundt løpet, kanonstabilisering, nye belter og belteskjørt. Med disse forbedringene ble modellen kalt Leopard A1. Disse vognene fikk senere ekstra pansring på tårnet fra Blohm+Voss og ble da hetende Leopard A1A1. Den ekstra pansringen besto av stålplater som ble skrudd fast, med gummibelegg på begge sider. Vekten av denne modifikasjonen er omtrent 760 kg, noe som gjør Leopard 1A1A1 omtrent like tung som Leopard 1A4. Leopard 1A1A1 med PZB 200 lysforsterker kalles Leopard 1A1A2.

Leopard 1A2Rediger

Den femte produksjonsserien for den vesttyske hæren besto av 342 stridsvogner, hvorav 232 ble bygget med modifikasjonene til Leopard 1A1, men uten pansringen. De fikk også et tårn med tykkere støpt stål, et forbedret vern mot ABC-våpen og lysforsterkere for både for vognføreren og vognkommandøren.

Leopard 1A3Rediger

Fra den femte produksjonsserien levert til den vesttyske hæren var 110 vogner oppgradert til A3-standard, med alle forbedringene fra A1 og A2, men i tillegg et nytt sveiset tårn. Laderens periskop ble også justerbart.

I 1991 bestilte Hellas 106 Leopard 1A3 med EMES-12A3 digitale ildledningssystemer med en opsjon på ytterligere 101 kjøretøyer. Krauss-Maffei bygde 103 stridsvogner, og MaK bygde 33 stridsvogner og fire bergepansere. Leveransene var mellom februar 1983 og april 1984. Tyrkia bestilte 81 Leopard 1 hvorav 77 var Leopard 1A3 og fire var bergepansere. Disse var også utstyrt med Emes-12A3 ildledelse. 54 ble bygget av Krauss-Maffei og 23 av MaK.

Leopard 1A4Rediger

Leopard 1A4 var den siste produksjonsserien for den vesttsyke hæren. 250 ble bygget, 215 av disse av Kraus-Maffei og 35 av MaK. Disse var ganske like A3, men hadde et integrert ildledningssystem med et stabilisert panoramisk teleskop for vognkommandøren, sikter med integrert stereoskopisk avstandsmåler og helstabilisert kanon komblet til ildledningsdatamaskinen.

I 1985 ble det offentliggjort at den tyrkiske hæren skulle ha 150 Leopard 1A4. Før leveransen ble de konvertert til T1-standarden allerede i bruk i den tyrkiske hæren. Leveransen pågikk fra midten av 1990 til sent i 1991.

Leopard 1A5Rediger

 
Leopard 1A5, her i tjeneste med IFOR i Bosnia i 1996.

I 198283 ble seks tyske Leopard 1 utstyrt med forskjellige ildledningssystemer for sammenligning. Alle av disse viste termiske bilder. Den vesttyske hæren foretrakk til slutt EMES-18 fra STN Atlas Elektronik, et valg som ble foretatt i 1984. Til sammen 1 300 stridsvogner ble konvertert i perioden fra desember 1986 til 1992. Fra de 1 300 kjøretøyene ble senere 75 levert til den greske hæren tidlig i 1994.

Sent i 1996 kjøpte Canada 123 Leopard 1A5, og brukte tårnene til å oppgradere sine eksisterende Leopard C1.

EkstrautstyrRediger

Krauss-Maffei tilbyr en rekke tilleggsutstyr til Leopard 1, slik som ekstra pansring, pansrede belteskjørt, automatisk girkasse, ildedningssystemet EMES-18 med termiske sikter, lysforsterkeren PZB 200, braketter for snøplog, mineplog og bulldozerskjær, snorkel, tilpasninger for tropiske forhold og mye annet.

PrototyperRediger

Leopard 1 120 mmRediger

Som et forsøk monterte Rheinmetall en glattløpet 120 mm kanon, tilsvarende den som står i Leopard 2 og M1A1/M1A2 Abrams, sammen med modeller av den siste utgaven av pansringen, på to Leopard 1. Andre forbedringstiltak ble også testet samtidig under første halvdel av 1987. Begge prototypene var basert på Leopard 1A1A1, og en tredje prototyp ble laget med sveiset tårn. Alle fikk EMES-18 ildledning.

Leopard 1 105 mm IWSRediger

I Canada ble en Leopard C1 utstyrt med en Royal Ordnance 105 mm kanon kalt IWS (Improved Weapon System). Tanken var å teste et våpen med bedre egenskaper enn den eksisterende 105 mm L7/M68.

Nytt med kanonen var blant annet en APFSDS med høyere utgangshastighet. Denne veide totalt 19 kg og var 1,03 m lang og hadde en utgangshastighet på 1 420 m/s. Ifølge Royal Ordnance hadde denne nye penetratoren 40% høyere masse enn eksisterende ammunisjon, med økt penetrasjonsevne som et resultat.

PantherRediger

Panther var et tysk prosjekt for å lage en panserjager med TRIGAT panservernmissiler på en arm som kunne løftes over skroget på vogna. Prosjektet ble kansellert i 1992 i en periode med nedskjæringer i forsvarsbudsjettet.

Bofors Demining VehicleRediger

Svenske Bofors viste i 1995 en mineryddervariant av Leopard 1. Tårnet var fjernet og erstattet med en pansret hytte. Kjøretøyet kunne fjernstyres eller føres fra inni hytta.

Foran skroget var det en minerulle som kunne rydde miner ned til 500 mm dyp i fire meters bredde.

76 mm OTOMATIC SPAAGRediger

I 1991 ble en Leopard 1 fra den italienske hæren utstyrt med et OTOBreda 76 mm luftverntårn. Denne konfigurasjonen ble testet av den italienske hæren og flyvåpenet i et år fram til vårparten 1992.

Tårnet hadde plass til to mann, og kunne avfyre en rekke forskjellige granater, inkludert et APFSDS-prosjektil. For beskytning av fly og helikoptre ble vanligvis en fem-skudds byge brukt.

Nasjonale tilpasningerRediger

AustraliaRediger

 
Australsk Leopard AS1 under en øvelse i 2005.

Etter å ha evaluert både den amerikanske M60 Patton og den tyske Leopard 1A3 mellom 1972 og 1973, valgte Australia den sistnevnte. De ga bestillingen i 1974, og fikk da den forbedrede varianten 1A3 med sveiset tårn og med den belgiske SABCA-ildledningsdatamaskinen.

Vognene ble tilpasset australsk klima, og levert mellom 1976 og 1978. De erstattet britiske Centurion stridsvogner. Ordren på 103 vogner besto av 90 AS1 stridsvogner, 8 bergepansere og fem brolegger. Stridsvognene kunne også påmonteres et bulldozerskjær, og ble da kalt Leopard AS1 Medium Tank Dozer. I 1993 kjøpte også Australia mineryddingsutstyr nok til å utstyre 15 vogner.

Ildledningen på australske Leoparder har blitt oppgradert senere med Electronic Digital Gunnery Aid (EDGA).

BelgiaRediger

Etter å ha evaluert flere stridsvogner bestilte Belgia Leopard 1 i 1967, og ble således det første NATO-landet utenfor Tyskland som bestilte vogna. Den første produksjonsvogna ble levert i februar 1968.

Belgiske Leoparder fikk FN MAG mitraljøser i stedet for de originale MG3. I tillegg fikk de fra 1975 lagringsbokser av samme type som nederlandske Leoparder, en varmemuffe rundt løpet, kanonstabilisering fra HR Textron og et ildledningssystem av type SABCA FCS, senere også tatt i bruk i Australia og Canada.

Tidlig i 1987 fikk også SABCA og OIP en kontrakt på å levere oppgradering av ildledningssystemet med termiske sikter for de første 132 vognene levert i 1968.

I 1997 solgte Belgia 87 vogner til Brasil.

CanadaRediger

 
Kanadisk Leopard C1 på museum.

Canada valgte en modifisert Leopard 1A3 for å erstatte sine gamle Centurion-stridsvogner. De ønsket også det belgiskproduserte SABCA-ildledningssystemet.

Den opprinnelige bestillingen var på 114 stridsvogner, seks broleggere og åtte bergepansere, totalt kjøretøyer for USD $187 millioner. Den første vognen, kalt Leopard C1 av kanadierne, ble overlevert fra Krauss-Maffei i juni 1978. Kraus-Maffei kjøpte tilbake hele Centurion-flåten til kanadierne, og solgte noen av tårnene fra disse til Østerrike, som tok dem i bruk i statiske festningsverk.

Vognene ble brukt i Tyskland og Canada, men etter 1993 ble alle trukket tilbake til hjemlandet. Senere kjøpte Canada også ni ingeniørvogner basert på Leopard. Disse ble døpt Badger, og ble bygget av MaK og levert fra 1990.

I 1996 begynte Canada å oppgradere alle sine C1-vogner med tårnet fra Leopard 1A5, komplett med EMES-18 digitalt ildledningssystem. Det tyske selskapet GLS gjorde hovedarbeidet, og kjøpte inn 123 komplette Leopard 1A5, men solgte skrogene som reservedeler. Noen modifikasjoner av tårnene ble foretatt i Canada, blant annet ble den eksisterende 105 mm kanonen beholdt.

DanmarkRediger

I juni 1974 bestilte Danmark 120 Leopard 1A3, og tok leveranse av de i perioden mars 1976 til november 1978.

De kjøpte senere inn 110 Leopard 1A3 til, og oppgraderte etter hvert hele flåten til A5-standard, blant annet med EMES-18 ildledningsdatamaskiner.

HellasRediger

Hellas la i 1981 inn en ordre på 110 Leopard 1 hvorav 106 skulle være Leopard 1A3 og fire bergepanser. Leveransene foregikk fra februar 1983 til april 1984. Krauss-Maffei bygde 73 av stridsvognene, mens resten inkludert bergepanserne ble bygget av MaK.

De greske Leopard 1A3 har EMES-12A3 ildledningssystem og PZB 200 lysforsterkere. Senere fikk Hellas 75 Leopard 1A5 fra Tyskland, og i gave fra Nederland 170 Leopard 1-V.

I 1991 startet Hellas arbeid med å oppgradere Leopard-flåten sin med MOLF ildledningssytem fra STN Atlas Elektronik, et system som også ble ettermontert i greske M48A5 stridsvogner.

ItaliaRediger

Selv om Italia var med på det originale Leopard 1-prosjektet, så bestilte de ikke noen vogner før i 1970. Først fikk de 200 stykker levert direkte fra Krauss-Maffei i 1971 og 1972, men i 1974 fikk OTOBreda ferdigstilt den første italienske Leopard 1. Den siste av totalt 600 ble levert tidlig i 1978. Italienske myndigheter bestilte siden 120 Leopard 1 til, levert av MaK.

OTOBreda bygde også 160 spesialutgaver, hvorav 69 bergepansere, 28 ingeniørvogner og 64 bruleggere.

I 1993 testet man en konfigurasjon kalt Leopard 1A5IT, og 60 vogner ble oppgardert til denne standarden i 1995 og 60 i 1996.

NederlandRediger

Nederland kjøpte Leopard 1 etter også ha evaluert Chieftain og MBT-70 mellom 1967 og 1968. De bestilte så 468 vogner mellom 1968 og 1970, med leveranser mellom 1969 og 1972.

De nederlandske vognene har forskjellige radioer, røykgranatkastere og lagringskurver på utsiden av tårnet. Det har også blitt ettermontert et våpenstabiliseringssystem fra Honeywell, sammen med sikter for britisk L53 APDS-ammunisjon. Vognføreren har fått en lysforsterker i det ene periskopet, og mitraljøsene er FN MAG i stedet for MG-3.

Alle 468 Leopard 1 ble oppgradert med ekstra pansring i Nederland, av samme type som ble montert på Leopard 1A1A1 av den tyske hæren. Etter modifikasjonen ble de hetende Leopard 1-V, hvor V står for Verbeterd eller Forbedret. Ildledningssystemet EMES-12A3 AFSL-2, en spesiell utgave for Nederland, ble også installert samtidig med den nye pansringen. Dette ble levert av Honeywell og Zeiss, med Oldelft som lokal representant.

Alle Leopard 1-V ble faset ut innen 1995, og Hellas overtok 170 uten kostnad.

NorgeRediger

 
Norsk Leopard 1A1A1.

Etter tester av Leopard og den svenske Stridsvagn 103, så valgte Norge Leopard, og la inn den første ordren i 1968. Vognene ble levert mellom 1969 og 1971.

Alle de norske vognene ble oppgradert til A5-standard, men beholdt det støpte tårnet. I 1988 ble det bestilt 78 EMES-18 ildledningsystemer, og det hydrauliske kanonsystemet ble erstattet med et elektrisk system. I tillegg til de 79 vognene som ble oppgradert, så ble 92 Leopard 1 til innkjøpt fra Tyskland. Av disse ble 33 oppgradert til A5-standard, og kalt Leopard 1A5NO, og de gjenværende ble kalt Leopard 1A1NO.

Tidlig i 1996 fikk det tyske selskapet MAN kontrakt på å bygge om ni Leopard 1-chassis til broleggere med Leguan-systemet. Selve ombyggingen ble foretatt hos Krauss-Maffei. Disse chassisene ble kjøpt inn fra tyske overskuddslager.

I 1995 fikk Hägglunds Moelv kontrakt på å konvertere 22 Leopard 1 til et antall forskjellige pansrede ingeniørkjøretøyer. Tårnene ble fjernet på alle disse, og en rekke spesialiserte systemer installert. 13 av vognene ble da til NM217 Bergepanser.

TyrkiaRediger

Tyrkia kjøpte 77 Leopard 1A3 i 1980, hvorav 54 var bygget av Krauss-Maffei og 23 av MaK. I tillegg kjøpte de fire bergepansere, alle bygget av Krupp-MaK. Vognene ble levert mellom september 1982 og desember 1983. Disse første vognene var påmontert EMES-12A3 ildledning og PZB 200 lysforsterkerutstyr.

Mellom 1990 og 1991 fikk Tyrka levert 150 Leopard 1 til fra Krauss-Maffei, disse oppgradert til Leopard T1-standard med EMES-12A3. I tillegg har 80 Leopard 1A1A1 til blitt levert fra tyske myndigheter.

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger